Asbjørn E. Lund

Alder:
  RSS

Om Asbjørn E.

Følgere

Hva dette spørsmålet står om i prinsippet er, slik jeg ser det, hvorvidt det finnes en allmenn, objektiv sannhet, eller om denne må splittes i mange motstridende 'sannheter'. Relativt til kjønnsdysfori-problematikken: Finnes det biologiske kjønn, eller er de 'sosiale konstruksjoner'.  Om en mener ulik virkelighetsoppfatning skyldes gnostisisme (ut fra antikken) eller postmoderne relativisme (i nåtidens sjargong) kommer resultatmessig mye ut på det samme. En gnostisk eller relativistisk holdning til sannheten, er med å undergrave et objektivt sannhetsbegrep. Konservative kristne stiller på lag med LLH-19 hva angår kritikk av den politisk korrekte 'skeive' oppfatningen. Jeg mener at begge syn har et ansvar for å forsvare sitt virkelighetssyn. Det kan synes som det ligger logisk motstridende syn til grunn for ulike varslede lovforslag i forbindelse med homofil/skeiv legning. Antall unge med kjønnsdysfori kan ha sammenheng med hvilket syn som er rådende i samfunnet. Har et kristent verdisyn i Grunnlovens §2 noen praktisk betydning for lovgiverne?

Ut fra tidligere diskusjon med Jørn Maurstad her,  her,  her  og her .

Takk for svar til Jørn Maurstad, som oppfylte kravet til saklig  virkelighetsbeskrivelse. Hadde all debatt foregått på et slikt saklig plan, ville det på sikt vært håp om å komme fram til en felles forståelse. Problemet er imidlertid at høringsfristen for endring av Straffelovens §185 ifm. kjønns -identitet og -utrykk, er i ferd med å lukkes -her, og det ligger an til at det snart kan bli forbudt å ytre seg kritisk ikke bare til berettigelsen av nevnte tilstander, men også mot det lovgiverne gir uttrykk for i lovens forarbeid. Ut fra dette beklager jeg at noen av dine mer spissfindige ytterligheter og vurderinger, som delvis var ukjente for meg, må forbli ubesvart.  Det ville også ført debatten ut i en perifer sone, der enda færre ville ha interesse av å følge med. Jeg vil forsøke å prioritere hovedsaken i striden om kjønnsdysfori, som nå er i ferd med å avrundes.

Når det gjelder den engelske (anglikanske) kirken, kan jeg angi noen prinsipper ut fra Bibelen. Men kjenner for lite til praksis i det konkrete spørsmålet,  til å uttale meg om transprester har vært av det gode for kirken. La meg først si at hva dette spørsmålet står om i prinsippet er, slik jeg ser det, hvorvidt det finnes en allmenn, objektiv sannhet, eller om denne må splittes i mange motstridende 'sannheter'. Relativt til kjønnsdysfori-problematikken: Finnes det biologiske kjønn, eller er de 'sosiale konstruksjoner'.  Om ikke kirken vil sage av grena den sitter på, må den holde fast på at det finnes en allmenngyldig sannhet. Da er min påstand: Det går ikke an å benekte at det finnes en allmenn sannhet, uten å bekrefte den. Om noen hevder at det ikke gjør det, blir motspørsmålet: 'Er det sant'? En gnostisk eller relativistisk holdning til sannheten, er med å undergrave et objektivt sannhetsbegrep. Jesus advarte dessuten mot at en liten surdeig kunne gjennomsyre hele deigen (Matt 16,12).

I kristendommen hevder Jesus selv å være uttrykk for denne Sannheten (Joh 14,6). Da må en se hva Jesus, som også kalles Ordet, sier. Han uttrykker en tro på at Gud opprinnelig skapte to kjønn (mann og kvinne, Matt 19,4). Han viste i sin praksis at han var mottakelig  mot alle, men ikke mot alt. Det vil kunne tilsvare at alle i prinsippet kunne være aktuelle som budbringere (prester) for ham. Men så vet vi at i praksis er det ikke prinsipper, men hva mennesker aksepterer og vil ta i mot, som avgjør om dette vil fungere. Det er ikke alle som i prinsippet kan bli prester, som bør bli det. En transperson, som lover troskap mot kirkens bekjennelse, kunne i prinsippet være prest, forutsatt at livet preges av Bibelens lære og ikke av skeiv ideologi. Den skeive ideologien har en identitets og rettighets-tankegang, som strir mot den kristne, etter mitt og manges syn.

Det kristne synet på identitet, går ut på at vi er skapt og elsket av Gud, uavhengig av hvilket (av de to) kjønn man har. Det skeive synet synes å knytte identiteten til det oppfattede kjønnet (kjønnsidentitet), til enhver tid. I forhold til rettighetstankegang, kommer ikke mennesket så langt i forhold til Gud, ved å hevde sine rettigheter. Hva det kan oppnå, er evt. at Gud gjør nettopp det, å vurdere det ut fra opptjente rettigheter, som ikke holder mål for Ham. I følge kristent syn, er det at Gud har skapt mennesket, som gir mening å snakke om rettigheter i det hele. Å snakke om en immateriell rettighet, som f.eks. likeverd, om alt bare består av materie (molekyler), vil virke som en kategorifeil, ut fra kristen forståelse. Overfor en hellig Gud, kan ikke mennesket komme å hevde sine, skeive eller noen andre, rettigheter. Det må ta i mot hva det får av  Gud. Om det er frelse: Av nåde. Den kan ikke vinnes ved gjerninger, men mennesket må finne seg i en dom etter gjerninger (Åp. bar 20,12-13). Om frukten livet bærer, ikke holder mål, vil mennesket selv kunne tape frelsen (Matt 22,12, 25,30). Et liv i tråd med skeiv ideologi, der en ikke skjelner mellom kjønn, identitet og seksualitet og kan beskrives som 'alt er tillatt, om samtykke', vil komme til kort i en slik sammenheng.

Det som før kunne anføres som argument for skeives prestetjeneste, å skille mellom legning og praksis,  svekkes dessuten nå når forarbeidene til straffeloven foreslår at 'seksuell orientering', skal inkludere både seksuell legning og seksuell praksis. Mens det første er noe man kan være født med, skjer det andre ut fra valg som foretas. Med slike, skeivt baserte, lover vil en ikke kunne skille mellom hvem personen er og hva den gjør. I og med at livet kvalifiserer eller diskriminerer, som prest, så er slike lover også  med å utelukke transpersoner fra presteyrket, vil jeg mene. Men dette er det vel ikke lov å hevde så lenge, uten at det oppfattes som diskriminering. Et tenkt tilfelle, med Espen Ester Benestad, som prest kan konkretisere problematikken. Bibelen advarer på sin side menigheter mot å godta en lære (nikolaittenes), som ikke så feil livsførsel som alvorlig (Åp. bar 2,6).

Det vil alltid være en fordel å kunne hevde at motparten har bevis-plikten. Et mer upartisk syn ville kunne se at vi begge har en plikt til å begrunne og dokumentere synet vårt -her. Jeg skulle ønske det var så enkelt at man kunne ta en kirkes gjennomgåelse for god fisk. Erfaring fra andre sammenhenger har imidlertid lært meg ikke å gjøre det. Der hvor en viss type konsensusforskning strir mot Bibel, bøyer man seg ofte alt for lett for konsensus-vitenskap, som målføres av ideologiske motstandere av kristendom. Jesaja sitatet uttaler seg om evnukker, som er menn som ikke kan bli far. Årsaken til det, står det ikke noe om, og den kan være forårsaket av andre mennesker eller av medfødt handicap/sykdom. Dette hører Bibelsk sett mer til syndefalls-  enn til skapelses -beretning. Jeg klandrer mer kristne stortingspolitikere, enn kristne transpersoner -selv om noen kan ha latt seg bruke: F.eks. i forhold hvor menn som oppfatter seg som kvinner, får konkurrere i kvinneidretter og benytte dame-garderober og dusjer. Kristne politikere som jatter med, kan legge opp til at det kan bli vanskelig å målføre Bibelske synspunkter, uten å beskyldes for transfobi.

Gnostisisme i denne sammenheng (kjønnsdysfori) vil innebære et misforhold mellom fysisk realitet og oppfattet virkelighet, og innebære at den oppfattede virkeligheten tillegges størst vekt. Så er en slik subjektiv oppfatning fulgt opp av lovgiverne, ut fra et ønske om ikke å såre deres følelser. Men i hvilken grad er det en menneskerett ikke å bli såret av andres oppfatninger? Selv må jeg tåle å ha avvikende oppfatning i forhold til biskopene i flere spørsmål, og har gått ut av DnK. Men jeg registrerer et press etter noe tid, hvor kreves å fjerne det opprinnelige/tradisjonelle synet. Et syn som i utgangspunktet av striden ble registrert som likeverdig (se Moxnes i VL forrige uke). At "lov om juridisk kjønn fra 2016, ..  er en lov som eventuelt vil kunne gjøre medisinsk behandling overflødig" er en påstand fra din side. Dersom du har rett, vil det på en side være fint. På den annen side, er man da kommet langt i at menneskers oppfatning om kjønn er viktigere enn biologien. Om man kaller det gnostisisme eller ikke, er ikke en hovedsak, men sier noe vesentlig om virkelighetssynet.

Det å definere kjønn som 'en sosial konstruksjon' som gjøres av skeive, kan jeg ikke se har rot i virkeligheten. Om en mener ulik virkelighetsoppfatning skyldes gnostisisme (ut fra antikken) eller postmoderne relativisme (i nåtidens sjargong) kommer resultatmessig mye ut på det samme. Problemet er at det er vanskelig å danne seg et korrekt bilde av virkeligheten, når subjektive oppfatninger får bestemme over forholdene slik de er. Filosofisk sett har dette sammenheng med Kant sitt skille mellom "Das ding an sich, og das ding für mich". Om det fører til at det blir umulig å finne fram til virkeligheten slik den faktisk fremtrer, så faller mye av grunnlaget for vitenskap, slik du legger fram for meg, ut fra ulike undersøkelser, bort. De filosofiske røttene går imidlertid  tilbake til antikkens gnostisisme. Jeg ser imidlertid at det kan føre diskusjonen på avveie om en skal strekke konsekvensene ut i ytterste betydning. Det fantes mange typer av gnostisisme, og mitt hovedpoeng var at man ikke avvise enhver sammenlikning med den  i forbindelse med .  

I sin kristendomsfiendtlige iver hos lovgivere og andre, virker det også som de glemmer å forholde seg til sunn fornuft -her. Dette er nylig påvist av LLH-19, som brøt ut fra foreningen FRI: "Skeiv og homofili er to motstridende beskrivelser av seksualitet. Skeiv er en inklusiv, flytende seksualitet som ikke er begrenset av kjønn. Homofili er en eksklusiv, fast seksualitet som er begrenset av kjønn. ... Vi registrerer at det nå forventes at en persons subjektive kjønnsidentitet skal oppleves av andre som reelt kjønn. For homofile er dette på linje med konverteringsterapi. Definisjonen av homofili forutsetter et definitivt skille mellom hankjønn og hunkjønn. Dette skille er basert i biologiske realiteter... " Selv om jeg ikke kan gå god for deres virkelighetsoppfatning om genetisk (arvelig) homofili, -ut fra manglende grunnlagsdokumentasjon, så kan jeg underskrive på synet de presenterte her.

For meg understreker dette inkonsekvensen av synet hos majoriteten på Stortinget. De aksepterer, i lag med skeives oppfatning, at  en persons subjektive kjønnsidentitet skal oppleves av andre som reelt kjønn. I neste omgang skal de, ved anledning komme tilbake og forby konverteringsterapi. Skal det være noen logikk og sammenheng må en enten stå fast på at biologisk kjønn er noe fast. Eller så kan man anse kjønn som en flytende, subjektiv oppfatning, der bevisstheten om det har prioritet, slik det nå gjøres. Men hvilken mening gir det i så fall å forby konverteringsterapi? Jeg kan skjønne at det haster med å lukke vinduet for kritikk, for slike misforhold tiltrekker seg nå kritikk ut fra ulike fløyer. Kan den virkelige grunnen være å skjule at stortingspolitikere flest er like dårlig informert om problematikken som befolkningen for øvrig? At man i denne sammenheng baserer man seg på populære flertallsoppfatninger, til tross for sprikende logisk inkongruens mellom dem, tyder på det.

Du skriver at det ikke er nødvendig å trekke inn gnostisisme for å diskutere problematikken rundt transpersoner. Det er en diplomatiske uttalelse. I vår sammenheng var det strengt tatt du som startet med å hevde at det ikke hadde noen sammenheng med gnostisisme. Jeg reagerte på at konklusjonen var gitt på forhånd, og syntes å skulle ekskluderes fra debatten. Så forsøkte jeg å begrunne at det fantes likhetspunkter i forhold til kjønnsdysfori og gnostisisme, og vi får en meningsutveksling om Helesdirektoratets nye retningslinjer, som nevnt, bl.a. leder for Folkehelseinstituttet og flere leger har gått mot -lenke. Du kommer så med noen spesielle unntak, for å vise at mitt bilde er for enkelt. Det illustrerer for meg at det blir lovgivning ut fra unntakshåndtering, og at noen spesielle grupper gis forrang ut fra at et bestemt ideologisk syn har forrang hos lovgiverne (politikerne). Om noen tror at det skulle være det kristne, slik det fremgår i §2 i Grunnloven: "Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv," så stemmer ikke det i praksis. En internasjonal form for rettighetstankegang (Yogyakarta-manifestet) ble i praksis inkorporert og lagt inn som alternativt verdigrunnlag, der mulige konflikter med verdigrunnlaget i Grunnloven ikke blir seriøst vurdert. Dette kan bli siste ytring fra min side om fenomenet transkjønnethet, om jeg ikke skulle få behov for et opphold på statens bekostning. For om lovforslaget går gjennom så vil negative ytringer her lett kunne oppfattes også som rettet mot transpersoner.

Når det gjelder forskning, er det ikke litt prematurt å hevde at kjønnsbekreftende forskning fungerer? For dem som er tilhengere av synet, vil de like å få en bekreftelse på det. Men om en er litt saklig nøktern, må det pekes på tidsaspektet siden behandlingen fant sted. Selv for den eldste studien, er et 10 års perspektiv ikke mye å vise til i en slik sammenheng. Hvilken sammenligning i form av alternativ behandling har vært utført, -hva med Placebo-effekten? Når det er snakk om hormoner som skal påvirke 'body-image' hos pasientene, så blir det fort en forsterker av egne forestillinger, som  i prinsippet ikke trenger å ha grunnlag i fysiske realiteter. Hvorfor trekkes ikke inn faktatall i motsatt retning, som disse fra Sverige og Norge, her. Disse tallene, ca. 1 1/2 år gamle synes å stri mot inntrykket du ga for pågang av pasienter. At unge kan bli mentalt beroliget av å synes å bli tatt på alvor, kan i første omgang virke positivt. Men om så konsekvenser i form av barnløshet etc. gradvis går opp dem, kan det gradvis snu seg på sikt. Når det gjelder hyppighet av selvmord, viser det vel noe av samme tendens: Bedring i starten, men på sikt en tiltagende tendens igjen. Antagelig delvis påvirket av mange underliggende årsaker.

Gå til innlegget

Mennesker med en ideologi

Publisert rundt 1 år siden

Det er ikke noe nytt at det er slik at det er mennesker som artikulerer meninger. Imidlertid har mennesker lenge knyttet seg til ulike ideologier. Om artikkelforfatterne til 'Vi er mennesker, ikke en ideologi' ikke ser det, så må det skyldes blindsone hos personene bak artikkelen. I denne sammenheng, må det også være bedre å angripe underliggende ideologi, enn mennesker som holder seg til den, slik det gjøre i mange sosiale medier. Det er også et poeng i denne sammenheng, at man ikke må akseptere andres meninger, for å respektere dem som mennesker.

At det nå foreslås at det skal bli forbudt å uttale seg, slik at det kan føles som forakt fra LHBTI-syn, er nok en viktig bakgrunn til  flere innlegg om skeive, som artikkelen i VL 11.sept. 2020 nevner. Når de hevder at at det er norske folkevalgte som har innført lovendringer, er det formelt riktig. Men underliggende disse endringene, står imidlertid en vellykket skeiv lobbyvirksomhet, og en verdensomspennende ideologi, representert ved Yogyakarta-prinsippene, lenke. Disse ble behendig smuglet inn som underliggende prinsipp, gjeldende i de land som støttet dem, uten noen høring i Norge. Dermed virker det merkelig at artikkelen klager over at de kjenner igjen et mønster fra en koordinert internasjonal bevegelse, når deres eget syn også er understøttet i lovverket av nettopp en slik koordinert internasjonal bevegelse. At 'kjønn', verden over, anses som en sosial konstruksjon blant deres meningsfeller, er en indikasjon på dette. Selve ordet skeiv er vel 'kuppet' av dere, men det synes som LL2019 krever opphavsretten tilbake nå -her.

Etter mitt og flere andres syn, har norske stortingspolitikere latt seg bruke av interessene til skeive, til å lage lover som strir mot vanlig rettsoppfatning. Det viser seg f. eks. i at det rettspraksis kreves omvendt bevisbyrde i Likestillings og Diskrimineringsloven: Man er ikke uskyldig inntil det motsatte er bevist, som er det vanlige rettsprinsippet. Tvert i mot er man skyldig, inntil man har klart å bevise sin uskyld. Tidligere prinsipper om inhabilitet, settes til side ved at det er individer som selv føler seg krenket, som skal være avgjørende autoritet i saken.  Men bør det være en menneskerett, ikke å bli krenket? Om det mot formodning, skulle være tilfelle, ville det kreve samme rett for alle mennesker som kan føle seg krenket i så måte. Da vil det til slutt kunne bli mange titalls spesielle unntak i loven, og mangedobbelt mulig antall konflikter, dem i mellom. Om ikke blir det i praksis slik at 'alle mennesker er like, men noen er likere enn andre'. Fra kristen synsvinkel, ville det bli et tusenårig tilbakeskritt, hvor kristent livssyn taper for et annet på Stortinget.

Å innføre en lov om at det skal bli forbudt å kritisere skeive, blir dermed også et forbud mot å kritisere lover som støtter deres interesser. Problemet blir at da beveger en seg bort fra demokratiske samfunn, der ytringsfriheten kan benyttes, til et autoritært samfunn, der kritikk mot autoriteten, og i dette tilfellet spesielle gruppers ideologi, ikke blir tillatt. Endringsforslaget som det nå er på høring -her, og som skal opp til behandling, er at ytringer som rammer noens «kjønnsidentitet» eller «kjønnsuttrykk» på denne måten, nå skal omfattes av paragraf 185 (om diskriminering og hatefulle ytringer, med strafferamme inntil 3 år for å «true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt). Dette høres jo greit ut for mange, forutsatt at det hadde vært konkrete grenser for hva som regnes som f. eks. ringeakt. 

Men i dagens kulturelle situasjon, kan det fort bli oppfattet som slik ringeakt, å ytre divergerende oppfatninger, som har funnes i samfunnet lenge. Særlig om det skal behandles på bakgrunn av klage fra folk som føler på slik ringeakt. Et aktuelt eks. her, er at 'seksuell orientering', nå i lovverket, inkluderer både seksuell legning og seksuell praksis. Mens det første er noe man kan være født med, skjer det andre ut fra valg som foretas. Om det er slik å forstå at det ikke er tillatt å 'diskriminere' ved å skjelne mellom disse, noe som har vært gjort av kristen seksualetikk gjennom to tusen år, så finnes det knapt klarere kjennetegn på at lovverket er på vei bort fra kristen påvirkning. En annens sak er at mange menigheter og kristne sammenslutninger, er så opptatt av ikke å støte noen, at man ikke benytter seg av sin soleklare rett til å komme med innsigelser i forhold til denne lovendringen. Det finnes ennå mulighet, men 'dommens dag' nærmer seg.

Overfor kristne hevder dere gjerne at Jesus kommer og endrer Loven, ut fra mennesker rundt seg. Men i følge Jesus skulle ikke en tøddel av Loven gå tapt. En annen sak er at en skriftlig Lov, ikke kan ha regler for alle mulige eventualiteter, og Jesus viste noen prinsipper å følge i så måte (Luk 14,5). For oss som kaller oss med hans navn, er det i tillegg til å være lydig mot hans ord og vilje (Joh. 14,21) også viktig å være 'sannheten tro i kjærlighet' (Ef. 4,15). At det LHBTI-bevegelsen står for, er med å rive ned forholdet til kristen seksualmoral, ekteskapet mellom mann og kvinne som samfunnets byggesteiner, og legger opp til kjøp og salg av sæd, livmorlån og kvalitets-vurdering av embryoer, behandles omfattende her.  Om forslaget til lovendring går gjennom, kan det fort bli ansett som forakt, av LHBTI-personer,  å hevde et slikt syn. At dere kan føle presset fra en koordinert internasjonal bevegelse, kan kanskje skyldes at deres syn strir mot hva de store monoteistiske religionene lærer.

Ideologien deres deles heller ikke av Foreningen for Lesbiske, Homofile, og Bifile (LLH-2019), har det nå klart kommet fram. De beskylder i en nylig artikkel mye av det LHBTI-bevegelsen står for, som homofobi -her.  Jeg refererer  fra deres artikkel: "Skeiv og homofili er to motstridende beskrivelser av seksualitet. Skeiv er en inklusiv, flytende seksualitet som ikke er begrenset av kjønn. Homofili er en eksklusiv, fast seksualitet som er begrenset av kjønn. Når skeive ber homofile om å vise mer aksept, og ikke ekskludere potensielle partnere på grunn av kjønn er det homofobi.  Vi registrerer at det nå forventes at en persons subjektive kjønnsidentitet skal oppleves av andre som reelt kjønn. For homofile er dette på linje med konverteringsterapi. Definisjonen av homofili forutsetter et definitivt skille mellom hankjønn og hunkjønn. Dette skille er basert i biologiske realiteter... "

At man i det statlige lovverket, relativt plutselig, har tatt avstand fra årtiers kamp om likestilling mellom mann og kvinne som de to kjønnene, til fordel for en flytende seksualitet med et utall av mulige kjønn, er oppsiktsvekkende. Det er kjennetegn på et samfunn som er i ferd med å gå seg vill i tåkeheimen. Det er ikke bare pandemi-sammenheng  vi trenger frykte smitteeffekt fra, om en slik lovendring går gjennom. Til slutt må det dennesidige perspektivet i artikkelen som legges på religion kommenteres: Er det religionenes mål å "skape et mer menneskelig samfunn" i denne verden? Her synes man å blande religion med politikk. I religion er det også et evig perspektiv, der det som betraktes som 'godt' ikke bare kan vurderes ut fra en relativistisk holdning om hva som er 'rett for meg'.  Det blir heller snakk om at i evighetens synsvinkel, 'uavhengig av meg, er det dette som er rett!'.

Gå til innlegget

Svar om gnostisisme og kjønnsdysfori

Publisert rundt 1 år siden

Jeg er glad Jørn Maurstad ikke bare bombastisk mente å konstatere et faktum, og at han ser at debatt kan tjene saken. Vi er enige om at fakta avgjør, men så spørs det hvor eller hos hvem vi henter disse. Informasjonsinnholdet er stort, og bekreftelsesavvik, der vi ser etter hva som styrker egen sak, er allmenn-menneskelig. I en såpass følelsesstyrt sak for mange, får jeg være fornøyd om vi kan være enige om fakta, men er tvilende til om vi blir enige om konsekvenser og behandling, i forhold til dem.

Svar til Jørn Maurstad -her

Jeg er glad at din overskrift og artikkel ikke var så bombastisk å forstå, som ordlyden kunne antyde. Jeg er også  enig med deg i at alle har rett til egne oppfatninger, men ikke til egne fakta. Jeg kan likevel ikke fri meg fra inntrykket av 'cherry-picking' når du trekker fram akkurat disse bokanmeldelsene (fra K. Baldock) fra USA og hvor godt hun egentlig har tilbakevist nevnte påstander. Jeg er heller ikke beroliget av at den engelske kirke har dette synet, i og med at den er kjent for å være en relativt liberal kirke. Praksis erstatter heller ikke en grundig debatt om saken.

Noe av det som gjør saken vanskelig er at personene det gjelder, kristne transpersoner, muligens ikke kjenner til begrepet gnostisisme, og dermed heller ikke kan vedkjenne seg det. For å si det såpass banalt at noen fler kan skjønne hva vi snakker om, blir konsekvensen av gnostisisme, slik jeg oppfatter det, at kjønn er en oppfatning som sitter i hodet, ikke noe fysisk mellom bena. Når jeg skriver det såpass banalt, er det for å se om vi kan være enige om fakta, før vi går løs på konsekvensene. Det ville være greit om vi kunne være enige om fakta, selv om jeg har mine tvil om vi blir enige om konsekvensene i form av behandling etc. Bare at det fremdeles går an å skrive saklig om dette, uten å beskyldes for å krenke noen er ikke selvsagt lenger.

Jeg mener å kunne se en klar sammenheng mellom kjønnsbekreftende operasjon og synet på  gnostisisme: Dersom man mener at et menneskes bevissthet, tanker om seg selv, har forrang fremfor biologien: Hvilke kjønnsceller som produserer/(XX-XY) kromosomer etc., så vil man lettere akseptere kjønnsbekreftende operasjon. Dette er for tiden et av de store spørs-målene i denne tematikken, etter at antallet med kjønnsdysfori har eksplodert, bl.a. etter at mye ble skrevet om det på sosiale media. Fordi slik behandling er irreversibel, og mange har begynt å angre på behandlingen de har fått (USA), så er det grunn til  å opptre edruelig, og bevisbyrden bør således ligge på dem som bryter inn i naturens orden med slik ugjenkallelig behandling.

Jeg skiller mellom biologiske og mentale forhold, i forbindelse med kjønnsdysfori, i erkjennelse av at de mentale kan føles vel så alvorlige som biologiske problemer. Men slike plager er ofte vist forbigående, og erfaringsmessig vil ca. 80% finne seg til rette med biologisk kjønn senere i livet. Dersom man for tidlig går inn med irreversibel behandling, vil løpet være kjørt m.h.t. å få barn etc. Da hjelper det ikke å begrunne det med at intensjonen var god. Kort sagt kan det stilles spørsmål ved at dette skal være en av de få lidelsene, der personens subjektive mening skal være bestemmende til hvilken behandling vedkommende skal få. At det er ulike syn blant norske leger, nevnte jeg i forrige innlegg.

Jeg er enig i at det ikke er andre menneskers jobb å avskrive noen som kristne, særlig ettersom vedkommende kanskje ikke engang er klar over at synet de holder om at bevisstheten rommer hele sannheten, uansett hva biologien viser, innebærer et ikke-kristent syn. I utgangspunktet er jeg enig med deg i at løftet om at dem som tok i mot ham/tror på hans navn, har rett til å bli Guds barn. Men et Guds barn står vel i et avhengighets- og lydighetsforhold til sin Far, og ordet om at å bygge på sandgrunn, fører til kollaps, gjelder også for dem. Jeg mener at vers du nevnte fra Jesaja bekrefter dette.

At mennesker stenges ute, fordi de ikke kan forklares ut fra skapelsesberetningen, mener jeg er en feilslutning. Saken er heller, som jeg var inne på i sist innlegg, at samtlige mennesker stenges ute, på bakgrunn av syndefallet (Joh. 3,18). Man trenger ikke gjøre noe for å få fortapt, for å bli frelst må man tro på Herren Jesus Kristus. Det innebærer å sette ham og hans ord som herre over eget liv (Joh. 14,21). Hva det spørres om, er hvorvidt de, som andre, er beredt til å bære det kors som er lagt på dem(Luk 9,23), uten selv å spille Gud, f.eks. i forhold til sitt biologiske kjønn. Så er Gud en god og barmhjertig Gud (Sal 86,15), som ser i nåde til dem som holder fast ved Ham  (Ordspr. 28,13).

Gå til innlegget

Grunnlaget for moral

Publisert rundt 1 år siden

Det er greit å få oppklart enkelte ting i diskusjon, derfor mener jeg at 'Respons på verdidebatt' gruppen fortjener sin plass, selv om den sjelden benyttes. Med fare for å ha misforstått, kan jeg uttrykke glede over at andre vil ta eierskap til dobbeltmoral. Jeg tviler på om det eierskapet er en kamp, verdt å kjempe for. Men jeg peker, lenger ned, på at andre forklaringer er mulige. Jeg forsøker også å vise at om ateismen var sann, kunne man ikke stole på noe den hevdet. Eksistensen av absolutte moralske verdier, er i praksis ikke mulig å benekte. Selv en person som benekter dem, verdsetter sin egen rett til fritt å ytre seg helt fritt om saken.

Svar til Jarl Giskes motinnlegg -her

Jeg forsøker med et svar til Giske, selv om han bare valgte å  kommentere det han så som misforståelser, sist. Så vedstår han seg, på sin side, at  grunnlaget han på sin side, trekker fram for moral, i beste fall synes  å være 'på sandgrunn' (splinten og bjelken). Dermed vil det ikke være i stand til å bære større påkjenninger. Giske synes å mene, at menneskehetens kultur og historie er det som gir grunnlag for moralen. Men det er altså en tvetydig moral, i følge ham. Min holdning er mer at en oppfatning av rett og galt, opprinnelig er lagt ned i menneskeheten (Rom 2,14), men at den kan gi seg ulike utslag gjennom historie og kultur.

Til Giske: Grunnen til at jeg svarte på ditt innlegg, var særlig påstanden du gjentok i sist innlegg: "det er ikke slik at uten en gudstro så finnes det ikke noe grunnlag for en moral." At jeg vurderte det evt. grunnlaget til evolusjonsteorien, skyldes nok at jeg koblet deg opp mot tidligere diskusjon(er) om denne, og at du også refererte til evolusjonsteorien i ditt innlegg. Det var ikke uten videre klart for meg, hva og hvor du ville med din referanse til den. Mulig at jeg forholdt meg mer til person, enn til hva personen faktisk skrev der. Så opplever jeg vel at jeg også tillegges oppfatninger, som jeg ikke har ment å gi uttrykk for. Personlig kjenner jeg ingen ateister, som ikke tror på evolusjonsteorien. Men jeg kjenner jo til at minst 10% av norsk befolkning ikke gjør det.

Jeg registrerer at Giske fortsetter med å få sitt narrativ (fortelling) til å passe med virkeligheten, i ettertid. Beretningen om 'splinten og bjelken' ble fortalt for 2000 år siden, før noen moderne versjon av nevnte teori. Det kan være flere grunner til at vi ikke har "moralsk perfekte individer" enn "den moralen evolusjonen frembringer, mest av alt kan kalles en dobbeltmoral". Bibelen nevner en syndefallsberetning. Logisk kan også nevnes at man har lettere for å unnskylde dårlig oppførsel hos personer man har et godt forhold til, forhåpentlig seg selv. Jeg kunne ikke finne annet grunnlag for moral i det forrige innlegget ditt, enn empirisk forskning på dyr. Så er det ingen grunn til å benekte at det kan finnes mange prisverdige egenskaper hos dyr, sett med menneskelige øyne. At disse kan styrkes ved sosial belønning, er kjent. Men i forhold til moralteori, får man da mest en situasjons- og konsekvensetikk, der en vurderer handlingen ut fra kontekst og konsekvenser.

Da blir det mer snakk om følger av handlinger, enn om grunnlag for å handle rett. Mitt hovedanliggende i forhold til ateisme og moral, er at det må være logisk inkonsekvent å forsøke bygge en lære for rett handling ut fra at alt som finnes er molekyler, i lovbestemte baner -evt. men noen uforutsette/tilfeldige (?) kvantesprang. Et slikt virkelighetssyn kan jeg ikke se gir noe grunnlag, verken for rasjonell tanke eller for moral: For det første vil en knapt kunne begrunne fri vilje, som er nødvendig når det er tale om (moralsk) valg mellom alternativer. For det andre vil moralen følge den ufrie viljen, og handle slik en føler seg presset til. Det som særlig presser en i en ateistisk setting, vil være sosiale konvensjoner. Og her kan 'sosial seleksjon', hva omgivelsene opplever som tjenlig,  være medvirkende i hva som på sikt overlever.

Men det kan være flere grunner til at normer endrer seg. F.eks. kan det være snakk om en gradvis åpenbaring i eks. som Giske trekker fram med Abraham. En kan se det kunne være problematisk å få ham til totalt å endre oppførsel i ett nå. Kampen mot slavehold i England ble utholdende, gjennom mange tiår, kjempet av W. Wilberforce, som var drevet av sin kristne overbevisning, ut fra likeverdstanken i NT. Når det nevnes at slavehold ikke er rett, er jeg selvsagt enig i det. Men skal man fremheve noe som rett, eller galt, må en ha en mal eller norm å gå etter. Sosiale normer kan være gode eller dårlige, men for å vurdere dem som sanne eller feilaktige, trenger man som nevnt å ha en forestilling om noe rett å vurdere dem opp i mot. Det trenger ikke være noe galt i at en art forbedrer en teori om moral. Jesus gjorde selv det, i forhold til GT ("Dere har hørt det er sagt, men jeg sier dere".)  Spørsmålet er hvorvidt det nåværende kultur endrer, er en forbedring, eller forverring. For å vurdere det, må en igjen ha en rettesnor å vurdere opp mot. Det er dessverre ikke alltid slik at kulturen går fremover. Mer om det her.

Det er mulig at jeg var upresis, om jeg ga inntrykk av at en fiks ferdig perfekt moralteori, alltid har kunnet hentes ut av en hellig bok. Det var en oppdragerjobb å gjøre i forhold til Abram i en enkel, og opprinnelig hedensk, gjeterkultur. Men at mennesker i praksis regner med en fast moral, kan en best se når de selv føler seg urettferdig behandlet. I våre dager kan det imidlertid være et poeng å få fram at det ikke er noen menneskerett, aldri å føle seg krenket av noens meninger. Om man vil bruke lovverket til å forby det, så "utvider man ikke vår oppfatning av hva rettferdighet betyr", man snevrer den i stedet inn. En allmenn rett, for alle til å uttale seg, er noe de da benekter gyldigheten av, og i noen tilfeller nekter dem de er uenige med, å utøve. Det siste ville nok være en naturlig følge om man i stor grad er " styrt av emosjoner." Om Giske er det, finner han sikkert nye misforståelser å gripe fatt i, ut fra dette.

Gå til innlegget

Hva avgjør om en er gnostiker?

Publisert rundt 1 år siden

I et innlegg nylig på VD, ble det bombastisk hevdet: "Kristne transpersoner er ikke gnostikere." Innlegget kan for meg summeres slik. Kategori X er ikke Y. Dette slås bare fast, uten å gå nærmere inn på hva Y eller, i sin fullstendighet, X -innebærer. Om en tar det bokstavelig, føyer innlegget seg inn i en lei tendens mot et stadig mer korporativt samfunn, der visse meninger ikke skal aksepteres. Det er i så fall slutten på demokrati og ytringsfrihet, i det minste for noen grupperinger. De som angripes for sine meninger her er, ikke uventet, konservative. Om det er noen som misforstår, er det underforstått dem.

I et nylig innlegg her, hevdes det resolutt at "Det må slås fast at kristne transpersoner ikke er gnostikere." Den eneste argumentasjonen jeg kan spore, er at den engelske kirke ikke nevnte noen bekymring for gnostisk vranglære i 2002, da de behandlet en transperson som var prest. Samt at "sammenkoblingen mellom gnostisisme og transpersoner, kan skyldes misforståelser om kjønn." Hvilken rett gir det til å komme med en absolutt påstand i sakens anliggende?

Til det første argumentet må sies at fravær av bevis, ikke er bevis for fravær. Det kan være at man ikke så sammenhenger såpass tidlig, som det man har gjort det siste tiåret i USA. Det er godt mulig det foreligger noen misforståelser om kjønn, spørsmålet er hvem eller hva som er misforstått/misforstår? Jeg siterer herfra: "Ifølge gnostikerne er menneskets livsmål at sjelen eller den guddommelige gnist skal frigjøres fra det fengsel som den materielle og kroppslige verden er, og vende tilbake til den transcendente, åndelige verden. Forutsetningen for dette er at mennesket får kunnskap om tilværelsen og sin egen oppbygning, det vil si at det består av en forgjengelig del, legemet, og en uforgjengelig del, sjelen. Denne dualismen er karakteristisk for gnostisismen."

Hvorfor passer ikke dette i forhold til transpersoner? Jeg siterer om dem, fra starten  Store norske leksikon -her: "Transpersoner er personer som har en kjønnsidentitet som er forskjellig fra det kjønn som er tillagt dem ved fødsel basert på kroppslige kjennetegn" Det springende punktet synes da å være hvordan en 'kjønnsidentitet' kan være ulik "det kjønn som er tillagt dem ved fødsel basert på kroppslige kjennetegn" En slik identitet vil være knyttet til hjernen og de oppfatninger en har om eget kjønn. Dersom den oppfatningen strir mot deres biologiske kjønn, har man en konflikt mellom identitet og  materie (kroppslige kjennetegn). Dersom denne identiteten bare skyldes fysio-kjemiske spor i hjernen, er det mismatch mellom to materielle forhold det er snakk om. Hvorfor skal så identiteten ha forrang framfor biologien  (kroppslige kjennetegn)? Endringer av hjernemøstre kan forekomme, mens biologien ligger fast.

Skal 'identiteten' ha forrang framfor biologien, slik det nå er åpning for i lovverket,  må dette godtgjøres/grunngis på noe vis. Jeg har vanskelig for å forstå at det kan gjøres, uten dermed å mene at en persons bevissthet om seg selv, altså en rent subjektiv oppfatning, skal overgå kroppens kjennetegn. Da er man straks inne i den tankegang at den materielle og kroppslige verden er et fengsel som tanken må frigjøre seg fra, før den kan vende tilbake til den transcendente verden (jfr. gnostisisme). Hvorvidt man vedkjenner seg ord som sjel, eller ikke, er ikke poenget her. Poenget er at ens person identitet, det bildet man har av seg selv, er en forestilling som har høyere verdi enn materielle uttrykk. For meg er det en gåte hvordan dette kan begrunnes i forhold til materialisme. Men det var ikke saken her.

Det vi forhåpentlig er enige om, er at kristendom er ulikt gnostisisme. Det ble slått fast på kirkemøtet i Nikea (325 e.Kr). Kristent syn på skapelsen er at den fysiske menneskekroppen er skapt av den eneste Gud (monoteisme). Den er dermed opprinnelig et uttrykk for hvordan Gud ville vi skulle være. Kristne ser i Bibelen at det er en nær sammenheng mellom det mentale (sjel, ånd) og kropp (1Tess 5,23). Siden syndefallet, som vi alle preges av på ulike måter, er det imidlertid kommet inn mye som ikke er etter Guds opprinnelig gode vilje.  Vi kjenner nå til at livsvilkår og sosiale faktorer, kan påvirke kroppsuttrykk og dermed forestillinger om seg selv, via epigenetiske mekanismer -her, i tillegg til genetikk (via mutasjoner etc.). Dermed kan den enkeltes oppfatning av seg selv, være i motstrid med de to opprinnelige kjønn som Gud skapte (1Mos 1,27). For ordens skyld: Det synes her klart at mannen opprinnelig var 'bare' mann, og kvinnen kvinne (ikke begge deler eller kombinasjoner).

Om man som kristen ikke vedkjenner seg å tilhøre den skaperorden som  mann eller kvinne, som Gud fastsatte, blir det etter min oppfatning et spørsmål om å sette egen oppfatning om seg selv, over den opprinnelige Gud-skapte. Å ikke gjøre det, kan være et kors å bære for kristne transpersoner, men om man i likhet med materialistiske transpersoner, tar skrittet fullt ut, og hevder at ens egen oppfatning står utenom Guds skaperordning, så blir det en logisk selvmotsigelse. En kaller seg kristen, men setter egne forestillinger høyere, enn både Guds skaperordning og materien, den fysiske kroppen, som opprinnelig er skapt av ham. Enten man kaller seg kristen eller ikke da, er man i realiteten mer over i det gnostiske. Spesielt lett er dette ikke, nettopp derfor kan man ikke autoritativt slå fast at "Kristne transpersoner er ikke gnostikere".

I sin redegjørelse om sosialt kjønn (gender) siteres fra nevnte innlegg: "Det er vårt klare inntrykk at både aktivister og transpersoner er smertelig klar over kroppens og biologiens begrensninger." Det er en oppfatning man kan ha, men på UIA undervises nå, med offentlig støtte, at det finnes 7 kjønn -her. I norsk FB-sammenheng opererer man med 56 ulike varianter -her. Det virker som man er i stand til å tøye biologiens begrensninger langt.

Mer om politisk bakgrunn for saken -her.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere