Ågot Cecilie Heiberg-Jacobsen

Alder: 61
  RSS

Om Ågot Cecilie

Jeg har min bakgrunn i Norges Kristelige Ungdomsforbund, Norges Kristelige Stundent og Skoleungdomslag og Det norske Misjonsselskap. Jeg studerte på Distriktshøgskolen i Volda, to årig linje for kristendom og menighetssarbeid p. Jeg har også vært student ved Høgskolen i Bergen, førskolelærerlinjen. Jeg har desuten vært elev på Misjonssambandets folkehøgskole, Kongshaug og Babtistenes folkehøgskole; Holtekilen. Da jeg var student i Volda, kom jeg ut som lesbisk og selv om jeg trodde det var min "livsoppgave" å arbeide i kirken, var det viktig for meg å være åpen. Det var vont å oppdage at det ikke var plass for meg, i en kirkelig stilling. Jeg har sittet i landsstyret i Dnf 48, vært medlem av LLH, og jeg har vært med i Åpen Kirkegruppe. I hele mitt liv har jeg arbeidet med mennesker på forskjellige måter. Nå har jeg mitt åndelige fellesskap på Bryggekapellet, Kirkens Bymisjon i Kristiansand. Jeg har alltid vært interessert i verdispørsmål og etikk. Jeg lar meg lett provosere, men som oftest ender mine innlegg i papirkorgen eller i dokumentmappen på "imacline"(datamaskinen). Jeg har min tro og min oppfatning av sannheten, men er veldig klar over at den er min, at den er et produkt av min søken etter svar, min historie og mine opplevelser. Jeg er opptatt av at forandring skjer i møte mellom mennesker og har satt mange timer og lyttet til andre homofiles erfaringer, både i relasjon til egne familier, arbeidsliv og religion. Jeg har selv gått gjennom mange personlige kriser både i forhold til det å miste mennesker jeg var glad i, og det å konfronteres med følelsene som oppstår i etter kant. I sin tid førte dette til ett halvt års opphold på Modum Bad Nervesanatorium. Ingen andre erfaringer har gitt meg bedre "personlig utdannelse" enn det å være pasient, i møte med min egen livshistorie og andres. I møte med troen, livskriser og begivenheter i livet, kommer jeg i kontakt med min egen sårbarhet, aller sterkest. Jeg ønsker derfor å formidle min erfaring. Jeg gjør dette i ydmykhet over at dette er mitt liv og min erfaring og at jeg ikke eier den hele og fulle sannhet, men at min egen sannhet skal ha det samme rom og bli mødt med den samme respekten som de menneskene jeg er sterkt uenig med. Derfor har jeg opprettet denne bloggen.

Følgere

"Så e det på`an igjen med håveprat"

Publisert over 6 år siden

Samfunnet av de kristne er forskjellig i dag, det var de på Jesu tid også, egentlig.

Har skjermet meg litt fra Verdidebatt, en stund. Trenger det, det blir mye gjentagelse, det blir mye motsetninger og ofte innlegg som berører meg. Nå har jeg vært på Åpen Folkekirkes årsmøte, jeg har vært på jubileum i Åpen Kirkegruppe. Gjennom boka "Rosa skjerf og nyfallen snø" av Hilde Raastad, kjenner jeg på hele regnbuen av følelser og opplevelser.

Jeg tenker med glede på alle de flotte erfaringene kirken gav meg i min ungdom. Jeg fikk ansvar, tillit og utfordringer. Jeg fikk lov å være søndagsskolelærer, jeg ledet barnegrupper og triangeljenter. Jeg ledet bibelgruppe, holdt andakter og mye annet. Med stor flid skrev jeg regnskapet til hver enkel barnegruppe, for at det skulle stemme på øret, i forhold til innbetalte penger.

Jeg var på Bibel og lederskole, gikk på Kongshaug, var på Oase og Lagsleir. Noen ganger var det latter og smil, andre ganger traff forkynnelsen rett inn i nervesystemet. Etterfulgt av frykt, skam og fortvilelse. Demonutdrivelser var også en hobby for noen av prestene jeg utsatte meg selv for. Jeg fikk kjenne det på kroppen.

Det var i KFUK/KFUM jeg følte meg hjemme. Samtidig så hadde jeg et lærerikt og interessant år på Kongshaug, jeg ikke ville byttet ut med noe. 

Så der beveget jeg meg i ulike rom, med forskjellig forkynning, forskjellige åndelig uttrykk både i sangene vi sang og innholdet på talene. Slik gikk nå årene, det var en trygg oppvekst. Jeg tenker noen ganger at det å veksle mellom så mange uliker kristne miljøer lærte meg noe om spekteret, det gjorde meg ydmyk i forhold til andres kristne tro. Det er ikke til å komme forbi at jeg desverre mer enn en gang satt og hørte på forkynnelse og hadde mest lyst til å forlate rommet. 

KFUK/KFUM, Norges Kristelige Student og skoleungdomslag, Det Norske Misjonsselskap, Søndagskoleforbundet, den norske sjømannsmisjon, Norsk Luthers misjonssamband, Kirken Bymisjon og til slutt, sist men ikke minst Åpen Kirkegruppe.

Jeg er ikke alene om denne bakgrunnen av ulike organisasjoner og ulike menigheter. Det var jo søkingen etter et tilholdssted, ett sted å føle seg hjemme, ha et fellesskap, noen å dele troen sammen med. Trygghet, tillit og overgivelse, men også gjenkjenning, aksept og tilhold.

"Har du tatt i mot Jesus, tror du på Gud, har du omvendt deg?"

Jeg opplevde at graden av aksept og tillit til Gud, også varierte. Noen steder var det ikke plass til Gud, der måtte jeg klare alt selv. Ofte var det synden det ble fokusert på, det man ikke kunne gjøre, tenke eller føle. Det var som om "skammen lå i rommet", som tåken som noen ganger legger seg over landskapet, det var umulig å få øye på himmelen. Det var viktigere å fortelle om farene ved å havne i helvete, enn å fortelle om Jesus. Mer enn en gang har jeg mistenkt forkynneren å være mer "fanget av makten prekestolen gir, enn behovet å forkynne Guds ord klart og rent!"

Det er som å snakke ulike språk, jeg forstår rett og slett ikke hva de sier. Eller jeg finner ikke kjærligheten Gud, nådens Gud eller forsoningens Gud. Jeg ser ikke Jesus eller hører den Hellige Ånd i hjertet. Jeg blir bare iskald og føler frost.

For fremdeles ønsker man å vinne mennesker for Jesus, man ønsker å omvende og å vekke mennesker til frelse. Man definerer andre mennesker; innenfor eller utenfor. Noen definere andres tro som riktig eller gal. Jeg er selv kristen, men det blir "bremsespor i parketten" når noen spør om jeg er "personlig kristen", jeg vil ikke defineres inn i den båsen. Nettopp fordi jeg i så mange år har opplevde begrepet som mer ekskluderende, enn innkluderende. Fordi noen har tatt begrepet og tilsudlet det og brukt det til å stenge ute sine meningsmotstandere. 

Det er så mange flotte innlegg på Verdidebatt. Noens behov for å "stemple" andre, for å fortelle om "Guds klare ord", gjør at jeg noen ganger må skjerme meg. På den andre side, jeg har også noe jeg vil ha sagt. Jeg tror at Gud er mye rausere enn altfor mange av "løperguttene og løperjentene" hans her nede! Heldigvis. Så jeg tror på nådens Gud, så får jeg heller risikere å ta feil, fordi jeg lyttet til mitt eget hjerte. For skal vi la andre definere vår tro, eller hvordan vi skal tro, blir man i beste fall forvirret, i verste fall mister man seg selv, i søken etter å tilfredstille andres tro og definisjoner. Desverre er det litt for mange som opplever det.

Jeg har meldt meg inn i kirka, for tredje og siste gang. Det mener jeg, men noen ganger angrer jeg virkelig. Da trøster  jeg meg med at kirka, det er du og jeg, vi som med "munnen bekjenner og i hjertet tror, at Jesus er Herre". Når jeg er døpt i Kirka, så hører jeg også til her. Egentlig så burde det være mer enn nok.

Ha en god dag der ute. Villfaren, trassig, ja vel, men jeg har det veldig godt med det.

Gå til innlegget

Hva er de redd for?

Publisert rundt 8 år siden

Kan det hende at menneskers holdning til kirken forandres av flere årsaker, enn homofilisaken? Kan det hende at måten man kommuniserer om andre menneskers liv og holdninger også bidrar til stenge mennesker ute. Jeg er kristen, men er ikke i kirken.

På tirsdag skal det første kirkemøtet etter at kirken ble skilt fra staten, avgjøre om det skal bli mulig for to av samme kjønn å gifte seg.

Jeg lskulle så gjerne forstå hvorfor noen legger så mye engasjement ned i det å hindre mennesker fra å gifte seg i kirken. Sett at en slektning, ett barn kommer hjem å forteller at denne er glad i en av samme kjønn, hvordan svarer dere? Hva med Jesu ord om at " Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og din neste som deg selv?"

Eller " viss du med munnen bejkjenner og i hjertet tror at Jesus er Herre, da er du sannelig frelst?

Sett da at du selv eller en du er glad i er blitt fortalt at dersom du gifter deg går " det" over. Dette taes alvorlig, man gifter seg, får barn og erfarer at man ikke kan leve videre i dette samlivet, uten å bli syk. Hva da med den som blir forlatt, eller barna? M

an har lyttet til råd fra en som i egne øyne taler sant, eller forvalter Guds ord. Hva med å snakke sant om livet sitt, når sannheten gjør så vondt?

Hva med disse som blir stengt ute fra egen familie eller kristent fellesskap på grunn av familie, fellesskaps standpunkt til homofili? Er det ikke "normalt" det man vokser opp med og er vant til? Jeg kjenner mine tanker, mine følelser og mine opplevelser, de er preget av min oppvekst som også inneholdt samlinger med profetisk tale, tungetale og "åndsutdrivelse".

Mine følelser var selvfølgelig preget av min legning, men på den tiden hadde jeg ikke noe referanse til det. Jeg hadde ikke erkjent det enda, men opplevelsene, klumpen i magen, frykten, var der. Hvem ville vært ansvarlig dersom jeg hadde valgt å ta mitt eget liv fordi jeg var lesbisk og opplevde meg uønsket i kirken?

Er det da den som ønsker å leve sant om sitt liv, men som føler at dette livet ikke er mulig å leve? Er den som av frykt for fordømmelse, skam eller ødelegge familien ikke klare å leve lengre? Når mennesker gjennom Bibelstudier, bønn og samtaler har tatt et standpunkt for kirkelig vigsel, hvordan kan jeg da hevde at de ikke forstår bibelen riktig?

Er dette i det hele tatt mulig uten å indirekte si "Jeg er Gud, jeg eier sannheten, du forkynner ikke Guds ord" ? Hvilken respekt har jeg da for mine meningsmotstandere? Hvilken respekt har jeg for andres relasjon til Gud og Jesus?

Både i forhold til kvinners stemmerett, ordinasjon av kvinnelige prester, vigsel av fraskilte, har man snakket om at dette vil ødelegge kirken. Hva har skjedd? Jeg har forståelse for at en sak har flere sider, men jeg savner en refleksjon i forhold til å ta konsekvener av egne standpunkt, når andre mennesker blir rammet av dem. Jeg hører dere taler av kjærlighet til Gud, Bibelen og medmennesker, alt jeg kan kjenne er en iskald vind fra mennesker som mener å " forkynne Guds ord sant og rett" ! Jeg fryser i deres selskap.

Gå til innlegget

Takk for nå - for en stund

Publisert over 8 år siden

Debatt er sunt, angrep og hets er usunt. Jeg kan gjerne være uenig, men noen innlegg oppleves som hatefulle og ekstreme. Så jeg vil lovprise kjærligheten og de små variasjonene i Guds skaperverk, men akkurat nå skal det gjøres utenfor verdidebatt.

Først vil jeg takke for noen flotte reportasjer i Vårt Land. Det gjorde godt å lese! Når jeg sitter og skriver på min datamaskin, ser jeg ingen ansikter. Jeg vet ikke hvem som leser, jeg vet ikke agendaen deres eller tanken bak. Jeg vet ikke hvordan jeg blir oppfattet. 

Jeg er engasjert i politikk, etikk og kristen tro. Troen er en gave, jeg behøver ikke å forsvare den. På den andre siden er det så ekstremt mye sinne, så mange angrep, i mange innlegg og kommentarer. Jeg er for sårbar til dette. 

Vi mennesker kommer i ulik innpakning, vi er forskjellig. Noen har fysiske eller psykiske utfordringer, handikapp. Noen har et kjønnuttrykk hvor det ytre ikke er i harmoni med det indre. Noen av oss har evnen til å elske en av samme kjønn, noen har evnen til å elske mennesker. SÅ er vi forskjellig og det utfordrer oss og utvikler oss. En bilde uten kontraster, uten nyanser blir lett et livløst bilde. 

Det er disse variasjonene som er spennende, fordi møtet med forskjellige mennesker gir forskjellig perspektiver. Det er lett å møte det ukjente med forakt eller fordømming, men det kan også innebære at du går glipp av en kommende venn. Jeg tror på informasjon, kunnskapsformidling og mener at det er sunt å møte mennesker med aksept og forståelse. Det er lov å være uenig, jeg mener virkelig det. 

Nå kjenner jeg at jeg er for sårbar overfor kommentarene og det gjelder ikke bare homofilidebattene. Mange av diskusjonene rammer meg. Jeg opplever noen så hatefulle og nedlatende, fordi jeg har en annen forståelse av troen en dem. Så nå er det farvel med vardidebatt, akkurat nå gjør det vondt i magen å lese verdidebatt. Jeg beklager dette, for det er mange flotte mennesker, flotte ytringer og mye godt. 

Det blir bare for vanskelig å sensurere, og da så! Takk for nå!

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere