Trond Rønning

Alder: 56
  RSS

Om Trond

Følgere

Lekfolket

Publisert 4 måneder siden

Jeg leser 150-årsboka til nye Hamar bispedømme. Familien Hille er eneste familie som har hatt en bispestol som går i arv. Men gjennom presentasjon av 3 generasjoner, ser vi også en utvikling. En utvikling som kan være en nyttig bakgrunn.

Kvinnelig tjeneste.

Arnoldus, den første på bispestolen, hadde et åpent sinn for kvinnelig tjeneste og engasjement i kirken. Han så hva de kan tilføre. Men prest, nei, det stred mot Guds ord. Hans sønn, Henrik, hadde samme syn på prestetjenesten. Han hadde også samme argumentasjon. Far og sønn var også noe anonyme i forhold til politikk. Kirken skulle være kirke. Presten skulle ikke preke, han skulle forkynne. Han skulle følge det liturgiske språk, om det var på bokmål, riksmål eller landsmål. Men han skulle forkynne på egen dialekt. En prest som var fra området, kjente folkelynne godt, og kunne komme nærmere menigheten.

Samfunnet

Georg, Henriks sønn, og Arnaldos Hilles sønnesønn. Har en annen tilnærming. Han tar gjerne opp hansken fra Kristian Scheldrup og ordinerer kvinner til prestetjeneste. Han ser også at en kvinne følger eter ham i bispestolen. Boken presenterer ingen argumentasjon. Siden bestefar argumenterte mot ut fra Bibelen, må bibelen ha endret seg, eller er ikke bibelen lenger så viktig som lærenorm?

Lekfolket

Arnoldus så gjerne at lekfolket brukte kirker til gudstjenestelige samlinger og møter når de ikke var i bruk. Han tilskyndet også prestene til å delta i vekkelser. Han snakker om aktive kristne som noe positivt. I dag trenger man 5 års utdannelse for å jobbe i kirken. Men for å være i kirkens høyeste organ, Kirkemøtet, trenger en bare å være medlem. I oldkirken valget menigheten ledere som var fylt av ånd og kraft, til å lede menigheten. De trengte hyrder. De trengte noen som kunne ta ansvar. De vurderte den enkeltes lære. Mine får kjenner min røst. Eller; «våkt dere for falske profeter». Vi har brukt mange begreper som skiller aktive og nominelle kirkemedlemmer. Men det er bibelsk at det er menigheten som skal bedømme predikanten om læren er av Gud. Er det slik i dag?

Prestedømmet

Luther børste støv av den bibelske tankegang om at alle døpte var prester. Alle hadde rett til å forkynne Guds ord. Men ikke alle var sokneprester. Det måtte være en orden. Luther var skeptisk til en kirke av bare «troende». Han så på folkekirken som noe godt. Han visste ikke hvor han skulle finne de «rett troende» som kunne danne en menighet. Dommen er ikke vår over andres tro, men vi skal velge våre leder ut fra troskap til Guds ord. Alle døpte er prestevigslet. Luther har definert 7 oppgaver som vi har, forkynne, døpe, forrette nattverd, binde og løse fra synd, ofre vårt liv til Gud, be for andre og dømme om læren.

Hans Nilsen Hauge børstet støvet av dette igjen, og vitaliserte det kristne liv i Norge. Han var ikke mindre samfunnsengasjert enn sine samtidige prester. Dagens kirke er samfunnsengasjert. Men er den engasjert av Kristus? Vi trenger å se hvordan det aktive lekfolk kan aktiveres og gjennom det sørge for at kirken får flere ressurser. At flere kan bli aktive. At flere legger vekt på sin daglige omvendelse. Døden er porten til livet, men det er alltid fare for at en endrer retning og vender seg bort fra livet.

Prestemangel 

Er på tide å ansette lekfolk som prester i større grad enn før? Kan modne kristne, med pedagogisk og relasjonell kompetanse være et bidrag til å løse prestemangelen? Gir det innspill til å se på hvordan ansatte i kirken får en styrket bevissthet om eget kall til tjeneste for Gud, og hvordan de formilder Guds kall til enkeltmennesket om tjeneste for Ham. Apostlene var nøye på hvem de valgte, men det var ikke de akademisk skolerte, men de med åndelig modenhet. En modenhet som vokser frem i et liv der en kjenner seg igjen i barnesangen: «tett ved sida mi går Jesus, alltid vil Han være der.» Vi minnes også profetens refsing. Gud vil ha mennesker som kjenner ham, ikke kan mye om ham. Gode og rette ritualer kan bli døde ritualer, en tom gudsdyrkelse. Kan Gud bruke andre enn teologer ikke bare til å bidra til at oppgaver utføres, men fornyede perspektiv i tråd med Guds ord?

Gå til innlegget

Prestetjeneste for kvinner

Publisert 4 måneder siden

Er det forskjell på likestilling og likeverd?

Kirkerådet fremla 05.05.21 en undersøkelse av hvordan kvinnelige prester opplever arbeidsmiljøet i Den norske kirke. Det er første gang kirken gjør dette, men det er generelt ganske unikt, slik at det ikke andre relevante kilder å sammenlikne seg med. Problemstillingen er viktig her som andre steder. Problemstillingen kunne trolig også vært gjort tilsvarende med annet utgangspunkt, og fått mange av de samme resultatene. Hvordan er vi mot hverandre, og hvorfor er det slik? Her er det mange forhold å gripe tak i. En problemstilling som en konstaterer, men ikke grepet tak i, slik jeg ser det, er forhold til forskjell i bibelsyn.

Trakassering og reklame/pornografi

Mange av de utfordringer som beskrives, kommer av et menneskesyn som ikke er bibelsk. Et menneskesyn som vi finner i reklame, film og pornografi. Menneske som objekt, menneske som skal være perfekt. Har vi en forkynnelse som underbygger rett og galt, fra en bibelsk synsvinkel? En forkynnelse som underbygger at vi er skapt i Guds bilde, selv om vi er aldri så forskjellige?

Likestilling eller likeverd

Arbeidsmiljøloven setter tydelige krav på området, og det er de kravene det fokuseres på. Som betydelig og seriøs arbeidsgiver er det viktig at en belyser dette på en god måte. Som kirke og trossamfunn skal vi ikke bare forholde oss til lovverket, men vi skal også forholde oss til bekjennelsesskriftene. Likestilling er i Bibelen svært lite belyst. Likeverd er derimot et viktig begrep. Kan det tenkes at vi argumenterer feil? Vi er alle del av Kristi legeme, men ikke aller er øye, hånd, munn eller fot. Men Kristus er hodet.

Avvikende bibelsk forståelse.

Debatten om hvordan de som mener bibelen taler mot kvinnelige ledere, eller i dette tilfellet prester, skal behandles i kirken, blusset opp igjen i høst. Med henvisning til likestilling knebler biskopene de som hevder at den praksis som «den moderne» verden har, ikke er bibelsk. Gjennom det stigmatiserer de og stenger ute mange bibellesere, til fordel for politisk og juridisk styring av kirken.

«Jeg akseptere at andre har et annet synspunkt.» uttalte en av kvinnene i undersøkelsen. Det er forhold som tyder på at kirken ikke har samme aksept.

Er dagens inkluderende praksis for kvinner en ekskluderende holdning for andre? Kneblet av biskopene i tråd med dagens likestillingsideal og svakt forankret i bibelen.

Vil også dere gå fra meg?

Jesus stilte spørsmålet til disiplene. Han ble utfordrende for den gjengse mening. De vendte da seg fra ham. Vender vi oss nå fra Guds ord for å bevare kirken?

Gå til innlegget

Skapt i kvinnens bilde

Publisert 6 måneder siden

Det er med vemod jeg ser Dagsrevyens reportasje om prestevigsel lørdag 20. mars. Gud skapte oss i sitt bilde til mann og kvinne. Til likeverd. Gud satt oss til tjenester i sitt rike, alt etter evner og anlegg. Din rikssak Jesus være skal, ikke min kamp for likestilling eller en spesiell plass.

Vi er skapt til mann og kvinne, og bibelen er full både av mannlige og kvinnelige sider ved Gud. Jesus gav kvinnen langt større plass enn det kirken har gjort. Det har også Hans Nilsen Hauge og norsk misjon selv om de ikke har kjempet for at alle skal ha samme tjeneste.

Vi har kanskje vært forstokkede mannssjåvinister i en del argumentasjon for presten som en mann. Feilvurderer vi? Er vi katolske i vår tenkning om presten som et overhode, og ikke en tjener for menigheten? Prestens viktigste oppgave er som del av menigheten, å hjelpe oss til å være Kristi etterfølgere. Ikke kamp for eget kjønn eller egne meninger.

La Kristi ord få rikelig plass hos dere. Jeg er ikke pragmatiker som mener at det ene er like riktig som det andre. Vi må la Guds ord belyse våre liv, ikke våre liv belyse Guds ord. Da vil nåden være rikelig til stede. «Heller ikke jeg fordømmer dere». Men da vil også utfordringen være fullt og helt til stede. «Gå bort og synd ikke mer».

Bønnelista har ikke programfestet syn på prestetjeneste for kvinner. Heldigvis – tror jeg. For som Hauge hadde kvinner i fremtredende tjenester, var Luther tydelig på at han forsto presten som tjener, ikke overhode. Kamp for likestilling er ikke kamp for likeverd. Kamp for likestilling er ikke proklamering av Kristus. Å gjøre mennesker til disipler er kirkens oppgave mener Bønnelista.

Gå til innlegget

Ja, det er vel slik det er med pensjonen. Skillingene som skal gjøre at vi som pensjonister skal kunne «kose oss».

Den norske kirke er skilt fra staten med det også fra den obligatoriske tilknytningen til Statens pensjonskasse. Statens pensjonskasse er ikke en ordentlig pensjonskasse, de har ikke penger de forvalter, men en del av staten. Avkasting på pensjonspengene til medlemmene, kan derfor ikke sammenliknes med andre leverandører av pensjon.

Kirken har som utskilt virksomhet, i alle fall så langt fått anledning til å beholde medlemskapet. Men hva tjener kirken best når alle kirkelige ansatte skal samles hos en felles arbeidsgiver? (Men det gjelder bare de som ble med i overføringen fra staten) Ansatte i de kirkelige fellesrådene har sine pensjoner forvaltet hos mange leverandører, alt etter lokalt valg.

Nå skal leverandør velges. Det må bli en felles leverandør for alle ansatte. Tariffavtalen forteller hva som skal leveres, så det er ikke til vurdering.

De største kommunene har egen pensjonskasse som leverandør, Stavanger er unntaket. Bergen, Trondheim, Oslo, Kristiansand, totalt 32 kommuner. Hvorfor har de tatt dette valget, og at de holder på det? Tre forhold er viktige:

  • Risikotaking kan tilpasses egne ønsker. Det betyr at en gjennom pensjonskassen kan spare opp ekstra midler, slik at en kan ta litt mer risiko og derved anta at en får høyere avkastning.
  • Egen administrasjon betyr at en kan tilrettelegge løsninger som passer egen organisasjon.
  • Egen pensjonskasse gjør god personalpolitikk mer lønnsom.

Risiko er ikke gambling. Regelverket for pensjonsvirksomheter i Norge er det strengeste i Europa. Om det er en pensjonskasse eller et livselskap må disse reglene følges. Pensjonsleverandøren må ha «peeng» på bok slik at de kan dekke de rettigheter som medlemmene (de ansatte) til enhver tid har opparbeidet. I tillegg trengs egenkapital og ekstra penger, slik at det er nok penger selv om eiendelene synker i verdi. Alle kjenner til at aksjer varierer i verdi, men det gjør også eiendom og obligasjoner. Dette er de viktigste alternativene å plassere penger i for å få avkastning.

70 % i aksjer er det mest lønnsomme, sier Statens pensjonsfond. For offentlige (primært kommunale) pensjonskasser i Norge, er 30 % vanlig, for livselskap (DnB, Storebrand eller KLP) ligger det lavere. Derfor har pensjonskassene over tid hatt en noe høyere avkastning enn livselskapene.

Kirken har 2,3 milliarder kroner i pensjonsmidler. Det er sparepengene. Om egen pensjonskasse over tid klarer 0,2 % mer enn et livselskap, får kirken 4,7 mill ekstra hvert år som de kan betale premie med. Eller, la ligge i pensjonskassen for å kunne ta litt mer risiko, og derved forvente litt mer avkastning. Slik tilpasser altså 32 kommuner seg for å «spare» penger.

Det er tariffavtalen som bestemmer ytelsen til medlemmene. Men en pensjonsordning som har sin administrasjon sammen med lønningskontoret og personalkontoret til kirken, vil kjenne kirken og tilpasse sine rutiner for at de skal passe som hånd i hanske med kirkens virksomhet.

Med egen pensjonskasse påvirker personalpolitikken pensjonspremien. Redusert uførhet, gir redusert premie. Økt avgangsalder gir spart premie. Med andre ord trofaste tjenere som vi legger til rette for slik at de trives og kan utnytte arbeidsevnen.

Pensjonskasse, et lønnsomt og tilpasset alternativ! Det er vår påstand. Vi ber om at dette vurderes på lik linje med andre alternativer, nå som vi skal velge pensjonsleverandør.

Vi tror ikke at de største kommunene i Norge tar feil med sitt valg av pensjonsleverandør.

 Da sola stod bak åsen opp, han drømte at’n la i hop. Kroner en, kroner to……………….

For Bønnelista

Trond Rønning

Gå til innlegget

Budjsettkutt

Publisert 10 måneder siden

Kirkens økonomiske rammer foreslås kuttet. Det er ikke en ny problemstilling. Kirkens økonomiske stilling er betydelig økt gjennom mange år. Vi ser det først og fremst i diakoner og menighetspedagoger, men også i prestestillinger og administrasjon. Mindre ser vi det kanskje i kirkebyggene, som stadig oftere karakteriseres som renoveringsobjekter med kritisk vedlikeholdsetterslep. Er dette et problem?

Kirken i Norge har en dobbelt oppgave. Den er en kulturbærer og en trosbærer. Kirkerådets leder er tydelig i sin definisjon av folkekirke i en oppsummering av konsekvenser av et kutt på 10 % av bevilgningene til Den norske Kirke. Da kan vi ikke være tilstede over hele Norge. Reduksjon av tilstedeværelse henger sammen med to forhold, århundrer med tilknytning til de som har styrt landet og som hadde ønske og behov for lokal tilstedeværelse og overføring av oppgaver og aktivitet fra frivillighet til ansatte.

Aktiv deltakelse er det viktigste premiss i for en kirke. Fellesskapet for de troende. Gir slike utspill fra politikerne grunn til å reflektere om vi gjennom dagens praksis klarer å engasjere mennesker? Eller profesjonaliserer vi trosformidlingen? Her er det store forskjeller rundt om i landet. Men Kirken er satt til å skape disipler, eller leresveiner som det heter på nynorsk. Da kobler vi oss raskt mot det kjente begrepet lærlinger. Det er det kirken skal bidra til at vi som er medlemmer blir. En lærling har veiledning, men utfører også aktivt arbeid, alt etter kunnskap og erfaring.

Et budsjettkutt gir det oss en strategisk utfordring til å flytte oppgaver fra ansatte til frivillige? Gjøre de ansatte mer til veiledere? Selvfølgelig er det mange oppgaver vi trenger særskilt kompetanse til, men vi rakk lenger ut for 30 år siden, da budsjettene var mye mindre. Hvorfor? Hva er min og din innsats i dette? 

Ansatte får usikkerhet gjennom dette. Det er forståelig. Frykt for arbeidsplass og inntekt er ikke godt. Jeg vil ikke kritisere den enkelte medarbeider. Men kirken mister sin identitet når kommunikasjonen blir fra ansatte til tilhørere. En levende kirke må være en kirke der alle finner sin oppgave og utrustes. Da har vi et allment prestedømme som er en del av vårt lutherske læregrunnlag!

Med aktive kirkemedlemmer er ikke budsjettkutt så farlig.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere