Sven Becker

Alder: 43
  RSS

Om Sven

Distriktsprest i nord og stolt av det. Medvandrer, prest, musikker.

Følgere

Hva ønsker vi å formidle når vi innsetter nye medarbeidere i kirken vår? Og hvorfor er vi så redd å spandere åndelig nærhet på dem?

Så har det skjedd igjen - heldigvis! En medarbeider, denne gangen allerede vigslet, blir presentert for sin nye menighet. En stor dag - for medarbeideren, for menigheten, ja for det kirkelige fellesskapet. 


Forhåpentligvis har denne medarbeideren opplevd seg ønsket, oppmuntret, etterspurt allerede frem til denne dagen. Høsten er stor og arbeiderne få - så det skulle bare mangle at vi «setter takk» på alle våre medarbeidere, vigslede, ikke-vigslede, frivillige. 


All ære til dem som har ansvaret til å holde den korte talen til den som skal presenteres og innsettes - disse talene har ofte et personlig tilsnitt og er «jordet», men den påfølgende bønnen blir så altfor ensom og dyster i det øyeblikket det skal bes for den nye kirkelige medvandreren.


Vår kirkes liturgi for innsettelse og presentasjon av nye medarbeidere med den bønnen som står «i boka» og som skal følges er for meg så strippet for relasjon og fokus på kandidaten, at man nesten kan lure på hvor mye innflytelse på mislykket rekruttering den potensielt kan ha.


 «Evige Gud, du som kan bruke svake og syndige mennesker i din tjenester, vi takker deg fordi du kalte apostlene og grunnla din kirke på jorden. Vi ber deg, velsign NN ved din Ånd, så NN forkynner ditt ord klart og rent og forvalter de hellige sakramenter med troskap. Hjelp oss alle å tjeneste deg med våre nådegaver og evner, så vi sammen kan bygge vår menigheten på den ene sanne grunnvoll, Jesus Kristus, vår Herre.» 



1. Bønnen

For meg er det viktig at DnK er seg bevisst sin lutherske arv. Samtidig blir bønnen som skal bes så strippet for enhver konkret glede og takk at det ikke engang er tragikomisk lenger.
Hvis vår kirke ikke ønsker å legge takkeord inn i bønnespråket på en slik dag og anledning - når tørr vi det da? Å takke for kallet av apostlene er ikke det samme som å takke for en ny medarbeider her og nå!

Jeg har blitt innsatt i forholdsvis mange prestetjenester - og, mens jeg kan vedkjenne meg både å være «svak og syndig», så kneler jeg hver gang ensom og forlatt ved alterringen og lurer på - når Amen er uttalt av prost eller biskop - «Var det alt?»


2. Holdning

Å gjøre tjeneste i vår kirke - frivillig eller lønnet - handler om å være del av et stort fellesskap. Men når hen blir innsatt - så virker det som om det skal markeres hvor alene denne tjenesten egentlig er. Kandidaten kneler ved alterringen - liturgen vender ryggen til (kandidaten) - og ber den fastlagte «svake-og-syndige-mennesker-uten-personlig-takk»-bønnen, vendt mot alteret. Det var det!

Arvesyndspåstandene fra dåpsliturgien ble med tiden fjernet, men ved innsettelsen må vi rette litt på fokuset igjen. 

I tillegg blir jeg ikke kvitt en følelse av at man har sneket inn en formaning, kamuflert som bønn og «velsignelse», når vi velsignes ved Ånden, til å forkynne klart og rent m.m.


Og: Hvorfor kan vi ikke be for kandidaten vendt mot vedkommende? Tørr jeg foreslå: med håndspåleggelse!?

Når jeg utfordrer kolleger på hvorfor vi ikke gjør det slik, føres det ofte argumentet om at innsettelsen ikke skal ligne for mye på en vigsling. Det argumentet virker ganske søkt, all den tid vi bruker forbønn med håndspåleggelse både i konfirmasjon og vigsel av brudepar. 

Og ikke minst la vårt store forbilde «hendene på dem og velsignet dem». 

Hva er kirken redd for?


3. Velsignelse

Mens vår kirke legger opp til velsignelse av mange forskjellige forhold, med den nærheten (åndelig og kroppslig) som seg hør og bør - så blir nye medarbeidere forlatt, knelende ved alterringen, vendt mot liturgens rygg og alteret. 

Jeg etterlyser en vel-signelse - gode ord, takknemlige ord, reele ord - i våre bønner, som favner  livets og tjenestens store sammenheng. Forbønn og velsignelse av nye medarbeidere må handle om både takknemlighet, ansvar, og fellesskap - her og nå.


Og jeg hadde aldri trodd at jeg skulle si dette, så reformtrøtt som jeg opplever at vår kirke er: Gode Biskoper - vennligst bruk snarest mulig energi på å utrede en livs- og tjenestenær, reel, velsignende og ivaretakende måte å innsette og presentere alle våre kirkelige medarbeidere på. Vi skal ikke se bort ifra at det kan ha noe å si for rekruttering heller!

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere