Kristin Litlere

Alder: 49
  RSS

Om Kristin

Følgere

En stemme fra verstingene i vest

Publisert rundt 1 måned siden

Det er alvorlige funn i arbeidsmiljøundersøkelsen blant kvinnelige prester i Norge. I Bjørgvin bispedømme kommer vi svært dårlig ut.

Det er alvorlige funn i arbeidsmiljøundersøkelsen blant kvinnelige prester i Norge. I Bjørgvin bispedømme kommer vi svært dårlig ut. Det gjelder spesielt opplevelsen av likestilling i bispedømmet, og i forhold til at den såkalte «reservasjonsretten» har skapt dårlig arbeidsmiljø, enten for en selv eller andre. Slik jeg kjenner mine kvinnelige kollegaer, er de uredde og tydelige. Jeg er sikker på at har alle svart ærlig, ut fra det de ser som systemproblem og det de har opplevd på individnivå. Jeg er glad for at denne undersøkelsen har gitt tydelige svar på hva vi som kirke i Bjørgvin må jobbe med fremover.

I høst raste debatten om det fortsatt skulle være mulig å legge til rette for å nekte gudstjenestefellesskap med en prest fordi hun er kvinne. Da bispemøtet kom med sin uttalelse var det et viktig signal til alle prester, kvinner og menn, om at diskriminering ikke skal forekomme. Like etter, i november i fjor, ble konsekvensene av bispemøtets uttalelse vedtatt i Bjørgvin bispedømmeråd, som en del av tilsettingsreglementet. Prester som ikke kan ha alterfellesskap med kvinner blir ikke ansatt i Bjørgvin. Jeg er glad for at biskop og bispedømmeråd har tatt ansvar og latt saken få konsekvenser på systemnivå. I tillegg er jeg glad for at tiltak ble iverksatt så raskt, og at en ikke ventet på resultater fra en rapport.

Som prost og leder er det mitt ansvar å ivareta et «fullt forsvarlig arbeidsmiljø». Den jobben må gjøres kontinuerlig. Undersøkelsen viser at vi må jobbe med kultur i Bjørgvin og hele Den norske kirke. Kultur for å melde uønskede hendelser. Kultur for å lytte og bli tatt på alvor. Kultur for ærlige samtaler i kollegafelleskapet. Sammen med tillitsvalgte og vernetjeneste kan vi legge til rette for endring. Prosesser som dette trenger tid, og krever at både arbeidstaker og arbeidsgiver er villig til å endre adferd.

For den som vil lete etter positive utslag i rapporten, er det mye gledelig å finne. Den gjennomgående oppfatningen er at det er lik lønn for likt arbeid. Det er like muligheter innen karriere og kompetanseheving. Kvinner i Bjørgvin opplever, i større grad enn landet for øvrig, at de er delaktig når viktige avgjørelser tas.

I media går noen langt i å advare kvinner mot å søke prestestilling i Bjørgvin. En kan få inntrykk av at å være kvinne og prest i Bjørgvin er en umulighet. Det stemmer ikke. Men det er flere som har opplevelser og utfordringer som de ikke skal ha på arbeidsplassen sin. Det skal Bjørgvin bispedømme jobbe med. For å kunne starte en ny historie, må vi sammen avslutte den gamle. Det gjøres gjennom erkjennelse av det som ligger bak og i dialog om hvor vi vil. Samtalene er allerede i gang.

Som prost møter jeg mange engasjerte og sterke kvinnelige kollegaer. De elsker jobben sin og menigheten sin, de forkynner evangeliet med trofasthet og glede, og de synger ut når det trengs. Det kommer kvinner i Bjørgvin til å fortsette med.

Gå til innlegget

Den norske kirke har de siste ukene hatt en debatt gående om presters rett til å reservere seg mot gudstjeneste- og nattverdfellesskap med sine kollegaer. Det går en grense når synspunkter ikke begrenser seg til saklig uenighet, men gir seg uttrykk i reservasjon fra samarbeid.

Den norske kirke har de siste ukene hatt en debatt gående om presters rett til å reservere seg mot gudstjeneste- og nattverdfellesskap med sine kollegaer.

I den norske kirke finnes det et konglomerat av meninger og teologiske ståsteder. En menighet er ikke et meningsfellesskap, men et menighetsfellesskap. Meninger brytes i bibelgrupper og offentlig ordskifte. Det er sunt og utviklende. Fellesskapet holdes sammen av gudstjeneste- og nattverdfeiring.

Det samme konglomerat finnes blant prester. Vi diskuterer teologi med stort engasjement. Det bør være felles for oss alle at vi begrunner våre standpunkt i bibel og bekjennelse, og at gjensidig respekt er grunnholdningen, selv om vi kan være svært uenige. Men hva når noen velger å bryte gudstjeneste- og nattverdfellesskapet med sine kollegaer?

Jeg vil hevde at det går en grense når synspunkter ikke begrenser seg til saklig uenighet, men gir seg uttrykk i reservasjon fra samarbeid med kollegaer. For noen betyr det at en ikke kan ha gudstjeneste- og nattverdfelleskap med en kvinne som er prest. Hennes teologiske kompetanse og faglige dyktighet blir gjerne anerkjent, men tjenesten som prest blir ikke akseptert fordi hun er kvinne. Det er kun kjønn som diskvalifiserer henne fra prestetjeneste. I seg selv er det en diskriminerende holdning.

Situasjonen i Den norske kirke frem til i dag har vært at kvinneprestmotstanderes reservasjon mot liturgisk fellesskap i praksis har fått passere, og dermed blitt akseptert. På denne bakgrunn er det forståelig at biskop Halvor Nordhaug forsvarer disse prestenes rett til å gjøre tjeneste. Men er det rett å fortsette i samme spor? 

Det er ikke riktig å frata noen mulighet til å mene det som ut fra deres teologiske syn er rett. Men det er heller ikke rett å fortsette praksisen som fører til samarbeidsnekt og reservasjon. Jeg mener at det ved ansettelse og ordinasjon må stilles tydelig krav om at enhver prest må kunne dele gudstjeneste- og nattverdfellesskap med alle kollegaer. 

Den geologiske definisjonen av konglomerat er «en grovkornet sedimentær bergart som består av avrundede steiner som ligger innleiret i en finkornet masse». Vi må tåle å slipes mot hverandre, men vi må ikke gi slipp på det som binder sammen.

For å ivareta enheten i kirken, med mange teologiske perspektiv og retninger, må vi dele gudstjeneste- og nattverdfellesskap. Alle prester må holde oppe enheten i Kristus, synlig i våre liv gjennom fellesskap, gudstjenestefeiring og nattverd.

Kristin Sævik Litlere

Prost i Fana prosti, Bjørgvin bispedømme


Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere