Sigurd Ormbostad

Alder: 76
  RSS

Om Sigurd

Følgere

Putin som helgen

Publisert 18 dager siden

I sitt innlegg 15.2 skriver Knut Jørgen Kirkeberg at "i Russland ser den ortodokse kirke på Putin som en helgen". Dette var jeg ikke klar over. Det må sies å være ganske sensasjonelt, og jeg undres: Hvor har Kirkeberg denne viten fra? Hvilket belegg har han for sin påstand? 

Gå til innlegget

Fundamentalismens ulike ansikter

Publisert rundt 2 måneder siden

I min ungdom ble enkelte kristne, særlig knyttet til bedehusmiljøet, og på Vestlandet, omtalt som 'fundamentalistiske'. Disse ble ofte beskrevet som sneversynte og intolerante, og gjerne gjort narr av. De sto for en streng kristendomsform med sterk sosial kontroll; det skulle små avvik til før man ble regnet som utafor (frafallen). Nå setter jeg dette litt på spissen; det fantes selvsagt både miljømessige og individuelle variasjoner. Personlig har jeg gode opplevelser med bedehusfolka i min hjembygd på Nordmøre, selv om ikke alle var like kloke i alt de sto for.

I min studietid på Blindern på 60 og 70-tallet, møtte jeg også fundamentalismen, men da i en annen form. Universitetsmiljøet var preget av aggressiv politisk kamp, dominert av ml-bevegelsen. Her var det vel så mye sneversyn og intoleranse. Det fantes én absolutt rett lære, avvik ble ikke akseptert. Propaganda og agitasjon var kampmetodene. Det gjaldt å vinne flest mulig for sannheten. 

Hva med i dag? Jeg synes vi også nå ser fundamentalismens ansikt, kanskje mer utbredt enn noen gang (men mindre synlig). Mange opplever det vanskelig å hevde meninger som ikke er mainstream, kanskje spesielt når det gjelder dypere verdispørsmål. Er du ikke in blir du lett møtt med indignasjon og forakt. En vanlig kommentar er f.eks. at "jeg trodde vi var kommet lenger i 2020"; underforstått: du er helt avlegs og bør egentlig skamme deg! Det å påføre meningsmotstandere skam- og skyldfølelse ser ut til  være en av de vanligste og mest effektfulle hersketeknikker, og har vært flittig brukt i kampen om verdiene.

Hva har vi sett i det siste? Historiske personer skal ned av sokkel og bilder skal ned av veggen, fordi de ikke i ett og alt delte de verdier vi har i dag. Profilerte debattanter skal utelukkes fra debatter. Vi ser en økende grad av ensretting. Verden tegnes i svart hvitt. Det der ut som vi på en måte tilstreber å kvitte oss med alt vi ikke kan identifisere oss fullt og helt med. Bort med alle uønskede elementer.

Hvor ender vi hvis denne bestrebelsen for et "rent" samfunn utvikler seg videre? Det synes jeg er verdt å reflektere over.

Sigurd Ormbostad, psykolog/pensjonist



Gå til innlegget

Påskemøte på et toalett

Publisert 11 måneder siden

Russland har fått mye kritikk fra vår vestlige del av verden, den russisk ortodokse kirken også. Jeg skal ikke gå inn i denne diskusjonen her. Jeg vil derimot formidle at jeg ikke har vært i noe annet land enn Russland hvor du får en så sterk følelse av at du er i kristent land. Den kristne troen synes å sitte dypt hos den vanlige russer.

Nå mot påsketider dukker det opp et minne fra 1995, da jeg fikk være med å feire påske i St. Petersburg. Påskenattsmessen overvar jeg i Aleksander Nevskij-klosteret, hvor Dostojevskij ligger begravet. Det var en mektig opplevelse. Kirken var helt full, alle står, det bugner av levende lys, mennesker som korser seg og kysser ikonbilder; noen bøyer seg helt ned og kysser kirkegulvet, og framfor alt: en utrolig vakker liturgi som synges av prester og kor. Kl. 23.45 går prosesjonen av geistlige ut, lysene slukkes, prosesjonen går rundt kirken, vi står og synger dempet med hvert vårt lille stearinlys i hånden. Kl. 24.00 høres det høye rop nede ved inngangen: "Kristus er oppstanden", lysene går på, prosesjonen kommer inn og menigheten svarer: "Ja, han er visselig oppstanden".

Etter noen få timers søvn må jeg dra til flyplassen for å reise hjem. I flyplassterminalen fornemmer du fortsatt påskestemningen. På TV-skjermene sendes opptak av nettopp min påskenattsmesse. Jeg må en tur innom toalettet. Ser etter den sedvanlige betjeningen bak skranken, men ser ingen. Går videre innover, men da hører jeg plutselig en myndig stemme: "500 rubler takk" (ca. 50 øre). Jeg snur med og ser inn i et stramt tjenesteansikt, en alvorlig kvinne med himmelblå øyne, fregner og rødt hår. Jeg betaler og fortsetter. Vel ute i hallen igjen kommer jeg på at jeg har noen rubler (ca. 30-40 kroner) til overs; disse er det strengt tatt ikke lov å ta med seg ut av landet. Ved vekslingskassa er det lang kø. Jeg fant løsningen: Damen på toalettet vil kanskje ha dem. Nå finner jeg henne bak skranken, og legger sedlene på disken: 

- Disse vil jeg gjerne gi til Dem.

- Men jeg har ikke dollar.

- Jeg ønsker ikke dollar. Jeg kan ikke ta rubler med ut av landet, Det er lang kø ved vekslingskassa, og flyet mitt går snart. De får dem. Påskegave! 

Da lyser det stramme ansiktet opp i et lite smil; hun er tydelig glad og takker hjertelig. Jeg vet ikke helt hva som gjorde det, men plutselig bare ramler den russiske påskehilsen fra kirken ut av meg:

- Kristus er oppstanden!

Da forsvinner hele tjenesteansiktet. Hun lyser opp i et stort smil, og de himmelblå øynene tindrer.

- Ja, han er visselig oppstanden!

Vent litt, De skal få noe av meg De også. Så går hun bort til et skap, tar fram en pappeske, tar av lokket, og oppi ligger noen malte påskeegg som er så vanlige i den russiske påsken.

- Værsågod, ta et avdisse.

Det ble en underlig fortett stemning der inne på toalettet, en egen kontakt mellom to troende fra to forskjellige land og kirkesamfunn.

På flyet hjemover lå egget i jakkelomma. Jeg satt og kjente på det. Det ga en egen ro og trygghet hos en som ellers er plaget med litt flyskrekk.

Sigurd Ormbostad, psykolog/pensjonist


Gå til innlegget

Troens tvetydighet

Publisert rundt 1 år siden

Troens tvetydighet

Geir Tryggve Hellemo skriver om hvorfor han er kristen. Lars Alm skriver om hvorfor han ikke er kristen. Dette er engasjerende lesning om store og viktige spørsmål. 

I sitt forsvar for ateismen lener Alm seg på fornuften og vitenskapen. Hellemo, derimot, beskriver ateismen som fattig og innholdstom. Så forskjellig kan det altså fortone seg.

Da jeg var ung var jeg ganske skråsikker i min kristne tro, og temmelig påståelig i diskusjoner. Senere har jeg forstått at under denne skråsikkerheten og påståeligheten lå en tilsvarende usikkerhet. I dag kan jeg ikke si at jeg er sterk i troen, men jeg velger å holde fast på den. Jeg opplever en slags dobbelthet: Fornuften synes troen på kristendommen er absurd. Særlig er det å tro på et liv etter døden helt sprøtt. Samtidig er det et eller annet dypere inne i sjelen som stadig har gitt troen dypere mening. Det må være dette som salmisten kaller visdommen i hjertet. Da dreier det seg mer om eksistensielle spørsmål.

Min opplevelse av verden rommer en vesentlig tvetydighet. Man kan f.eks. stå ved grav og vite at den som senkes ned der blir til muld og støv. For tanken blir det helt umulig å forestille seg en oppstandelse. Men du kan også gå inn i skogen en vakker vårdag, sette deg ned på en stubbe, se blomstene og løvet som springer ut, og høre fuglene synge; da fylles du med takk og tro. "Og atter som eit under nytt liv av daude gror". Slik lever vi i spennet mellom det mørke og triste, og gleden og skjønnheten.

Ikke så sjelden hører man: Det kan ikke finnes noen Gud, siden det skjer så mye vondt i verden. En vanskelig problemstilling. Det kan se ut som verden er overlatt til seg selv, til det uberegnelige og tilfeldige. Men vi kan også snu problemstillingen: Hva om Gud finnes? Da kan det skje at han en dag vil komme og gjenopprette verden. Da er vi tross alt ikke prisgitt tilfeldighetene og håpløsheten.

For noen år tilbake ble jeg akutt innlagt i sykehus. Det var en truende tilstand, men den bedret seg utover kvelden og natta. Det var ikke så lett å sove; ble liggende å tenke: Hva om det hadde vært slutt nå? Det hadde ikke vært bittert, men vemodig å forlate de en er glad i. Spørsmålet om et liv etter døden ble også påtrengende, og jeg tenkte at hvis så ikke skulle være tilfelle, kunne jeg faktisk godta det; jeg hadde tross alt hatt et godt liv, hadde mye å være glad og takknemlig for. Derimot kom jeg til å tenke på mennesker jeg har møtt som bare har hatt det vondt hele livet. Hva med dem hvis Gud ikke finnes? Da finnes det ikke rettferdighet. Da finnes det ikke oppreisning. En forferdelig tanke. 

Gå til innlegget

Bønn som ønskeoppfyllelse

Publisert rundt 1 år siden

Bønn som ønskeoppfyllelse                                                                                                                                                              

Merete Thomassens innlegg Farlige bønner  har avstedkommet en interessant debatt. Jeg leste innlegget med stor interesse; det samme gjelder de innlegg som siden har kommet. 

Jeg synes Merethe Thomassen reflekterer over noe som jeg synes er viktig. Og det synes for meg at hun er litt misforstått. Det skal jeg ikke gå videre inn på her. Derimot kom jeg til å tenke på noe Søren Kierkegaard skriver om bønn i sin lille bok Liljen på marken og fuglen under himmelen (tre gudelige taler). Her forteller filosofen om en mann som var svært ivrig i bønnen; han ba om alt mulig, og hvis det var noe han hadde glemt, ba han Gud om at Gud måtte huske det likevel. Dette gikk ikke særlig bra i lengden. Han opplevde at jo ivrigere han ble i bønnen, jo mindre fikk han egentlig å be om, og til slutt ble han helt taus. Om dette sier Kierkegaard: Han var gått fra å være en bedende til å bli en hørende.

Jeg kom også til å tenke på den gamle klokkerbønnen: Herre, jeg er kommet inn i dette ditt hellige hus for å høre hva du Gud Fader min skaper, du herre Jesus . . .  vil tale til meg. Jeg hørte en variant av denne bønnen for en tid tilbake, men da var tale til meg blitt til gi meg. Hvorfor må vi gjøre denne endringen? Ligger det noe negativt å bli talt til, selv av Gud? Har vi her gjort en liturgisk vri i retning av det Thomassen og Lomheim betegner som 'markedsspråk'? Det er kanskje enklere å forholde seg til egne ønsker, og hva vi selv synes er viktig, enn hva Gud måtte finne på å si til oss? 

Sigurd Ormbostad, psykolog/pensjonist

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere