Øystein Blymke

Alder: 74
  RSS

Om Øystein

Arbeider for tiden med et utrednings-forskningsprosjekt i regi av JD og Politidirektoratet om funksjonelle lover. Rettssikkerhet, personvern og effektivitet

Følgere

Den lille omskrivningen av en kjent sangstrofe er ment å kunne bringe tankene inn på ett av de mange dilemmaer småpartiene står overfor når et parti, på den ene siden gjerne vil vokse, og på den andre siden gjerne beholde sitt særpreg. KrF intet unntak.

Et politisk paradoks må det være for små partier særlig, og ikke minst for KrF, at inntar man for klare eller for prinsipielle standpunkt om partiets verdigrunnlag, risikerer man heller å gjøre partiet mindre, enn større. Mange velgere setter riktig nok (i prinsippet) pris på politikere med klare  verdistandpunkt. Likevel stemmer velgerne på store partier som vel, ikke alltid kan sies å være like fastlåst i sitt verdigrunnlag som hva KrF oppfattes å være. I alle fall ikke når det gjelder spørsmål om livets ukrenkelighet og om viktige sider av familiepolitikken.

Store partier med ambisjoner om å nå nær halvparten av velgermassen, har erkjent at det vanskelig kan oppnås med mindre man viser evne til å finne pragmatiske løsninger, vise noe mindre prinsippfasthet i verdispørsmål, og innta noe mer hestehandel-pregede standpunkt. Politikk er som kjent det muliges kunst, og en politisk nødvendighet for store partier dersom de skal å nå fram til de brede velgermassene - og bli oppfattet som et kapabelt styringsparti. 

Hvordan skal så et lite, og klart verdibasert parti som KrF forholde seg til sine store, mer pragmatiske og konsensusorienterte politiske storebrødre? Står ikke KrF i fare for å miste sitt ønskede kristendemokratiske særpreg, hvis de samtidig stadig skal jenke sine verdistandpunkt til noe, et sted midt i mellom de to store partiene? 

Dette partipolitiske paradokset berøres godt, men på et mer partistrategisk grunnlag av Berit Aalborg i dagens VL. Hun skriver blant annet om KrFs «bane» eller skjebne, at hvis ikke partiledelsen finner ut av hva det vil stå for, eller hvilken politiske farge deres parti egentlig ønsker at velgerne skal oppfatte at de har, kan det gå mer galt.

Velgerens blindhet for farger, vil avhenge av fargens klarhet. Hvis KrF for eksempel mener at familiepolitikken må være tuftet på et sett av mer tradisjonelle familieverdier, ja så si det - ton flagget - i klartekst. Hvis et lite parti som KrF ser seg nødt til å forene sin egen familiepolitikks verdigrunnlag, med noen verdier fra Ap's, og noen fra Høyres, kan det lett bli en risikofylt øvelse, som i verste fall ender opp med en større lekkasje enn tilsig av velgere 

Ingen partiledelse, uansett om den kommer fra et stort eller lite parti,  må undervurdere velgernes evne til å se hvilke standpunkt som er mer partitaktisk motivert, i den hensikt å bli litt større, enn de standpunkt som inntas av partilederen på et genuint, verdibasert grunnlag. 

De små partiers berettigelse i et demokrati er legio. Men, da må deres ledere kanskje i større grad erkjenne sine roller. I den forstand å kunne være noe mer fornøyd/lykkelige over verdien av å være liten. Og samtidig  innse at majoriteten av velgerne nok setter pris på de små partiers tilstedeværelse og klarhet, men samtidig velger å stemme på store partier. Partier - ofte med uklare, motstridende og pragmatiske standpunkt, men som likevel virker mer betryggende på de mange velgere som ønsker funksjonelle og moderate styringspartier når praktisk politikk skal utøves.

Gå til innlegget

Filosofen Lene Auestad skriver her i verdidebatt interessant, men krevende om den viljeløse diskriminering, og om epistemisk underskudd.

 Med forbehold om at jeg ikke har forstått godt nok alle hennes krevende filosofiske resonnement om subtil diskriminering og former for epistemisk underskudd, våger jeg meg likevel utpå, med et spørsmål: Hvem har rett til å trekke rette, rettferdige og legitime slutninger om hvem som diskrimineres, når, og i hvilke situasjoner?

Auestad beskriver blant annet en situasjon der "noe" (diskriminerende) var kommunisert, men at det var veldig vanskelig å sette fingeren på akkurat hvordan dette var blitt kommunisert. Auestad sier videre, at en slik situasjon er kjennetegnet ved det hun kaller en type epistemisk underskudd.

Så vidt jeg har forstått kan ordet epistemisk i norsk dagligtale oversettes til kunnskap, innsikt eller erkjennelse. med andre ord: Hvis du og den andre part gjennom dialog/samtale mener å besitte den samme kunnskap, innsikt eller erkjennelse, for å kunne forstå hva som kjennetegner, og/eller er et subtilt uttrykk for diskriminering - hva da? Er det da en reell, likeverdig og likevektig konflikt mellom to ulike, godt begrunnede oppfatninger om hva som er å anse for fordomsfull og diskriminerende atferd - subtil eller ikke? Eller er den parts oppfatninger, som av den andre part ses på som å representere majoriteten, og de institusjonaliserte maktstrukturer, den part som på sett og vis alltid vil kunne tillegges skyld for at det kan oppstå en uheldig epistemiske underskudd i dialogen? Jeg avslutter innlegget uten å gi noe svar, men med å gi meg selv det privilegium; kun at spørre.

Gå til innlegget

Triumfalismens farer berører oss alle

Publisert nesten 2 år siden

I sin tale palmesøndag minnet pave Frans oss om triumfalismens farer. Om hvor skremmende raskt sinnsstemninger og oppfatninger kan skifte hos oss mennesker. Fra de tiljublende og triumferende, til de hoverende og fornedrende oppfatninger - om den andre.

I triumfalismens irrganger dyrkes selvopptattheten. En egenskap som forsterkes når gleden over å bli tiljublet for sin fortreffelighet og popularitet tar overhånd. En glede som blir ekstra stor når den selvopptatte, i hoverende og nedlatende former, kan skåre noen ekstra poeng gjennom å raljere over andres tro, tanker og gjerninger. En raljering utført, ofte i den hensikt å kunne kaste litt ekstra glans over sine egne meninger og holdninger, om rett og galt. Og samtidig bringe andres meninger og holdninger i miskreditt.

Han som red inn i Jerusalem denne palmesøndagen var så langt fra triumferende som han kunne være. På tross av den triumf han allerede hadde høstet hos dem han talte til, lot han seg verken forlede til hovmod, selvforherligelse, intoleranse eller belærende og rettferdiggjørende tale. For Ham var det, og ble det, ydmykhetens, fornedrelsens og lidelsens vei frem til målet.

Hovmod står for fall heter det. For mange går det imidlertid svært lang tid før man erkjenner fallet. Kanskje er det fordi man i det lengste ønsker å tro at den grønne gren man sitter på, kun kan vokse inn i himmelen hvis det er deg selv som sitter på den? 

Selvopptatthet behøver ikke i alle livets forhold være en dårlig egenskap. Alle som vil litt lenger opp og fram her i livet enn alle andre - og de er ikke få (!) - må nok dyrke seg selv og sitt litt mer enn hva andre gjør, for å kunne nå sine mål. Det gjelder toppolitikere, næringslivstopper - kultureliten, den intellektuelle førstedivisjon og toppidrettsfolk...og flere til.. Vil man triumfere må det som regel være, over andre – paradoksalt nok kanskje?

Faren ligger imidlertid i å bli så selvopptatt, at man kort og godt ikke får tid til annet enn å hige etter annerkjennelse og rosende ord - om alt hva man selv står for, og har strevd for å bli.  Da er imidlertid risikoen også til stede for at man mister evnen til å annamme at noen andre der ute et sted trenger deg. Og at de som da trenger deg, trenger deg kanskje i en noe mer ydmyk, og mindre triumferende utgave av deg selv?

 

Gå til innlegget

Deisme – å tro på noe mer enn seg selv

Publisert nesten 2 år siden

Deisme er en filosofi. Skapt av mennesker. Den hevder at det finnes en Gud som har skapt alt. I den forstand er det en handlende Gud, men ikke en Gud som styrer, hverken verden eller som åpenbarer seg for oss.

Deisme kan dermed forstås som menneskets tro på en Gud, men at gudstroen må vokte seg for å tillegge Gud meninger som mennesket selv har skapt, og som er tilhørende den rette tro. Det kan være troen på hva rettferdighet er, hva nestekjærligheten krever av deg, og hva et likeverdig liv innebærer. 

Linn Stalsberg formidlet her iverdidebatt.no for et par dager siden opplevelsen av å være uten en Gud, men likevel føle en form for nærvær. For eksempel nærværet av kristendommens diakonale virksomhet. Et nærvær som kan gi gjenklang i egne verdier, og eget samfunnssyn.

Stalsbergs reflekterte innlegg reiser flere viktige spørsmål: Kan det hende at vi mennesker opplever Guds nærvær uten selv å vite om det? For ingen av oss vet vel om Gud finns - om Han er i oss, med oss eller rundt oss. 

De fleste av verdens store religioner tror at en Gud finns. Ikke bare at han finns. De bærer også med seg en Guds-forståelse som de mener skal kunne påvirke menneskets verdisyn og menneskesyn. 

Et nytt spørsmål dukker da opp: Hvem eller hva er det som styrer menneskes verdi- og menneskesyn? Styres det kun gjennom medmenneskers påvirkning, og de menneskeskapte oppfatninger av religion og politiske ideologier? Eller styres våre verdier og livsførsel også av en kraft eller av en Skaper fra der ute et sted? En styrelse som vi nødvendigvis ikke selv er i stand til, verken å fornekte eller forhindre?

For milliarder av mennesker finnes det en Skaper der ute som de mener påvirker deres liv, og som de mener skal påvirke deres liv. En skaper som vel må kunne sies å være en Gud for oss alle, men som vi har mange forskjellige oppfatninger om, hvilken vei vi må gå for å nå fram til. En Gud som er eksisterende og handlende, men som mange vil mene overlater til mennesket selv å avgjøre hvilken religion, trosretning eller ideologi som fører fram til Ham. 

Hvis vi mennesker står overfor en slik universell skaper (En Gud for oss alle), vil det da kanskje være fornuftig å vise noe større ydmykhet og tvil, i troen på hva som er den rette religion, og de rette verdier? Kanskje går det an å tro på en Gud eller på noe guddommelig uten samtidig å måte forsvare gudstroen ved hjelp av en menneskeskapt religion som gjennom sine verdisett skal legitimere at det kun er en vei som er den rette - til Gud?

Ydmykhet betyr å kjenne sin begrensning som individ og menneske. Ikke minst gjelder det å kjenne sin begrensning i forståelsen av skapelsens mysterium - og skaperens mening med livet her på jorden. 

Det å kunne kjenne sin begrensning som menneske gjelder også når nestekjærlighets og menneskeverdets sanne innhold skal forklares, og predikes over. Kanskje er det slik med Skaperen, at Han lar oss vente i det uvisse med å få svar på hva Han forventer av oss, og hva Han vil med livene våre? 

Heldigvis kan man si, så er det også menneskelig, ikke alltid ha de gode og rette svar på hva Guds/Skaperens mening er, med livene våre. Hadde vi hatt de rette svar, hadde vi ikke bare vært skapt i Guds bilde, men risikert selv å bli sett på som guddommelige. Og det vil vi vel være en forpliktelse og et ansvar de færreste av oss vanlige mennesker vil være i stand til å bære?

 

Gå til innlegget

Politikk - det muliges kunst.

Publisert nesten 2 år siden

En høst kan oppleves å være tung – både for en moralpolitiker og en realpolitiker.

I et intervju med Vårt Land 29ds. gir Dagfinn Høybråten uttrykk for at han «opplevde det som en tung høst da Krf endte opp med å gå i regjering med Frp».

Ja, det er mye som kan oppleves tungt. Og det er sikkert mye som kan gå så galt i politikken at man ender opp med å måtte samarbeid med partier og personer man helst ville ha sett på en armelendes avstand - minst.

Høybråten ber i intervjuet med VL alle de som kjenner ham «gjette seg til at det har vært en tung høst» Selv for dem som ikke kjenner Høybråten, må det kanskje være tillatt å gjette? Er det ubehaget ved å bli slått i hartkorn med Frp sine verdier og praktiske politikk som oppleves tungt? Eller er det den tunge børa et typisk moral/verdiparti som Krf må føle den bærer på, etter eget valg om å sitte i regjering med et så pragmatisk og ustabilt verdi-parti som Frp?

I denne konteksten er Høybråtens utsagn om at folk må kunne gjette seg til at det har vært en tung høst for ham, interessant. Særlig når utsagnet avrundes med setningen «Og der setter jeg punktum for det jeg vil si om saken»

Hvilket punktum settes, og for hvilken sak?
Når en hel høst har vært opplevd tung for en tidligere, og så sentral og respektert politiker som Høybråten, ligger det vel i det, at noe har skjedd som han selv ikke opplever å være til det beste – verken for ham selv eller for partiet? Uttrykket "tung høst" får slik sett en helt annen politisk valør eller betydning, enn det uttrykksformen «en vanskelig høst» eller «en dilemmafylt høst» ville ha fått. 

Med valg av uttrykksformen "en tung høst" etterfulgt av en oppfordring til velgerne om å gjette seg fram til hva politikeren måtte mene med det, gjør politikeren seg dessuten nærmest uangripelig for kritiske spekulasjoner. Den tunge høst knyttes til politikerens egne opplevelser og følelser for politiske begivenheter som den samme politiker i neste setning (i intervjuet) vil sette punktum for å diskutere videre. 

Dette eksempelet er nok bare ett av svært mange som dreier seg om politikerens vanskelige pendling mellom moralpolitikk og realpolitikk. Våre politikere har det med andre ord ikke greit. De har et forståelig behov for å tilkjennegi sitt eget, og partiets politiske moral- og verdisyn. Samtidig tilsier deres forståelige søken etter makt at de ofte må tilpasse sin politiske moral, og sitt verdisyn til de realpolitiske realiteter. Og politikk er jo som sagt det muliges kunst.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere