Øystein Blymke

Alder: 74
  RSS

Om Øystein

Arbeider for tiden med et utrednings-forskningsprosjekt i regi av JD og Politidirektoratet om funksjonelle lover. Rettssikkerhet, personvern og effektivitet

Følgere

I Dantes litterære verk «Inferno» fra 1300-tallet forteller dikteren om intet mindre forskrekkelig  eksistensielt enn det syndige menneskets vei til Helvete; til fortapelsens rike. For oss moderne mennesker er Dantes gudssyn, om å måtte utholde et mulig helvetes liv etter døden, rett ut sagt, skrekkelig lesning. En etter-døden-opplevelse å se fram til, egnet til å fremskynde tankene om hva man har gjort, og vil gjøre i resten av sitt jordiske liv .

Ønsker man litt åndelig trøst etter å ha lest Dante derfor, litt fred i sjelen rett og slett, bør man lese artikkelen «Trosødeleggende forkynnelse» skrevet av Chistine H Aarflot (Aftenposten 25ds.). Aarflot har for øvrig både doktorgrad i Det nye testamentet, og i tillegg er hun prest.

Aarflot vet ikke helt om hun skal tro på fortapelsen ..: «for hva som finnes etter døden er et mysterium» sier hun. Ja, så riktig, så riktig. Man skal ikke stå mange sekundene å stirre opp mot en funklende klar stjernehimmel før man skjønner at det hele, er og blir et stort mysterium. 

Og hvorfor tar ikke vi mennesker til takke med det? Til takke med å overlate til skaperverket (gjerne det guddommelige) å bestemme hva som vil skje med oss, etter at vårt jordiske liv er slutt? Et liv levet, mer eller mindre syndig, alt etter hvem som (be)-dømmer oss.

Nei, vi gjør ikke det. I stedet forsøker vi å finne jordiske svar på hva skaperen vil gjøre med oss, etter at døden har innhentet oss. Vi tolker skriften, vi forkynner og forklarer våre medmennesker, om alt hva Han kan ha ment, og om alt om hva Han antakelig vil gjøre – Om Han vil straffe oss eller tilgi oss, noen eller alle våre synder.

I dette kaos av tanker, om fortapelse, synd og tilgivelse, skriver Aarflot befriende ydmykt og vart, om Gud som «livs-giver», fylt av kjærlighet: «Jeg vil heller ha en kirke som tar menneskers liv på alvor enn Bibelens tvetydige ord» sier hun. Selv om prestens ord ikke gir fyldegjørende svar, er den søkende formen hun bruker, sterkt å foretrekke fremfor ord og uttrykk fra skriften, tolket og formidlet kun egnet til å skremme, eller for tilrive seg en religiøs forankret makt over andres kropp og sjel.

Dantes Inferno er stor litteratur. Men, den er ikke egnet til å skape ro i sjelen. Storheten ligger derfor  like mye i det litterære, og i det etiske – og i det allmenn-menneskelige, som i det bibelske eller teologiske. Et sentralt spørsmål hos Dante var; hvorfor vi mennesker ikke gjør det rette, når vi vet hva det rette er? Overført til den dagsaktuelle situasjon, kan man si det slik: Vi vet hva vi må gjøre for å redde verden dra sult, fattigdom, krig og klimakatastrofer, men vi gjør det likevel ikke.

Hvorvidt en slik kollektiv vegring mot å gjøre det rette når vi vet hva som er rett, er i seg selv et mysterium. Hvorvidt vår vegring gir Skaperen rett til en kollektiv straff over oss mennesker- en form for fortapelse, vet vel verken Dante eller samtidens teologer. Dante hadde imidlertid en advarsel til samtiden, Han advarte mot egoismen og selvopptattheten, en egenskap som får oss til å gjøre det u-rette.

Henrik Syse, en av nåtidens anerkjente filosofer skal ha sagt (ifølge Runa Kvalsunds artikkel, 18.12.2017 i VL) at vi ikke må gå i sjokk over Dantes dommedagsprofetier, men søke å forstå middelalderdikterens moralske budskap. Dantes univers inneholder dessuten også bilder eller allegorier av den straff vi mennesker kan vente oss (en gang), og som er tilpasset alvorlighetsgraden i forbrytelsen – en betraktningsmåte like mye sett ut fra et universelt moralsk etisk ståsted, som et bibelsk ståsted – strengt teologisk fortolket.

Spørsmålet er så om Dantes Inferno gir oss mennesker av i dag en anvendbar moralsk ledetråd å følge? Kanskje. Men, da må vi vel erkjenne at et jordisk Inferno kan være i emning hvis vi ikke kollektivt erkjenner vår moralske plikt som mennesker - og medmennesker: Det betyr å gjøre det vi vet er rett, men som vi likevel unnlate å gjøre. Ene og alene fordi vi lar egoismen og egennytten trumfe den menneskelig fornuft. Kanskje det kan hjelpe på både samvittigheten og fornuften, å ta en tur ut av og til, stirre noen sekunder opp mot en funklende klar stjernehimmel. Da erkjenner man i det minste, at det hele, er og blir et stort mysterium..

Gå til innlegget

Den kristne toleranse

Publisert over 1 år siden

«Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv» skrev Arnulf Øverland i sin tid. Gripende ord i en tid da uretten herjet, og toleransen kunne fremstå som en unnskyldning for likegyldigheten. Blant kristne som ikke-kristne

Toleransen er et krevende ord som rommer medmenneskelighet, og respekt. Respekt for andres meninger og handlinger. Men, også en respekt som setter grenser. Noen universelle, etiske og humanistiske grenser. Grenser som vi mennesker dessverre ikke kan enes om, hvor vi skal trekke. Dermed blir toleransedebatten både en utmattende og evigvarende verdidebatt. Den vil vanskelig kunne ende opp med noen konklusjon, om hvor den rette og rettferdige grensen for toleranse skal trekkes. Verken for egen del, eller for andres. For hva man skal tolerere og respektere? Og verken det juridiske eller det teologiske språket har de rette svar. 

Noen finner imidlertid gode nok svar i kristendommens språk. Et språk som for andre fremstår som svar-løst, og til tider intolerant.

I et debattinnlegg i Aftenposten for et par dager siden reflekterte Espen Ottosen (teolog og filosof) over toleransens grenser, med kristendommens språk om homofili som et referanse. Et av Ottosens utsagn viser hvor vanskelig det er, både for lek og lærd, å gjøre toleransebegrepets  egenverdi forståelig : "For meg er ikke bibeltolkning en slags akademisk lek eller et spørsmål om å velge den forståelsen som gir mest popularitet» 

Nei vel. Men hva om man byttet ut popularitetsbegrepet med «hva folk flest vil kunne forstå?» 

Uansett, i de sosiale mediers og ytringsfrihetens tidsalder vil det å være fast i troen, samtidig som man ønsker å forklare toleransens grenser, basert på en 2000 år gammel språkforståelse, være en formidabel utfordring.  

Gå til innlegget

Kristendommen har i snart to tusen år hatt behov for å tolke skriften, og tillegge Guds ord et skiftende menings-innhold. Forståelig nok. Det ville vært tilnærmet menings-løst om Kirken, bokstavelig (talt), alltid var bundet av å tolke Guds mening, ut fra datidens språk, og datidens sosialetiske realiteter,

Kirkens ledere, enten de tilhører den katolske eller den protestantiske delen av Kristendommen, har en plikt og en rett til å veilede menigheten om hva de mener er den rette tro – tolket ut fra den tid den praktiseres i, men selvfølgelig i tråd med de uforanderlige sannheter i skriften. 

Så kan det selvsagt problematiseres over hva disse uforanderlige sannheter egentlig er for noe. Det er imidlertid ikke innleggets hensikt. Innlegget vil heller rette søkelyset mot den noe reservasjonsløse oppfatning mange av kirkens fremste talspersoner synes å ha, om at Gud faktisk skifter mening, tilpasset tidsånden og politikken. Kanskje i større utstrekning enn Guds meninger tilpasses det uforanderlige i den hellige ånd, kan man kanskje driste seg til å si?

Harald Stanghelles skriver tankevekkende om dette i Aftenposten den 3ds. Om en Gud som blant annet har blitt mer miljøbevisst: "Når Gud skifter mening". En artikkel om hvordan en stadig tydeligere politisk Gud trer fram. En Gud med skiftende meninger. Meninger, som synes mer sprunget ut fra den til enhver tid gjeldende politiske agenda, enn fra de evige (kristne) sannheter. Ikke minst sannhetene om troen, håpet og kjærligheten ..

Et stort og ubesvart spørsmål blir om vår rett og plikt til å tilpasse Guds ord til dagens ideologiske og politiske debatt? Og om svaret blir ja. Plikter vi da å begrense oss til å tolke inn i vår tid; de mer overordnede, uforanderlige kristne verdier - uttrykt i kjærlighetens, medmenneskelighetens og rettferdighetens budskap?  

Noen konkrete meningsendringer i Guds bilde har kristendommen tatt seg frihet til. For eksempel Bibelens om Helvete, og om Syndefallet. En mildere fortolkning enn hva skriftens bokstav tilsier, må det i slike tilfeller tillates, uten å øve vold mot skriftens ord og Guds mening. 

Litt mer problematisk blir det kanskje når kristendommen skal tolke og innpasse Guds skiftende meninger om ekteskapet, om livets ukrenkelighet, for ikke å snakke om vår Herres mening om klimakrisen. Hvem i Kirken skal i så fall definere Guds mening? Og hvem skal med rette kunne hevde at deres tolkning er en upolitisk tolkning av Guds ord? 

Forvrengt bruk, og misbruk av Guds ord har dessverre aldri vært fremmed for oss mennesker. Verken i nåtid og fortid. Kristendommen og andre religioner har opp gjennom tidene påkalt Guds hjelp, Guds beskyttelse og Guds "sanne" ord, i krig som i fred. Det har alltid vært strid om å trekke skiller mellom det guddommelige, det menneskelige, det sosialetisk riktige, og det rent politiske i skriften - når Kristendommen har ønsket å ha Guds meninger på sin side

Kristendommens glade budskap, kjærlighetens og medmenneskelighetens viktige budskap bør vel kunne formidles sterkt og klart, uten å tilføre det, verken en blå, en rød eller en gul tidskoloritt - en si politisk farge?

«Å påberope Gud for seg selv er alltid veldig farlig, ingen kan tilpasse seg kristne verdier» skal erkebiskopen av Genova ha blitt sitert på her i Vårt land for et par måneder siden. Et utsagn like tankevekkende som de dagsaktuelle Aftenposten-utsagn dette innlegget hadde sitt utgangspunkt i.  

Gå til innlegget

Det er heller ikke lov å tilrive seg en fordel urettmessig, i egen vinnings hensikt. Korrupsjon kalles det, i lovens forstand. Og loven er forstandig. Akkurat som det syvende bud.

Enten du er rik eller fattig, kristen eller ikke-kristen, så er det galt å stjele. For tiden diskuteres korrupsjon i kristne miljøer her i VL: Korrupsjon, som i høy grad er en form for tyveri, påstås å ha vel så gode vekstvilkår i religiøse/kristne miljøer som i de verdslige. 

Uansett hvor mange forskningsrapporter og mastergrader det vises til for å påvise en mulig årsakssammenheng mellom religiøse miljøer og forekomsten av korrupsjon, synes det så langt noe tvilsomt om debattantene (Gottschalk og Haugen først og fremst) vil kunne trekke noen omforente slutninger. 

Derfor: I stedet for å spekulere i komplekse kausale sammenhenger og forskningsresultater, vil det kanskje være vel så opplysende for debatten om man tok utgangspunkt i det sjuende budet, og det enkle og åpenbare i ordtaket: Leilighet gjør tyv. Det betyr som kjent: At hvis omstendighetene er tilrettelagt for det, og risikoen for å bli oppdaget er liten, vil enhver av oss – kristen eller ikke kristen - ha en økt tilbøyelighet til å falle for fristelsen. Falle for fristelsen til - å stjele. De fleste i smått, men noen i stort. Det kan dreie seg om alt. Fra den mest "uskyldige" sniking på trikken, til skatte-unndragelser eller å tilrive seg en ufortjent fordel gjennom å smøre/bestikke en offentlig tjenestemann når søknaden din om byggetillatelse blir behandlet. Selv om økonomisk kriminalitet og korrupsjon vanligvis tilhører en høyere divisjon av ulovligheter enn disse eksemplene indikerer, er tilbøyeligheten i oss den samme: Vi forledes av de fordelene lovbruddet kan gi oss, og vi vurderer risikoen for å bli oppdaget. Er den minimal. senkes terskelen for å begå et lovbrudd. 

Menneskets vilje og tilbøyelighet til å tolerere lovbrudd –i egen vinnings hensikt- er trolig ganske jevnt fordelt. Når muligheten for å få redusert skatt, eller utbetalt en høyere forsikringssum enn du strengt tatt er berettiget til, synes det ikke å være måte på hvilken oppfinnsomhet vi utviser for å lure andre – eller rent ut sagt: stjele fra andre. 

Brodne karer finnes i alle samfunnslag. Kanskje vil debatten om korrupsjon i kristne miljøer være bedre tjent med å stille noen spørsmål rundt vår alles lojalitet overfor det sjuende budet, og om hvor alvorlig vi mener det er å bryte det – i stort og smått? Enten lovbruddet betyr å stjele fra felleskapet (skatteunndragelse) eller fra naboen.

Gå til innlegget

Vårt Land har fått nye redaktører. En av dem - nyhetsredaktøren, «vil skape en verdibasert nyhets-journalistikk» En spennende og viktig programerklæring, men samtidig svært krevende å få virkeliggjort.

En verdibasert journalistikk, synliggjort i en avis som VL, må man gå ut fra skal bygge på den kristne kultur- og verdiarv, og på den kristne humanisme som mang en religions-filosof har formidlet opp gjennom tidene.

Hva vil det så si for VL i dag, å være verdibasert? Antakelig å kunne tilkjennegi redaksjonelle synspunkt og oppfatninger som ikke er verdinøytrale. Men hva betyr det så å fremme verdinøytrale synspunkt? Begrepet kan forvirre. Derfor noen ord om verdibaserte vs. verdinøytrale standpunkt. 

For å forstå hvilke kulturelle, humanistiske og/eller kristne verdier et parti eller en avis egentlig er bærere av, er det sjelden nok å si at man er verdibasert. Det bringer heller ikke noen klarhet i verdibegrepet, i en politisk debatt om kristendommens plass i skolen, og si at man er for verdinøytralitet i spørsmålet. Hvilke verdier snakkes det egentlig om?

I en politiskideologisk debatt om hvilken betydning den kristne  kulturarv og de kristne verdier skal tillegges i praktisk politikk, kan det  ofte for enhver være vanskelig å få tak i hvilke verdier de ulike partier, media og redaksjoner egentlig snakker om. 

Når begrepet verdinøytralitet anvendes, ønsker man kanskje å signalisere at man står for det objektive/nøytrale, og at man har en intellektuell forståelse og toleranse for andres verdibaserte standpunkt – uansett hvilke disse er. Det gir imidlertid sjelden noen som helst mening å skulle stille seg nøytral til hvilke kulturelle, religiøse eller humanistiske verdier som bør være grunnleggende viktig å hegne om i et moderne retts- og velferdssamfunn som vårt. 

Uten kristendom - ingen verdier - hevder noen. En drøy påstand som uansett trenger noen viktige nyanseringer og reservasjoner. For det første, den nyansering at også andre religioner og livssyn, ikke minst humanetikken, utmerket godt kan være fullverdige bærere av tilsvarende (de kristne) verdier. Og for det andre, den reservasjon at bruken av begrepet verdinøytralitet på mange kan virke fullstendig meningsløst, og må klargjøres/defineres, for ikke å skape total forvirring i en debatt om verdier. 

Alle mennesker er bærere av verdier. Verken en høyesterettsdommer, en menneskerettighetsdomstol, en journalist i NRK eller VL kan være verdinøytrale. At de kan, og bør være objektive er viktig, men noe helt annet. Objektivitet vil dessuten alltid hvile på noen grunnleggende kulturelle/religiøse/livssyns-forankrede verdier og preferanser. 

Dermed kan heller ingen ideologi, og ingen politikk eksistere uten å være innvevd i et verdisett. Et parti uten en klar verdiforankring vil i lengden fremstå som så  pragmatisk og opportunistisk at det i velgernes øyne til slutt blir fullstendig verdiløst. 

Hvis man som politiker eller redaktør mener det kristne verdigrunnlaget bør være bærende for politikken, og for andre av livets forhold; ja, så bør man kanskje si det, klart og tydelig, stå for det, og være villig til å begrunne det.

Det blir dermed spennende å følge VL-redaktøren som også  ønsker å «utgjøre en forskjell». En forskjell – formentlig i forhold til hvordan andre redaktører og politiske partier velger å presentere sine verdiforankrede synspunkt. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere