Øystein Blymke

Alder: 74
  RSS

Om Øystein

Arbeider for tiden med et utrednings-forskningsprosjekt i regi av JD og Politidirektoratet om funksjonelle lover. Rettssikkerhet, personvern og effektivitet

Følgere

Barmhjertighetens lovlige grenser.

Publisert over 1 år siden

Den tidligere biskop Gunnar Stålsett har begått en ulovlig handling som han er villig til å ta konsekvenser av. Også de strafferettslige. For han vet at han har gjort noe galt, i rettsstatens navn, og i lovens forstand.

Men, kanskje har han ikke gjort noe galt i moralsk og kristen forstand? I alle fall ikke hvis man aksepterer at moralloven av og til må kunne trumfe den allminnelige lovgiving? En morallov der den kristne barmhjertighetstanken får lov å trekke opp lovens grenser, og handlingen i henhold til moralloven blir å oppfatte som rett når din samvittighet tilsier det.

Stålsett sin samvittighet avgjør hva medmenneskelig barmhjertighet krever. De lovgivende og rettshåndhevende myndigheter har gjort sin plikt sier han, men mener samtidig at statens retts- eller rettferdighetsforståelse i dette tilfellet dessverre er gal, om må endres  ved lov. Selv om statens moralske kompass, og deres rettferdighetsforståelse vel også må kunne sies å bygge på de samme humanistiske og kristne verdier som Stålsett selv forfekter, eller?

Moral-filosofen Immanuel Kant mente mye om moralske lover, og om andre «alminnelige» lover. Forstått rett, mente vel Kant at som et kategorisk imperativ, og på visse betingelser, så kunne de moralske lover stå over andre vanlige lover? En moralsk lov kunne med andre ord ha en ubetinget gyldighet for alle mennesker, ifølge Kant. En gyldighet som oppstår hvis du handler på en slik måte at din handling samtidig kan bli en allmenn lov. Slik og forstå, ligger kanskje ikke Stålsett sin moralske verdisyn og moral-lære så langt fra Kant sin?

Uansett, for å kunne heve seg over rettstatens legitime, og demokratisk vedtatte lover må Stålsett ha sett på seg selv, og sin ulovlige handling som hevet over den loven "vi andre" mener det er riktig å følge.

En ny allmenn lov tvunget fram ved å ta i bruk et moralsk forankret lov- prinsipp – med egen barmhjertighets-forståelse som moral-lovens grunnlag, er en modig handling, men også en problematisk handling.

Ved å være så sterk i troen som Stålsett er, på at egen oppfatning av hva begrepet «barmhjertighet» bør bety i den allmenne lovgivning, blir det ikke lett for lovgiveren å finne det rettmessige balanse når ny lov skal skrives, og det rettslige skjønn praktiseres.

Et av Stålsett sine svar til Vårt Land understreker dette «lovens og moralens dilemma». For eksempel når den tidligere biskopen på spørsmål om nåværende lovs legitimitet  svarer:

*– Ja, loven reflekterer ikke verdigrunnlaget som den norske stat burde bygge lover og forordninger på. Den må bedre reflektere at barmhjertighet er en viktig verdi i en rettsstat. (…) «jeg ser det som en kristen plikt og en samvittighetssak å gjøre det på min måte».

En forståelig og klok betraktning, men sannelig ikke lett for en lovgiver å forholde seg til. Tenk å skulle finne fram til en ny lovformulering, med større barmhjertighet innebygd, samtidig som loven skal være lik for alle, og med rettsandvendere som praktiserer en lik forståelse om hva barmhjertighetshensynet innebærer.

Gå til innlegget

Alf Gjøsund skal i sin tid ha kastet Bibelen inn i peisen, selv om han var glad i den. I en fase av livet var han også i ferd med å bli en agnostisk deist; et tvilende menneske som imidlertid var åpen for at det kan finnes èn Skaper. Men, i så fall èn skaper som ikke vi mennesker, i skrift og tale, kan ansvarliggjøre for hva vi selv velger å bryte ned i skaperverket.

En så reflektert tvil og tro som Gjøsund bekjenner, er det nok ikke gitt alle å ha, eller bære frem. Religiøs refleksjon krever kunnskap og livserfaring - om troens plass i livet. Kunnskap, ikke minst for å kunne tenke gjennom hvilken relevans Bibelens 2000 år gamle skrifter har for dagens mennesker. De gamle skrifter har naturlig nok, lite å si om hvordan nåtidsmenneske skal forholde seg til klimakrise, økologisk mangfold, klassesolidaritet, likeverd, eller til den politiske høyre- eller venstresides rettferdighetsbegrep.

Hvis menneskeheten noen gang skal kunne leve i fred med hverandre, må den i det minste kunne bli enige om hvordan nestekjærligheten skal forstås, og praktiseres. Ser man ut over verden i dag, blir det ikke mye nestekjærlighet av å fordype seg i egne religiøse skrifter og dogmer. 

Kanskje var det bedre om vi forenklet troen og tros-retningene med å la egen tro bli forankret, i alle fall i ett grunnsyn, om at det finnes kun èn Skaper, men mange profeter og skriftlærde som på hvert sitt religiøse grunnlag gjør sitt beste for at budskapet om nestekjærlighet skal materialiseres. 

At vårt jordiske liv kun utgjør et millisekund i Skaperens tidsregning, forhindrer dog ikke at vi kan kalle livet en gave, men en gave som vi alle, uansett hvilken religion eller livssyn vi velger å tilhøre, bør være takknemlige for at Skaperen har skjenket oss..

I et slikt deistisk skapelses-perspektiv vil også det universelle budskapet i den «gylne regel» (om nestekjærligheten) antakelig kunne aksepteres i de aller fleste religioner? Litt mer tvilsomt er det kanskje om andre religioner enn den kristne, på samme måte, kan akseptere stort mer i trosbekjennelsen enn første ledd, om at «Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper (…)?

Gå til innlegget

EØS/NAV saken der folk påviselig er straffet for noe de ikke burde vært straffet for, berører i bunn og grunn oss alle. Både fordi saken har å gjøre med våre oppfatninger om hva EU/EØS sine fire friheter rettslig sett innebærer, og fordi saken har å gjøre med vår tillit til at rettssystemets aktører. Passer de like godt på Jørgen Hattemaker som på Kong Salomos rettslige og juridiske plikter og rettigheter?

I et bredt rettspolitisk, EU/EØS perspektiv dreier saken seg om politikerens, rettsbyråkratens, advokatens, påtalejuristens, dommeres rettsbevissthet, men også om folk flest sine rettslige oppfatninger om hvordan Norge bør  forholde seg til de rettigheter og plikter som fremkommer, i det felles EU/EØS-lovverk som bokstavelig talt rettslig-gjør de fire friheter. Slik sett dreier saken seg også om behandling av egalitet, legalitet, om solidaritet, og mer konkret; om sjølråderett over egen velferd.

Nyhetsredaktør i Vårt Land; Veslemøy Østrem påpeker i Vårt Land sist lørdag at EØS/Nav-skandalen også handler om to «prinsipp». Det ene, om retten på trygdeytelser når livet butter. Og det andre, om at norske borgere på visse betingelser, fritt kan velge hvor de vil jobbe, bo og oppholde seg – innen EUs grenser. Ja, dette er sakens kjerne.

I 1994, året da vi burde ha forstått hva EU’s fire friheter ville bety for oss, av rettigheter og plikter, kjempet blant andre Gro H Brundtland og deler av Arbeiderpartiet og Høyre for at det norske folk skulle forstå, at fire friheter også innebar forståelse, og aksept for EU sitt solidariske likhetsprinsipp, politisk og juridisk uttrykt i de fire EU/EØS-frihetene. Norge, med sine vel utviklede velferds-goder både i omfang og økonomisk størrelse, måtte med andre ord tåle å bli utfordret av mindre bemidlede EU land, på både likhetsprinsippet, solidaritetsprinsippet, og lære seg hvor grensene gikk for begrepet sjølråderetten

Det er vel ingen overdrivelse å si at mye av den rettspolitiske oppfatning i de siste ti-årene om at vi må kunne bevare våre gode særordninger, vår gode sosial-politikk, selv om de mange EU-EØS forordninger og direktiv, etter manges oppfatning truet vår retts- og lovforståelse, om likebehandling, og om hvordan vi best skal kunne forhindre at våre sosiale goder «fritt» skal kunne flyte og nær sagt være gjeldende i hele Europa..

Veslemøy Østrem trekker også fram en annen interessant side av EØS/NAV saken. Nemlig den, at hadde sakene dreid seg om en annen type lovbrudd – for eksempel skattesvik – og da lovbrudd begått av mer ressurssterke grupper (hvitsnippforbrytere) enn NAV-klienter, hadde trolig det juridisk styrte rettssystemet vært mer skjerpet og dedikert, ikke minst mot hvordan EU retten kunne tjene deres klient , og/eller den nasjonale- regionale menneskerettighetslovgivningen.

Østrem har tydeligvis registrert, ved gjennomlesning av en del økokrim-saker med mer ressurssterke klienter involvert, at aktørene "drøfter side opp og side ned", spørsmålet om rett lovanvendelse, om internasjonal rettspraksis, EU-reguleringer o.a.

Nav-klienten trolig hverken hatt det juridiske ekspert-apparatet, eller møtt den juridiske interesse for sakene sine som det ressurssterke hvitsnippforbryterne har opplevd. - for å si det forsiktig.

Men, har vi egentlig likhet for loven – reelt sett? Nei ikke i den forstand at alle får tilgang til de beste advokater, og de mest rettslærde, og EU-rett-dedikerte dommere. Og, den politiske løsning med å kreve økte budsjetter til straffesakskjeden, og/eller økte salærer til advokatene synes umiddelbart ikke å være den mest virkningsfulle, eller skadeforebyggende løsning. Verken til hjelp for likebehandlingen eller for rettssikkerheten.

Kanskje det mest av alt for oss alle borgere av den norske rettsstaten, like mye dreier seg om å forstå enda bedre, hva vår store dikter kan ha ment med: «Om Å være seg selv nok.» Synd sitatet ikke er gjengitt i Norges lover, og antakelig heller ikke tatt med i proposisjonen om Norges implementering av i EU retten.

Gå til innlegget

«Mitt liv er mitt budskap» skal Mahatma Gandhi ha sagt, ifølge Inge Eidsvåg. I et tankevekkende innlegg gir Eidsvåg oss et lite innblikk i den berømte freds-søkende statsmanns livsanskuelse. En livsanskuelse som uttrykker mer i handling, enn i ord, de krav som må kunne stilles, til nestekjærlighet og toleranse, i  den «Den gylne regel»

For Gandhi var det viktig å kunne vise til resultater av egne livsgjerninger. Bruk av tallrike skrifter og religiøs forkynnelse om den rette vei til fred og fordragelighet, var ikke Gandhis måte å bringe sitt budskap ut på. Gandhi etterlevde, mer konsekvent enn de fleste, det kjente gjensidighets- eller nestekjærlighetsprinsippet, nedfelt i «Den gylne regel».

Gandhi må likevel sies å være et religiøst menneske. Men, han virker å ha vært mindre opptatt av hvilken religion, eller hvilke profetier og skrifter man skulle knytte den etiske nestekjærlighetsreglen til.

Gandhi synes heller ikke opptatt av å å diskutere det religiøse eierskapet til nestekjærligheten. Kanskje mente han til og med at det var nok for oss mennesker å «tro» - på nestekjærligheten. En tro som var forankret i at èn Gud står bak skaperverket, men da en Gud som vi mennesker  ikke må ansvarliggjøre verken for krig, fred, sult eller klimakrise.

Et område Gandhi har noe å lære oss sier Eidsvåg, er religiøs toleranse. Det må kunne forstås dit hen, at veien til fred og fordragelighet ikke nødvendigvis er å finne i de tusenvis av sider med religiøse skrifter som hver og en religion forfekter som den rette. Kanskje veien til fred og fordragelighet kort og godt er å finne i en omforent (interreligiøs) forståelse av de enkle, men grunnleggende ordene, i den gylne regel? Ord som sier det vesentlige om nestekjærlighet, om likeverdigheten, og om en gjensidig rettferdighetsforståelse. 

Gandhis religiøse toleranse innebar også at han kunne hente innholdet i sitt (freds)-budskap fra flere hellige bøker, også fra Koranen og Bibelen som Eidsvåg også påpeker i sitt innlegg.

Et annet område Gandhi har noe å lære oss, sier Eidsvåg, er om den «solidariske livsstil». Gandhi advarer blant annet mot å sette likhetstegn mellom framskritt og materiell velstand. Materialismen kan til og med, ifølge Gandhi, være et hinder for moralsk og åndelig utvikling.

Menneskets higen etter materialistiske goder alene, kan lett førte til en usolidarisk livsstil. Man bør imidertid være varsom med å feste solidaritetsevnen, kun en del av menneskeheten, og til deres ideologiske orientering, Grådighet og sterkt individualistiske preferanser som fører galt og usolidarisk av sted, finnes vel, både i vestlige, østlige og sørlige demokratier, enten de styres av konservative, liberalistiske eller sosialistisk innstilte mennesker  og ideer? 

Det vil derfor neppe være i tråd med toleranse- og nestekjærlighetsbegrepet, om man bygget sine ideologiske tanker og gjerninger på, en forutsetning om at bare mennesker med deres eget tankegods som kan føre en solidarisk livsstil.

Svaret er da kanskje, forhåpentligvis fremdeles i Gandhis ånd, ikke bare å vise religiøs toleranse, men også toleranse for tilstedeværelsen av et ideologisk mangfold, i kampen for en mer solidarisk livsstil, men selvfølgelig innenfor et demokratisk rettssamfunns konstitusjonelle rammer.

En kraftfull sosial bevegelse, i retning av den Eidsvåg etterlyser (i Gandhis ånd) må derfor kunne tilhøre oss alle, både mennesker på den demokratisk forankrede venstre- og høyresiden, for å si det mer tidsriktig og konkret. Hvis man velger å tro, at ens egen ideologi er den eneste som kan skape grunnlag for (ekte ment) solidaritet og nestekjærlighet, er sjansene små for å utvikle en folkebevegelse, det være seg for å forhindre klimakrisen, forsterke fattigdomsbekjempelsen eller å kunne få til en mer human og rettferdig migrasjon.

Gå til innlegget

I en kronikk i Aftenposten gir Kjell M Bondevik tilkjenne sin bekymring for det språklige forfall mange opplever

Det språklige forfallet vises i utbredelsen av hatretorikk, i trakasserende og krenkende uttrykksformer, og i utilslørte trusler. Utbredelsen vises særlig i de sosiale medier: Kronikkens tittel lyder:  «Språklig søppel er en trussel mot demokratiet».

Harde ord, men en betimelig påstand å adressere.
Indirekte, og på sikt kan nok demokratiet være truet, Men, først og fremst er det respekten, og forståelsen for språkets egenverdi, og meningsbærende innhold som er truet. Et språkfattig, ondsinnet, og hjelpesløst ordvalg i dialogen mennesker i mellom, skader samkvemmet, og kvaliteten i de menneskelige relasjoner.

Og hvem avgjør så om dine ord er meningsbærende, eller meningsløse? Kanskje har det språklige forfall også noe å gjøre med vår respekt for anstendig religiøs forankret tenkning å gjøre – religions-etikken? og ikke bare med den forflatede politiske retorikk.

La oss et øyeblikk gå tilbake til Bondeviks kronikk. Han sier et sted: «Sterke religiøse forestillinger er noen ganger bakgrunnen for hatske angrep, trusler og drap. Dette er et misbruk av religion. Alle store religioner har et budskap om fred og forsoning (…)».

Noen lesere med stor interesse for religiøs, verdiforankret tenkning, vil kanskje umiddelbart forbinde språkets og ordets betydning mer med troen og skriften enn med demokrati-debatten. For de kristne vil for eksempel Johannes-evangeliet nok være gjenkjennelig: «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. (…) Og Ordet blev kjød og tok bolig i blant oss, og vi så hans herlighet» -

En tolkning av disse kjente ordene kan kanskje være, at religiøst forankrede ord som nestekjærlighet, toleranse, synd og tilgivelse har tatt plass i oss mennesker fra oven, Hvis ja - da kan det kanskje være grunn til – ikke å misbruke religionen, men snarere (fra kirkens side) å kunne bruke religionen i den hensikt å påvirke vår neste, slik at han ikke fristes til å (mis)-bruke språket og ordet som er gitt oss, ord som er gitt oss, i en ondsinnet og menings-løs hensikt?

Bondeviks bekymring for språkets forfall kan leses som å ha både en religiøs og en politisk dimensjon. Den politiske dimensjonen bunner også så vidt jeg forstår, i en erkjennelse: «Vi løser ikke problemet (språklig forfall) med nye lover, reguleringer sensur eller politi.»

Så enig. Og da skader det vel ikke, i alle fall å forsøke, med litt religionsetikk, også formidlet med ord. For, i begynnelsen var faktisk ordet

Men, i vår moderne retoriskpolitiske språks tid, er det kanskje allerede for sent.  For sent til at religiøs - etisk tenkning, kan omsettes til språk og ord, med like stor verdi og betydning for menneskelig samkvem, som den moderne, forflatede språkbruk -  ispedd hatefulle , trakasserende og truende ytringer?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere