Øystein Blymke

Alder: 74
  RSS

Om Øystein

Arbeider for tiden med et utrednings-forskningsprosjekt i regi av JD og Politidirektoratet om funksjonelle lover. Rettssikkerhet, personvern og effektivitet

Følgere

«Kristne står ofte langt fra hverandre» skriver Pastor Kjetil Gilberg i sin artikkel «En bønn om kristen enhet» i Vårt Land 21ds. Ja. At kristne står langt fra hverandre, både i spørsmål om troens innhold, og i måten den blir praktisert på, gjør det sannelig ikke enkelt å predike nestekjærlighet, toleranse og respekt - verken i kirken, eller av kirken.

Hva har så denne ingressen med faste og fastetid å gjøre? La oss dra linjene tilbake til M Luther som hverken likte spesielt godt symboler, ritualer eller enkelte av de tradisjoner som den femtenårhundre lange katolske kristendoms-perioden før ham hadde institusjonalisert.

Når det gjaldt tradisjonen med Faste, fastelavn og fastetiden inneholdt nok ikke dens symboler og tradisjoner av de mest kritikkverdige, sett fra Luthers tros-sted. Imidlertid, det måtte ifølge Luther være opp til hver enkelt av oss å bestemme innholdet i, og hvorvidt mindre spising (faste) i 40 dager skulle gjennomføres, og eventuelt praktiseres, mente reformatoren. Etter Luthers oppfatning, slik den kan forstås, burde det ikke være behov for å faste så lenge ens tro på vår Herre stod sterkt.

Men, kanskje er det likevel, et dypere, mer åndelig forankret behov for mange kristne ennå, (som for folk fra andre religioner), å beholde skikker, tradisjoner, ritualer og symboler? Gjennom disse minnes man ikke bare om tros-grunnen til at ritualet eller skikken er kommet i stand, men ritualets praktiske handlinger og utforming kan også forsterke den troen man tross alt vedkjenner seg. En sådan tros-følelse kan i så fall også gjelde for fastelavn og fastetiden.

Gjennom en symbolsk praktisering av denne søndagen, og de påfølgende 40 dager, og andre merkedager i kirkeåret, vil kanskje et alminnelig kirkemedlem unne seg litt ekstra refleksjons-tid - om troen? En tid til å tenke gjennom, om han tror – og hva det egentlig er han tror på. Og i beste fall vil han spørre seg selv: Hva skjedde med folk i Palestina og omkringliggende områder for 2000 år siden? Og hvilke forventninger hadde vår Herre til oss arme mennesker, i dagene før sønnen ga sitt liv, for vår skyld?

Om ikke annet, må man kunne tro at både Far og Sønn hadde en forventning om, at de som bygget kristendommen, fra apostelen Peter, Romas først biskop, til dagens Pave, biskoper og øvrig kristen geistlighet, kunne holde sammen som en kristen enhet. Men, den gang ei. Gjennom århundrer har kristne delt seg, og skilt seg fra den opprinnelige urkirke. Slik har det blitt, en luthersk, en ortodoks, en baptistisk, en koptisk, en adventistisk og en rekke andre kirkesamfunn. Splid, uenighet om tro og lære,og indre opprør har dessverre til tider vært mer dominerende blant disse, enn ønske om fred og fordragelighet

Er det da så rart, at folk flest som søker etter troen og Sannheten, begynner å lure på hva kirken er, og hva kristendommen egentlig står for? Og om hvordan det 2000 år gamle budskap skal formidles og forkynnes.

Det er derfor å håpe, at kristne en gang i tiden kan enes om hva kjernen i deres kristne tro egentlig er, og hva den krever av dem. Med forsoning som mål, er det kanskje ikke så dumt å kunne samles om, selv de minste og mest uskyldige tegn og symboler, tuftet på et felles kristent grunnlag? Da må man gjerne "feire" fastelavn - søndag, og fortære fastelavnsboller, søke underholdning, eller arrangere karneval for store og små. Men også starte på en mer langvarig refleksjon, om hva du tror, og hva du egentlig tror på.

Og hvis den kristne enhet, parallelt med fortærte boller og lutter glede, enda til kan sette av ekstra tid gjennom de neste 40 dagene, til å høste mer kunnskap om den kristne tradisjons tro, og kanskje forstå bedre, hva som binder de kristne sammen, heller enn å fokusere på hva som skiller dem. Det være seg om troen, tradisjonen og symbolene.

Og selv om en kristen må kunne tro, at vår Herre alltid er til stede i livet til den kristne, kan det vel ikke være så galt å kjenne og føle at troen kan bekreftes og forsterkes, gjennom bruk av symboler, ritualer og tradisjoner. Lykke til med en god og tradisjonsrik fastetid!

 

Gå til innlegget

Troen på kristen moral - i de 10 Bud

Publisert rundt 1 år siden

Religionsredaktør Alf Gjøsund reiser viktige moralske - religiøse spørsmål i sin artikkel «Tro som skaper smerte» Hvorfor tenker noen kristne fint og vakkert om kristen moral og kristne verdier, mens andre kristne opplever de samme verdier som syndige og gale? spør Gjøsund blant annet.

De fleste kristne har Bibelen som en viktig rettesnor for egen moral. Og for å mene noe om hva samfunnsmoralen bør være, eller ikke bør være. Hvor finner vi så den rette kristne moral i dag? Det spørsmålet er det høyst forskjellige meninger om. Blant lek og lærd.

Kristen moral har røtter i Bibelens gamle og nye skrifter. Men, selv om Bibelen fremdeles danner grunnlaget for kirkens moralske budskap, synes dens morallære å være mindre fremtredende i dag, enn den var for 50 år siden. Eller at den «hengende litt i løse luften», som Gjøsund uttrykker det (Vel og merke; ut fra sitt tematiske ståsted). 

Prester og andre bærere av det kristne budskap oppleves ikke alltid å være tydelige nok i dag når det gjelder å få fram, hva deres moral-baserte forkynnelse bygger på. Eller hvilken plass den kristne moral bør innta, i et moderne menneskes liv og levnet? 

Gjøsund peker på den frie og tvungne vilje til tro, og om troens moralske forankring (med ref. til Christopher Jamisons bok «Det hellige rom»). Dette innlegget derimot, peker mer direkte og konkret, på den kristne tros moralske forankring i de Ti bud. 

Selv ikke etter flere tusen års eksistens, har de Ti Bud gått ut på dato som moralske veivisere. Men, for at budene fremdeles skal være verd å navigere etter, må nok kirkens talspersoner forklare oss klarere og sterkere; budenes relevans og betydning, gitt i nåtidens språk – og med nåtidens politiske og verdimessige virkelighet som bakteppe.

Og om noen skulle ha glemt hva de Ti bud er, så kan det kort sies slik: Det er ti forbud og påbud - Bud, viktig å regne som en del av vår kristne arv, enten man er ortodoks, katolsk, eller luthersk kristen. 

Det må også tillegges. At for mange, både kristne og ikke kristne - fremstår nok noen av de Ti bud, i sin språkform, noe vel unyanserte og moraliserende. Moraliserende, i den forstand at et brudd på ett eller flere av dem, kan oppleves som mer syndig, og mindre tilgivelig enn godt er - for det kristne, og samvittighetsfulle menneske.

Blant kirkens utvalgte og tillitsvalgte er det i dag langt mellom hver gang den moralske pekefinger reises, Selv ikke når det arme menneske erkjenner sin synd, og sitt løfte -brudd. Kirkens menn og kvinner er i dag mer opptatt av de universelle og globale, moralske miljø-utfordringer. 

I den sammenhengen er den enkelte kristnes pliktbaserte moralske atferd ikke det viktigste. Da gjelder mer den kristne bevegelses engasjement for bevaring av jordas fornybare ressurser, og for å forhindre uønskede klimaendringer. Den kristne moralen blir på sett og vis en del av samfunnsmoralen.  

Jordens tilstand har utvilsomt gjort det nødvendig å knytte kristen moral til spørsmål om å bevare Guds skaperverk. Likevel, kirken bør ikke - i dette globale perspektivet -helt glemme å snakke om (predike) de Ti budene, også relatert til enkeltmenneskes liv og levnet.

For det bør fremdeles være galt å stjele, eller å begjære din nestes eiendom - i Bibelens (opprinnelige) enkle og klare forstand. Det gjelder bare for den kristne bevegelse å sette de Ti budene inn i den rette sammenheng, og gi den relevans for vår tid.

For eksempel ved å diskutere tyveri, ut fra de konsekvenser det har, å tilrive deg noe på bekostning av andre. Eller å tro at egen samvittighet kan være styrende for moralen, og dermed frita en fra å følge rettsstatens lover og regler. 

Eller, når det gjelder forbudet mot å lyve. Det må gjerne kunne diskuteres, først og fremst ut fra fordelene ved å være ærlig mot deg selv, din familie og dine venner. Og at slik ærlighet, skaper større trygghet og tillit i dine omgivelser. Det å fare med usannheter kan nok for noen oppleves å gi kortvarige gevinster for en selv. Men på sikt vil du kunne bli sviktet, bragt i skam, eller fornedret.

Moralen er:
Kirken bør absolutt snakke om sitt moralske samfunnsansvar. Om vårt felles ansvar for å unngå klimakrise og ressursødsling. Men, kirken må i det store globale bildet, ikke glemme den enkeltes moralske forpliktelser - de gode leveregler - formidlet gjennom de Ti bud. Ti forbud og påbud som kan være verd å følge, i alle fall å se hen til. Både for ditt eget liv sin skyld, og for det store fellesskapet sin skyld.

Gå til innlegget

Hvilket fellesskap ser dine utstrakte hender?

Publisert rundt 1 år siden

Det er viktig å bli sett av fellesskapet. Spørsmålet er; Hvilket fellesskap som ser din hjelpetrengende, og utstrakte hånd. Og hvilken hjelp er fellesskapet i stand til å gi deg?

Ethvert menneske vil, under sitt livsløp, kunne trenge hjelp til mestre seg selv, og til å beherske livets eksistensielle utfordringer. «Da må fellesskapet kunne ta imot de utstrakte hender» uttaler stortingsrepresentant Hadia Tajik i et debattinnlegg om psykiske helsetjenester i Aftenposten den 18ds.

Men, hvilket fellesskap er i stand til å ta deg imot - og gi deg den hjelp du trenger? Arbeiderpartiets nestleder tenker nok først og fremst på hjelp fra de statlige og kommunale felleskap. Gjennom økte budsjetter, med løfter om (enda) «flere og bedre lavterskeltilbud», og endringer i «innsatsstyrt finansiering i psykiatrien» peker Tajik på noen av Arbeiderpartiets fellesskaps-løsninger. Spørsmålet er igjen og igjen: Om menneskene som strekker ut sine hender og ber om hjelp, skjønner  hva politikerne og det store fellesskapet sier og mener.

Troen på at økte budsjetter i stat og kommune, drevet fram av nye og gamle institusjonaliserte fellesskapsløsninger kan se de utstrakte hender er et forståelig politisk mantra, og en god metafor. 

Men, hvis innholdet i felleskaps-løsningen ikke gir mening for dem det skal hjelpe, hva da? Er ikke da faren for at politikerne, i sin iver etter å omskape ethvert rop om hjelp fra de utstrakte hender, til et budsjett-anliggende, nærliggende? Kanskje vil det være en ide for Tajik og andre politikere, å fremheve enda mer tydelig, betydningen av de små sosiale, private – familienære- og vennenære felleskapene? 

De små, sosiale fellesskapene som ikke alltid er opptatt av hvor mange lav-terskel-tilbud som finnes, eller av et bedre "system for målstyring" innen psykiatrien. For disse felleskapene gjelder det først og fremst å være nære og åpne, i sitt forhold til sin neste. Et fellesskap med omsorgspersoner som er i stand til å se de utstrakte hender, og kunne bidra til å lindre sin egen og andres ensomhet, angst, og kriser - når behovet er der. For disse fellesskapene er nestekjærligheten, tålmodigheten, mestringen, tryggheten og empatien styrende for selve livet og hverdagen. En hverdag som  ikke alltid lar seg omforme til en politisk budsjett-sak.

Derfor, til alle politikere som kan virke noe ensidig opptatt av å styrke budsjettene og forsterke de store statsdrevne fellesskapsløsningene: Glem ikke at samfunnet også har behov for å stimulere de små felleskapene. De private, upolitiske felleskapene der troen på familien, vennekretsen, kollegaer, og på sin nestes mestringsevne, er sterk og befestet. For disse små fellesskapene er selvsagt de store, og politisk styrte fellesskapsløsninger nødvendige, men nødvendige er i høy grad også de små private fellesskapene - for de store og politiske.

Gå til innlegget

Hvem har rett til å avsi dom over loven?

Publisert rundt 1 år siden

"Jeg er dømt i retten, det er en dom over loven", skal Gunnar Stålsett ha uttalt da retten ble hevet. Han viste til utlendingsloven, som han er dømt for å ha brutt.

En slik uttalelse fra en tidligere biskop vil veie tungt når nestekjærligheten blir trukket inn som et relevant rettslige hensyn, i debatten om vilkår for arbeid og opphold. Et betimelig spørsmål blir da: Hvem andre enn den tidligere biskopen skal kunne mene og gjøre det samme? For det er vel ikke gitt alle, kristne så vel som ikke-kristne, folk med respektable oppfatninger om rett og urett, og skulle sette seg til doms over hvilken betydning et kristent nestekjærlighetsbudskap skal tillegges, i konkurranse med andre humanistiske, og reelle rettslige hensyn i gjeldende lovverk?

Og selv om biskopens lovbrudd kan være forståelige ut fra kristen etikk og ut fra humanitetens idealer, blir likevel spørsmålet: Hvordan skal retts-samfunnet som ulovlighetene begås i, forholde seg til den tidligere biskops lovbrudd - et lovbrudd han selv har tilstått å ha begått.

Og uansett hvilke justeringer man foretar i arbeidsmiljølov eller i utlendingsloven vil det bli rettsandvenders oppgave, å finne ut av, hvordan han skal kunne gi personen det gjelder, en forutsigbar, og dermed til en rettssikker avgjørelse. Hvis nestekjærligheten skal tillegges en større betydning i avgjørelsen enn noen mener den gjør i dag i disse sakene, må det uansett, fra lovgivers side, vises stor tillit til rettsandvenders rettslige skjønn og lovforståelse. Og ikke minst til hans evne til å vekte sitt gode rettslige skjønn rettmessig opp mot  "likhet-for-loven-prinsippet".

Kan man i det hele tatt som politiker og lovgiver komme med noen gode formaninger til dem som velger å følge i Stålsett sine fotspor? Kanskje. Hva med å vise sitt humanitære engasjement, og sin nestekjærlighet, ikke gjennom lovbrudd, men gjennom alminnelig medmenneskelig støtte, hjelp og omsorg overfor dem som trenger deg mest – ureturnerbar eller ikke.

Sluttord: Den engangsløsning  regjeringen nylig har annonsert for ureturnerbare asylsøkere, i humanitetens og nestekjærlighetens navn, løser nok dessverre ikke det store rettsspolitiske spørsmålet som antakelig vil vake over norsk politikk i en tid fremover - når rett møter opplevd urett: Hvem skal da gis rett til å avsi dom over loven?

Gå til innlegget

Trospolitikk - hvem skal den gjelde for?

Publisert rundt 1 år siden

Stortinget skal snart vedta norsk trospolitikk. Vårt land har spurt norske partiledere om hvordan deres partier stiller seg til troens samfunnsrolle. Et stort spørsmål som vi får håpe vil gi velgerne mange tro- verdige politiske svar.

For hva handler egentlig trospolitikk om? Og hvorfor må troen blandes med politikken? Eller for den sakens skyld; Hvorfor må troen skilles fra politikken? 

Kanskje svaret ligger i at politikerne mener at trosfrihet er en bevaringsverdig verdi? Men, bare så lenge troens innhold, dens normer og verdier ikke kommer i konflikt med tilsvarende politiske normer og verdier? Politiske verdier som staten må ha enerett på å definere og forvalte?

For lett kan det ikke være, å skille troen og religionen fra politikken. En religiøs tro hviler, i likhet med hva politikken gjør, på troen om rettferdighet, om humanisme, om medmenneskelighet, om likeverd og om troen på nestekjærligheten og den sosiale rettferdighet.

De store og dominerende verdensreligioner har, i likhet med hva et visjonært politisk parti har, et holistisk syn på hvordan vårt jordiske liv bør innrettes og leves, for å kunne gi hverandre glede, lindre sorg og lidelse, skaffe arbeid, og unngå ensomhet og urettferdighet. En politiker, så vel som en religiøs leder, ønsker i bunn og grunn å gi oss troen på de grunnleggende verdier som gjør livet verd å leve. Forskjellen ligger vel i at politikken styres av staten og ideologiene, og religionen av troen, og den allmektige.

Kirken er nå skilt fra staten, men ikke fra norsk kultur og tradisjon, skriver statsminister og partileder i Høyre, Erna Solberg, om Høyres trospolitikk her i Vårt land. Og hun tilføyer; Kristendommen er allestedsnærværende. Og hva betyr nå det?

En rimelig tolkning av «allestedsnærværende» kan være at enhver av oss (Høyre-velger så vel som en SV- eller en KrF-velger) preges av de grunnleggende verdier som kristendommen er bærer av. 

Og nå skal vi feire julen. En kristen høytid. Flere religioner, og dermed mange av dagens velgerne tror ikke på julenattfødselens store under, men de fleste tror på nestekjærligheten. 

Og selv om kristen tro og tradisjon ikke lenger dominerer, og siden kirken er skilt fra staten, så er den vel ikke skilt fra norsk kultur og tradisjon. Spørsmålet blir da, om kristendommen kan være skilt fra politikken?

Og uansett, må det være lov å ønske hverandre en riktig god jul.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere