Øystein Blymke

Alder: 74
  RSS

Om Øystein

Arbeider for tiden med et utrednings-forskningsprosjekt i regi av JD og Politidirektoratet om funksjonelle lover. Rettssikkerhet, personvern og effektivitet

Følgere

Nyhetsredaktør i Vårt land, Veslemøy Østrem skriver sist fredag, at «det er på tide å gi 16-åringer stemmerett» (..) En 16-åring har andre perspektiver enn en 50-åring. Og det er perspektiver vi trenger for å bygge gode samfunn for fremtiden»

Ja, det er viktig med et mer ungdommelig innslag i politikk og samfunnsliv. Men, det er da å håpe at «andre perspektiver» bragt til torgs av en 16 åring ikke nødvendigvis er mer perspektiv-rike enn dem man må lytte til fra en tilårskommen velger.

En ung førstegangsvelger vil rimeligvis være opptatt av andre ting i livet sitt enn en tilårskommen 50-60-70 åring. Likevel kan en 16-17 åring utmerket godt dele de samme politiske visjoner som en tilårskommen velger.  Og sett fra de politiske partier sitt ståsted vil et visjonært ideologisk fellesskap mellom gammel og ung, rent ut være ønskelig. Derfor må man kanskje være forsiktig med å antyde at en 16 år gammel førstegangs-velger vil finne seg bedre til rette i MDG eller i et annet dynamisk/moderne parti, enn i Ap eller Høyre?  Ja, det vil til og med kunne virke fornærmende på Ap og Høyre, å antyde at de ikke er perspektiv-rike nok, for en ung førstegangs-velger. Stor-partienes inkluderende og helhets-tenkende politikk skal jo nettopp kunne tiltrekke seg unge som gamle. Ikke minst ved hjelp av et perspektiv-rikt partiprogram der rettferdighets- og frihetsprinsipp preger innholdet, sidestilt med visjonære og forpliktende klima- o g miljømål for en trygg, grønn fremtid. Intet mindre.

Og med samme kraft som nedsatt stemmerettsalder brukes som argument for et styrket demokrati, og som en stimulans for økt oppmerksomhet mot småpartienes kjernesaker, kan også de store partiers ønsker være kraftfulle, ønsker om å samle unge som gamle om partiets visjoner, verdier og ideologiske forankring.

Østrem trekker noen forståelige slutninger, om at demokratiet vårt blir sterkere desto flere som får delta. Slutningen reiser imidlertid også et mer statsvitenskapelig spørsmål; Hva menes med et «sterkere» demokrati? Tenker Østrem også på et mer styringsdyktig, mer representativt, eller tenker hun på et sterkere demokrati, kun i betydningen, at dersom stadig flere borgere, unge som gamle, hjemmesittere som meningsvegrende, går til stemmeurnen -desto sterkere blir demokratiet?

Et stadig større partimangfold med hyppig skiftning av partipreferanser i velgermassen kan for mange fremstå som et sunnhets-tegn, eller et tegn på at demokratiet styrkes. De månedlige meningsmålinger her i landet viser velgere i drift. Hvorvidt unge velgere drifter mer og hyppigere enn eldre har sikkert mang en valgforsker mange meninger om. Uansett, noen mindre bevegelse i velgermassen blir det vel trolig ikke om 16 og 17 åringer tas med i velgergrunnlaget..

Utenkelig er det vel heller ikke, at en 16-17 åring som for eksempel stemmer på et progressivt (perspektivrikt) lite parti ved første politiske korsvei, kan tenkes å skifte til et større, tradisjonelt styringsparti ved neste korsvei? I alle fall er sjansene for bevegelighet over partigrensene antakelig større i din ungdoms vår, enn den vil være for en tilårskommen velger som har stemt Ap eller H i hele sitt liv..

Uansett hva man måtte mene om hvilke samfunnsdrivere som styrker demokrati, må vi være villige til å diskutere konsekvensene av våre meninger – ikke minst de utilsiktede/uheldige konsekvensene. For eksempel de politiske konsekvenser for demokratiets styringsdyktighet at Stortings-beslutninger og premissene for disse, nær sagt kan skifte med vær – og vind.. kraft.

Styrking av demokratiet, i betydningen nedsatt stemmerettsalder, og/eller nedsatt sperregrense, hilses av mange velgere velkommen, mens andre velgere synes å være mer skeptiske og avventende. Trøsten for begge velger-grupper er at de gjennom valg hvert annet år kan velge mellom politikere som i alle fall på valgdagen mener det velgeren mener han eller hun bør mene – enten politikeren er ung eller gammel.

 

Gå til innlegget

Er et empatisk omsorgs-arbeid mer fortjenestefullt enn et mer ufølsomt byråkrati- papirarbeid? Koronapandemien har utfordret vår rettferdighetssans, og vår evne til å verdsette andres fortjenestefullhet, og ikke bare egen. Hvem får egentlig lønn som fortjent? Og kanskje har samfunnet mer bruk for andre, enn for deg – når det røyner på?

Spørsmålet om hva som er en rettferdig lønn er et nærmest håpløst spørsmål å stille. Med mindre det var tverrpolitisk enighet om når en lavtlønnet ikke var lavtlønnet lenger, men faktisk rettferdig avlønnet. Selv om mange andre lønnstakere fremdeles ville bli lønnet adskillig høyere … enn dem som av politikerne ikke lenger var å betrakte som lavtlønnet...for å si det enkelt

Spørsmålet om rettferdig lønn, eller om alle får lønn som fortjent er tilnærmet håpløst å besvare, men likevel diskuteres det jevnlig, ikke minst i disse korona- krisetider. Det kan se ut som både politikere og folk flest igjen har fått øynene opp for hvilke jobber og funksjoner her i samfunnet som er samfunnskritiske, og som det virkelig gjelder å verdsette – høyt nok.

Ikke minst må samfunnet verdsette, og hegne om, «de mange» blant oss med ansvar for å ta vare på «alle oss andre», når det røyner på. Alle oss andre som trenger omsorg og oppmerksomhet når egen helse og velferd er truet. Alle oss andre omsorgs-trengende som under normale forhold (uten koronakrise og andre beredskapskriser) faktisk mener å ha gjort oss fortjent til en adskillig høyere lønn enn den mange omsorgs-arbeidere, og kritisk plasserte tjenesteytere har.

Men hvordan kan det ha seg? At politikere, partene i arbeidslivet og folk flest synes det er greit nok som det er, i normale tider? At mange av oss med spesielle fortrinn og egenskaper, enten de er sportslige, juridiske, kunstneriske, kreative, filologiske eller finansielle, skal kunne gjøre seg fortjent til, det doble, fem-ti-doblede i lønn av hva mange av de lavtlønnede verdsettes til. De hårdt- arbeidende og samfunnsbevisst førstelinje-arbeiderne. Fra helse, omsorg, transport eller varedistribusjons-sektoren.

«Lønn som fortjent» kan vurderes på mange måter. Går man til Skriften for å få svar på hva en rettferdig og fortjenestefull lønn er, finnes det mange kloke tanker nedskrevet der, selv om de kanskje ikke er spesielt retningsgivende for partene i arbeidslivet. Et sted (Korintierne 3:8) sies det, «at den som planter, og den som vanner, er ett; dog skal enhver av dem få sin egen lønn efter sitt eget arbeid». I dette skriftsted aksepteres vel indirekte en viss lønnsforskjell, basert på en gitt arbeidsdeling? Og kanskje til og med på dyktighet, innsats og kreativitet? Et annet sted (Matteus 5:12) heter det: «Gled og fryd eder! for eders lønn er stor i himmelen» Et fortrøstningsfullt utsagn for et troende, og hårdt arbeidende mennesker, men også lite retningsgivende for hva som bør være en fortjenestefull og rettferdig lønn å motta for sitt jordisk utførte arbeid.

Hva er så et rettferdig lønnsoppgjør i vår jordiske tilværelse? Det nærmeste vi kommer lønnsoppgjørenes rettferdighets-logikk er vel, at dem med lavest lønn bør få et høyere lønnstillegg enn dem som - etter partenes oppfatning – allerede har høy nok  lønn fra før. En slik logikk kan nok roe partene der og da, men neppe bringe oss nærmere svaret på om folk får lønn som fortjent.

De politikere som snakker høyest om urettferdig lønnsdannelse for lavtlønnede må kanskje våge å si klarere fra om, hva de mener er lønn som fortjent, og hvilke kriterier den bør baseres på? Hvordan bør utdannelse, kunnskap, faglig dyktighet, ansiennitet, tidligere erfaring og prestasjoner, og ikke minst; tilbud og etterspørsel vektlegges? Og skal man i tillegg kanskje bringe sterkere inn; viktigheten av jobben eller yrket, avhengig av den beredskapssituasjon landet kan tenkes å komme i? Et interessant, men antakelig ytterst problematisk spørsmål å besvare, både politisk og arbeidsrettslig. Partene i arbeidslivet har antakelig nok av rettferdighets-parametere og lovbestemmelser å benytte som de allerede har, om hva et rettferdig lavtlønnsoppgjør innebærer.

Kanskje politikeren med mål om å skape mer rettferdige lønnsforskjeller får innse at virkemiddelet skatt kanskje er det eneste "rettferdige" man i realiteten har i vårt pluralistiske og liberale samfunn? Dvs. høyere skatt til dem som har mest fra før

Men, urettferdig vil det nok virke for mange, uansett. At en hårdt arbeidende samvittighetsfull førstelinje-arbeider  ofte blir verdsatt, kun med en liten brøkdel av hva en like hårdt arbeidende og samvittighetsfull fotballproff eller forretningsadvokat blir verdsatt til. 

For det ville jo lett kunne oppstå ny urettferdighet hvis man fratok proffspilleren eller advokaten muligheten til å tjene det folk flest synes det er greit nok at de tjener. For hvilke andre rettferdige mekanismer enn tilbud og etterspørsel kan et samfunn tilby? Det måtte kanskje være å realisere den politiske forestilling om å yte etter evne, og få etter behov?

Gå til innlegget

Krig og gudstro – i rettferdighetens navn.

Publisert 10 måneder siden

«Apokalypse - Annen verdenskrig» heter en nylig sendt NRK dokumentar. Den viser krigens grusomheter. Den er en påminnelse til oss alle, om hvor umenneskelig vi kan være mot hverandre, når krigens redsler har tatt grep i oss. En krig, fylt av massedrap og ødeleggelse av andre menneskers liv og eiendom. En krig der den ene mener å ha rett til, å tvinge den andre i kne - koste hva det koste vil. En krig der den ene vil tvinge den andre til å oppgi sine ugudelige og inhumane oppfatninger om hvilke verdier det er verd å kjempe for. En krig for frihet, likeverd og menneskeverd. En krig som nok kan føres i rettferdighetens navn, men også i Guds navn?

I uminnelige tider har krigen satt blodige spor, og formet menneskenes dystopiske tanker. Og kanskje det verste av alt: Mennesket har kriget i Guds navn, og påberopt seg sin egen religions Guds- forståelse for hva rettferdighet er. Mennesket har søkt Vår Herres tilgivelse, for all den død og elendighet som har fulgt i krigens fotspor. Og tilgivelse har det fått, I rettferdighetens og i Guds navn. 

Hvilken Gud er det vi mennesker søker tilgivelse hos - for våre ugjerninger? Er det kjærlighetens Gud eller rettferdighetens Gud?  Vår alles Gud, eller bare vår egen Gud?

Krig er umenneskelig brutalt og destruktivt, men dessverre også et lovlig  virkemiddel når alt annet er prøvd, og vår frihet og selvstendighet likevel forblir truet. Ingen skal ha rett til å krenke vår rett til å leve vårt liv slik vår egen Gud og vår egen religions etikk har gitt oss rett (og plikt) til.  

Vår egen religion kan imidlertid tolke sin Guds syn på frihet, nestekjærlighet og rettferdighet vidt forskjellig fra hva andre religioner legger til grunn for sin Gud. I krig som i fred vil ens egen Gud alltid stå på deres side - i spørsmålet om rett og galt. Og ikke minst når krig raser, og den apokalyptiske virkelighet rammer oss alle. 

Krigens logikk sier oss at vi kan ta liv. Ut fra nødvendighet (nødretten og folkeretten), men ikke som del av ondskapens gjerninger, og for ondskapens egen skyld. Men, hvem andre enn mennesket selv, kan stilles til ansvar for "bare" å ha begått det nødvendige drap, og ikke det ondskapsfulle?

Troen og tvilen på hva Gud den allmektige har av ansvar og forståelse for, av krigens redsler, og dens legitime drap, har nok ridd mang en soldat opp gjennom tidene. Og selv for en feltprest, en general eller en ansvarlig politiker, har nok den religiøst betingede tvilen og troen ført til mang en søvnløs natt. Netter fylt av tanker om hvordan man skal forklare for soldaten, og for alle landets borgere, nødvendigheten av krig. En forklaring som både må være basert på harde realpolitiske oppfatninger, men helst også på religionens etiske forestillinger om Gud allmektighet, kjærlighet og rettferdighet - i krig som i fred.

Den nye forsvarssjefen vår reflekterer litt her i VL forleden over flere vanskelige etiske og religiøse dilemmaer som krigen trekker med seg; Om Guds tilstedeværelse og krigens logikk. Generalen sier blant annet at han «tror guden man ber til på landsbygda i Afghanistan er den samme guden man tror på i hjembygda Bjerkvik.» 

Ordene forekommer både forstandige og logiske. De kan vel også tolkes som en utfordring til enhver religion som i krigens apokalyptiske hete  gjerne vil fremstå som den rette og rettferdige, med egen Gud som veiviser til sannheten og det gode liv.

Kanskje er det derfor både det enkleste og beste for menneskene, å overlate til èn Gud å dømme over levende og døde - og da også over krigens nødvendighet og logikk. Og kanskje er det best å innse at man bare er et menneske, på godt og vondt. Et arme menneske uten de mange nådegaver, men med troen på at noe som er større enn dem selv. "Noe" som en gang i tidens fylde kan gi svar. Et svar om hvem eller hva som styrte og avgjorde den rettferdige krigen, med sine nødvendige ofre? Og hvem som ga oss den frie vilje som mennesker - til å leve i fred, og til å utkjempe krig? I all vår avmakt og utilstrekkelighet som menneske får vi bare håpe at «Gud har en mening med alt» 

Gå til innlegget

Mange husker sikkert Inger L Rypdals store hit fra 1968 om "fru Johnsens" angrep på de lokale moralens voktere. I dag, over 50 år senere, er tilsynet for høg moral fremdeles aktivt. Men, noe mer opptatt av kanskje, å slå ned på samfunnselitens manglende overholdelse av statens reiseregulativ, enn av å slå ned på (daværende) samfunnselites ulovlige omsetting av alkohol.

For dagens voktere av den offentlige skikkelighet og moral, er det ikke nok at samfunnseliten ber om unnskyldning, eller legger seg flat. I dette tilfellet, for å ha deltatt på et seminar tilsynet mener de ikke burde ha deltatt på. Eller et seminar de har reist til, uten å benytte den for staten billigste måte å reise på. Nei, har du først falt i u-nåde hos tilsynet for høy moral anno 2020, må du i det minste akseptere en form for offentlig botsgang, slik at folk flest forstår at du bøyer hodet i ydmykhet, og at du angrer – helst bittert. 

I tilsynet for høg moral finnes det mange med sterke meninger om andres moral. Meninger om samfunnselitens moral, ikke minst. Om mennesker som burde vite mer om hvilke regler som gjelder for høy moral, enn hva folk flest kan forventes å vite. Mennesker som fra sine pidestaller må kunne forventes å ha statens reiseregulativ og etiske retningslinjer, med veiledning, under huden. Regler for hva gagns menneskelig -atferd innebærer, når man opptrer på statens regning. Skrevne som uskrevne regler, om hva som ligger gjemt i den norske nøysomhets- og likhetskulturen er nedfelt i enhver, og i regelverket. Og ikke nok med det. Samfunnseliten burde også ha skjønt, at det ikke bare er å be om unnskyldning, eller legge seg flat når regelverket for gagns atferd er forstått galt. Har du gjort noe dumt, og brutt den norske moral-kodeks, må du sannelig ikke tro det bare er å si unnskyld. Nei, da må du kunne vise ydmykhet. En form for anger, og en form for selv-kritikk som tilsynet for høy moral foreskriver deg å ta.

I de tider da begrepet kanossagang ble skapt, fantes det også tilsyn for høg moral. Men, for det meste tilsyn oppnevnt av kirken. Moralske voktere som passet på at den rette lære i smått og stort ble fulgt. Alle slags synder ble det slått ned på. Fra de hvite løgner til de mest høylytte protester, og brudd med den rette kirke-lære. At det kunne gå så galt at en keiser endte sin botsgang til borgen Canossa der han bokstavelig talt, la seg flat for paven, og ba om unnskyldning vet vi alt om. Historien er en del av den europeiske kulturarv, og en av grunnene til at vi også i dag anvender begrepet kanossagang. Heldigvis i en adskillig mer uskyldig betydning nå enn hva det lå i begrepet den gang.

Men, likevel. Det kan ikke være helt greit nå heller, i 2020 - å bli stilt til veggs av en stor og ofte "nådeløs" offentlighet. Stilt til veggs for sin påståtte manglende dømmekraft, for sin påståtte manglende evne til å unnskylde sine egne ord og gjerninger. Ord og gjerninger som "elitisten" selv i utgangspunktet mener var sagt og gjort i beste mening, og med de beste hensikter.

Det moderne menneske, om det er medlem av tilsynet for høg moral eller ikke, må ikke la seg henfalle til moralisme og retthaversk-het. En moralisme sprunget ut, ene og alene fra behovet for å skape blest, vekke offentlig oppmerksomhet rundt sin egen gode moral, gjerne på bekostning av et annet menneskes påståtte - litt dårligere moral. 

Dagens tilsyn for høg moral bør i det minste vise evne til å se proporsjonene i hva den bringer til torgs av moralsk indignasjon. Og dessuten overskue virkningene av sin måte å karakterisere medmenneskers motiver og handlinger på.

At deltakelse på et elite-seminar med litt ekstra påkostet virak, og kanskje med noen innslag som det i ettertid kan harseleres litt harmløst med, får så være. Men derfra til nærmest å beskylde en del av dem for bevisst å lure fellesskapet, eller for å heve seg arrogant over felleskapets etiske regler og andre regler, og for å ha misbrukt skattebetalernes penger , er et drøyt stykke. Og etikken i det hele -sett under ett. Hvor befinner den seg? 

Gå til innlegget

Vi kan vanskelig kjøpe oss fri fra en dårlig samvittighet eller fra en tvilsom nestekjærlighet bare ved å gi penger? Spørsmålet er om vi har stort andre mulighet enn å øke budsjettene, for å hjelpe flyktninger og asylsøkere i nød? Dvs. hjelp gjennom de tradisjonelle bistandsbudsjetter, kanalisert så rettferdig som det er mulig, gjennom UNHCR?

Selvfølgelig har vi det. Vi kan for eksempel - utenom tur -gi nødstilte barn fra Moria på Lesbos en unik mulighet til et godt liv i Norge. Det vil bidra til å vise et Europa på sitt beste som visepresidenten i EU kommisjonen skal ha uttrykt det, Et Europeisk felleskap som i nødens, og flyktning-krisens mørkeste stund viser en spontan evne og vilje å ta hånd om sine egne, i solidaritetens og samarbeidets gode ånd. En slik politisk og moralsk innstilling skal vi ha stor respekt for. Og det vil på ingen måte være umoralsk av Norge, eventuelt å slutte seg til dette gryende europeiske  flyktningprosjektet -  utenom tur.

De norske, politiske og moralske utfordringer ved å handle utenom tur, er likevel legio. Ønsker man å gjøre unntak fra den generelle bistand, når nøden er størst og nærmest, så bør man imidlertid være villig til å innrømme den politske verdien og egeninteressen i handlingen.  At noe av motivet godt kan være, at nestekjærligheten og ens personlige moral blir mer synbar - om ikke for all verden, så i alle fall for folk flest. Forståelig nok. 

Det noe mindre forståelige er imidlertid, at mange av dem som vil hente hjem noen få sårbare og sterkt hjelpetrengende barn fra Helles, utenom tur, synes å ville betrakte politikere og andre som «bare» vil gi penger på tradisjonelt vis gjennom UNHCR, nærmest som henfalne til avlattidens tenkesett. Slik må ikke politikken bli. 

Man skal ha stor respekt for politikere som - utenom tur - ønsker å tydeliggjøre et ekte engasjement for flyktninger og asylsøkere, og få sitt moralsk kompass litt ekstra frem i offentlighetens skinnende lys. Men, disse politikere må også kunne vise respekt for dem som på tradisjonell vis, holder seg til den generell plan om budsjett-overforinger til UNHCR. Kanskje er planen mindre ladet med moral og følelser, men kanskje er den til hjelp for de samme barna, enten de befinner seg på Lesbos eller i Jemen.

Blant mange, fremtredende politikere, geistlige og kulturpersonligheter er det et helt legitimt og forståelig ønske, å få markert sin solidaritet og medmenneskelighet, også utenom de tradisjonelle planer og bistands-budsjett. Penger er jo ikke alt. Medmenneskelighet må, i dagens mediasituasjon, kunne formidles på flere måter. Også gjennom egne – til og med - moraliserende ord og gjerninger. 

Men, å gå så langt i sine forsøk på å forsterke egen moral, ved å hevde at «de andre» synes å være villige til å la flyktningbarn i Hellas lide, er ugreit. Man bør være varsom med, å tilrive seg retten til å gjengi en politisk motstander – ufullstendig og urimelig odiøst, for selv å kunne skinne i et litt bedre moralsk lys enn den andre

For, ingen kan vel mene, at det er mindre moralsk å kanalisere hjelp via UNHCR mer generelt, enn - utenom tur - å gjøre unntak? Ved for eksempel å hente hjem barn fra Hellas og Lesbos, Det vil skjemme debatten, om den ender med beskyldninger om at noen tviholder på avlats-modellen, mens andre - de med kompass uten moralsk misvisning, finner sitt velbehag i den barmhjertige samaritan-modellen.    

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere