Øystein Blymke

Alder: 74
  RSS

Om Øystein

Arbeider for tiden med et utrednings-forskningsprosjekt i regi av JD og Politidirektoratet om funksjonelle lover. Rettssikkerhet, personvern og effektivitet

Følgere

Factum est – i Krf sin politiske verden

Publisert rundt 2 år siden

Politikere som folk flest, strides om fakta. Dessverre. – Om noe er skjedd: «factum est», eller om noe ikke har skjedd, kan til og med bli selve det politiske stridsspørsmålet.

I politikkens verden ser det venstre øye ofte helt andre virkeligheter enn hva det høyre øye ser. I tillegg kan både det venstre og høyre øyet ha problemer med å se hvor bjelken befinner seg.

Vårt land skriver betimelig i sin leder av 15ds. blant annet at… «Noe av det aller viktigste vi gjør er å møte slike ­uttalelser (merknad: uttalelser om innvandring) med fakta, slik at det ikke dannes usanne myter.» Utsagnet støtter seg til fakta - offisiell statistikk.

På tross av Vårt Land, og andre seriøse mediers fakta-søkende journalistikk, overlesses folk likevel i dag av ureflekterte, upassende, og lite faktabaserte utsagn og innlegg –om alt og ingenting.  Floraen av useriøse innlegg vokser så ukontrollert at mange kommentarfelt har måttet stenge. Egne nettsteder med fakta-sjekk som sitt hovedformål synes dessverre ikke å ha gjort problemet nevneverdig mindre.

Hva er fakta om Krf?
I disse dager står Krf i fokus. La det derfor være tillat med et lite eksempel om faktaenes plass, hentet fra Krf sin egne politiske verden. Eksempelet prøver å få fram hvor vanskelig det kan være for den vanlige velger å skille mellom politikerens fakta-fremstilling, og hans (subjektive) forståelse av de fakta han presenterer

Ingen bestrider «det faktum» at KrF for tiden «kun» har en oppslutning på 3-4 prosent i befolkningen. Hvilke politiske slutninger bør partiledere og andre sentrale politikere kunne trekke av et slikt faktum?

Skal de for eksempel kunne si at (kun) 4 prosent egentlig gir et helt galt bilde av hva oppslutningen er – eller i realiteten er? KrF har, på tross av lav oppslutning i folket, og ifølge meningsmålinger, en betydelig politisk innflytelse som egentlig sier langt mer om oppslutning, enn en tilfeldig meningsmålinger.

Og, bør man i kjølvannet av en slik diskutabel slutning kunne hevde at det verdigrunnlaget Krf bygger sin politikk på, egentlig har støtte i en betydelig større del av folket – enn fire prosent?

En partiledelses formidling og (for)tolkning av et statistisk faktagrunnlag om oppslutning er det viktig for velgerne at fremstår som troverdig. På den ene side kan en partiledelse vanskelig, kun holde seg til de nakne prosenters fakta, at partiet faktisk har en politikk som bare deles av 3-4 prosent av befolkningen. For ikke å miste fotfeste i den politiske virkelighet må partilederen i tillegg ha troen. Troen på at den politiske virkelighet kan forandres, og at folk egentlig vil kunne gi sin støtte til partiet, bare deres verdi-budskapet når bedre fram.

Skal en slik politisk tro kunne omsettes til et factum est, bør imidlertid politiske ledere kanskje vise en noe større imøtekommenhet overfor velgerens ønske om å forstå bedre enn de synes å gjøre, hva partiet egentlig er, hva det egentlig står for, og hvilket fakta- eller kunnskapsgrunnlag deres politiske program og utspill egentlig baseres på?

Gå til innlegget

Om å analysere bevegelige mål

Publisert over 2 år siden

Det er travle dager for våre politiske analytikere og kommentatorer. Krevende er det også. Når målgruppen deres - politikerne - stadig popper opp med nye versjoner om hva som har skjedd, og ikke skjedd.

Et velment råd kan være å vise litt større tålmodighet, og kanskje litt større tilbakeholdenhet, med å trekke for raske og bastante slutninger om hvem som har sagt og gjort hva, hvor og når? I alle fall hvis man på et kvalifisert grunnlag vil mene noe om hvem som egner seg best som KrF sin nye leder. 

Hvem av lederkandidatene som har flest vikarierende motiver i sine utsagn, eller som husker dårligst hva det som faktisk skjedde under et møte, er i dag sannelig ikke lett å ha klare formeninger om.

Den ene dagen kan analysen mene at to nestlederne går bak ryggen på lederen, og bruke statsministeren for å styrke egne posisjoner. Den andre dagen kan analysen ha kommet til at verken statsministeren eller de to nestlederne har utvist mer enn normal politisk nysgjerrighet for å bringe på det rene hvordan tre ulike borgerlige partier, ville ta imot det fjerde. Et parti med et særegent, sentrumsorientert kristendemokratisk verdigrunnlag som en ukjent faktor.

Og den tredje dagen kan kanskje analysen lansere en teori om at noen der ute, som først og fremst er ute etter å vareta sitt eget partis interesser, ikke har fulgt politikkens anstendighets-regler. Slik fortsetter det, dag etter dag, Fra den ene høyre-analysen den ene dagen, til den andre venstre-analysen dag to.

Nei, det kan ikke være lett å være politisk analytiker når analysegrunnlaget sier så mangt om så mange, om den samme hendelse, og man ikke helt vet hvem man skal se til høyre eller venstre .

  Et fastpunkt for analysene har man kanskje: Det at abortsaken vel er et så alvorlig, prinsipielt og verdiforankret spørsmål for KrF, at ingen i partiet ville finne på å gjøre det til gjenstand for et politisk spill? 

Gå til innlegget

Redelig maktkamp

Publisert over 2 år siden

Det haster for KrF å samle seg om det saken egentlig gjelder: Om Krf skal slutte seg til høyresiden i norsk politikk eller ikke. Mistenkeliggjøring av hverandres handlinger og motiver utfordrer redeligheten.

At det kan skapes så mye indignasjon over at Hareide, Ropstad og Bollestad har drevet en politisk maktkamp som til forveksling er lik den maktkamp alle andre partiledere jevnlig bedriver, er både overraskende og urovekkende. Urovekkende i den forstand at indignasjonen kan etterlate et inntrykk av at en normal politisk maktkamp om politiske posisjoner og innflytelse, mellom tre KrF lederne, Ap og Høyre, skal ha foregått i dølgsmål og med urent trav. Den ene dagen mistenkeliggjøres tidspunktet for en boklansering. Den andre dagen mistenkeliggjøres innhold og intensjonen bak et møte. 

For at mistenkelighetens slør ikke helt skal tildekke hva saken eller spørsmålet egentlig gjelder, gjentas det her: På hvilket grunnlag skal KrF slutte seg til høyresiden i norsk politikk? Spørsmålet gjelder altså verdier og politikk, og ikke om deres lederne har falt for Machiavellis grep eller ikke.

Gå til innlegget

Statsbudsjettet varmer ikke

Publisert over 2 år siden

Kristelig folkeparti ønsker et varmere samfunn. Et samfunn med mer omsorg og mer nestekjærlighet. Mange av partiets velgere er sterke i troen på at et slikt samfunn best kan utvikles i samarbeid med venstresiden i norsk politikk. Hvor rett er den troen?

Kanskje ikke så rart at halve partiet har mest tro på venstresiden i norsk politikk? I alle fall ikke hvis man ser hen til venstresidens årlige budsjettforslag, om økte bevilgninger til mange av de gode sosiale formål som også KrF prioriterer. Forslag om økt omsorg, til eldre, til arbeidsledige, til barnefamilier, og til andre tiltak, i den hensikt styrke det sosiale fellesskap. Litt uærbødig kan man kanskje si, at desto høyere sosial- og helsebudsjett partiene foreslår, desto mer varme ønsker dem at forslaget skal avgi. 

Venstresidens budsjettforslag fremstår på sett og vis for mange med en høyere sosial indeks/verdi enn høyresidens. Mange vil også hevde at venstresidens forslag, mer en høyresidens, styres av det historisk sett -sosialistiske rettferdighetsidealet; om å yte etter evne, og få etter behov.

For velgeren er det derimot ikke alltid så enkelt, å merke den sosiale forskjellen eller avgitt varme, fra venstresidens vs. høyresidens budsjetter. For eksempel vil trolig ikke varme-virkningene av en ekstra bevilget omsorgs- eller barnetrygdmilliard alltid føles like godt, ut over følelsen av å være mottaker av en pekuniær ytelse da selvsagt.

At statsbudsjetter i seg selv ikke avgir varme er ment som mer enn en metafor. Det er en påminnelse om at milliardforhandlingene med høyresiden også må gis en annen merverdi enn den rent pekuniære. Forhandlingene må kjenne på verdien av gjensidig raushet, ydmykhet og respekt. 

Det kan jo hende at høyresiden også ønsker seg et varmere samfunn? Det gjelder bare å ta seg tid til å lytte til hva den siden har å si, og ikke på forhånd ha for fastlåste meninger om hva høyresiden mener - for eksempel om et varmere samfunn.

Det kan jo også hende at mange av dem som strekker ut sin hånd for å kjenne omsorg og nestekjærlighet, er mer opptatt av at hånden de griper etter er varm, enn om den er deres venstre- eller høyrehånd?

Gå til innlegget

Ledelsens kamp om KrF sin sjel

Publisert over 2 år siden

Etter 2 november skal den sanne og rette vei for KrF være valgt. En vei brolagt med verdier som KrF sine ledere ved dette veiskillet skal kunne enes om, og følge hverandre på - hånd i hånd. Vitner det om godt lederskap, om kompromissvilje og raushet?


Hareides, Ropstads og Bollestads jevnlige appeller til landsmøtedelegatene fremstår for mange, ene og alene som en kamp om partiets sjel og verdier. Gitt at en slik antagelse er rett, burde ikke da partilederen ha vært ennå klarere i sin formidling om nettopp det? At det hele egentlig dreier seg om en kamp om hvilke verdier KrF skal legge til grunn, etter 2 november? 

Det føres i realiteten en intern verdikamp i KrF, ledet an av en splittet partiledelse. Disse opptrer, både i rollen som herolder og som talspersoner for hvert sitt verdi-sett. Ingen av dem kan vel ha forestilt seg at en slik verdi-ladet prosess skulle kunne ende opp, omkostningsfri? 

Frem til 2 november vil vi være vitne til en intensivert kamp lederne mellom, for å lede delegatene inn på den rette vei. En vei, brolagt med verdier som den andre lederen knapt synes å oppfatte som sine. Etter 2 november derimot, er den rette vei valgt, en vei brolagt med verdier alle tre ledere kan enes om, og følge hverandre på - hånd i hånd.  Noen vil da kanskje si at dette viser et lederskap, preget av kompromissvilje, og av raushet for hverandres tidligere standpunkt - . Andre vil antakelig være mer betenkte.
Spørsmålet de betenkte må kunne tillate seg å stille er: Om ikke KrF heller ville vært mer tjent med en ren verdidebatt, og på et helt annet tidspunkt? For eksempel rett før neste stortingsvalg? 

Kompromissvilje og forsoning mellom tilsynelatende uforenelige verdioppfatninger kan selvfølgelig gi realpolitisk gevinst i nuet, men den kan også vekke en varig mistanke om at det kun er higen etter ennå mer enn parlamentarisk makt raskest mulig,  som ligger bak partiledelsens kompromissvilje. 

Det fortoner seg uansett dristig av partiledelsen å kalkulere med at det politiske liv kan gå ufortrødent videre, uansett om man våkner opp 3 november med en sosialdemokratisk, eller en kristen-demokratisk sjel å bære videre på. Etter at valgets kval er over, vil noen sikkert spørre seg: Var det en ren verdikamp vi egentlig bevitnet, eller en utilslørt maktkamp, der verdier, ideologier, realpolitikk og personlige politiske motsetningsforhold ble blandet godt, og fremført for åpen scene?  

Apropos personlige motsetningsforhold. En godt ment oppfordring til KrF i kampens hete kunne kanskje være tillatt: Forsøk å unngå å bruke karakteristikker av politiske motstanderes verdier, og måten de velger å fremføre disse på, som argument for eget verdivalg, eller eget regjeringsvalg for den sakens skyld. Når man velger å angripe personens uttrykksform mer enn de verdiene personen selv hevder å stå for, kan det lett etterlate et inntrykk av - berettiget eller uberettiget - som et mer følelsesbestemt, enn som et verdibasert argument,  

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere