Basel Kadem

Alder: 29
  RSS

Om Basel

Tenker og forsker med interesse og fokus i religion, historie og etikk. Stifter av Rafida Norge, Maria Publications og BULB Media. Forfatter og aktuell med egne bøker samt oversettelse av historisk materiale og verk innen komparativ religion. Studert islamsk teologi etter tradisjonell sjiamuslimsk Hawza-metode. Utdannet bedriftsøkonom og holder på med en utdanning innen datavitenskap. Norsk med foreldre fra Irak og Palestina. Far til to barn.

Følgere

Er hijab en politisk uniform?

Publisert 9 måneder siden

I polariserte tider er det ikke behov for regler som skaper sterkere sosiale skiller mellom samfunnsgrupper, og som skaper større isolasjon hos uintegrerte eller potensielt radikaliserte.

Hijab er ingen politisk uniform

Noen år tilbake besluttet Justisdepartementet at visning av ører på passbilder skal være obligatorisk. Dette skapte unødvendige komplikasjoner for religiøse minoriteter som dekker til hår og ører. Det har egentlig ikke ført med seg annet enn klager fra den religiøse siden, og økt debatt rundt religiøse plagg som hijab og turban.

Heldigvis har regjeringen besluttet at slike passregler ikke gjelder lenger. Det er et godt steg for Norge. I polariserte tider er det ikke behov for regler som skaper sterkere sosiale skiller mellom samfunnsgrupper, og som skaper større isolasjon hos uintegrerte eller potensielt radikaliserte.


Ikke et knefall for militant- og politisk islam

Flere kan likevel anse beslutningen som et knefall for aggressiv islam, jf. beskrivelsen av hijab som en politisk uniform. Denne beskrivelsen hørte jeg først fra avdøde Walid al-Kubaisi, men har siden hørt den bli brukt av diverse islamkritikere. Dessverre er det utbredt blant sekulære- eller eks-muslimer å snakke upresist om forhold innen islam, noe det er eksempler av i norske medier. al-Kubaisis beskrivelse har seinere blitt brukt av blant annet Fremskrittspartiets Gry-Anette Raknes Amundsen under et landsmøteRiktignok kan hijab brukes av visse politiske krefter for å illustrere makt, men det er ikke ensbetydende med at hijab i seg selv er en politisk uniform. Det strider med det faktum at religiøst motivert tildekning har vært praktisert i århundrer; noe som bekreftes av klassiske bøker i rettsvitenskap og annet historisk materiale.

Det er for eksempel godt dokumentert at Mohammeds datter, Fatima, tildekket seg da hun holdt en preken foran muslimene, rettet mot statslederen, om en strid rundt retten til et landområde kalt Fadak. Enkelte vil nok vise til historien om «oppfinningen» av hijab, om Mohammed som ble presset til å tildekke sine koner etter at en mann hadde gjort noe narr av dem. Denne historien er omstridt og ikke akseptert av alle trosretninger. Det er for øvrig ingen logiske eller fornuftige argumenter som beviser at hijab, nikab, og liknende er kvinneundertrykkende.


Bekjemp aggressiv islam med handling

Det faller på sin egen urimelighet å hevde å være en motstander av militant og politisk islam, og dermed uttrykke motstand mot for eksempel hijab, samtidig som man i andre områder bidrar til å styrke aggressiv islam. Fremdeles er det slik at trossamfunn som sympatiserer med terrorregimer og -organisasjoner, slik som det iranske regimet, Hizbollah og det Muslimske Brorskap, får statsstøtte. Dette er forhold som har blitt avdekket flere ganger i norske medier, og en kan henvise til Utrops noenlunde detaljerte rapport om Oslos moskémiljøer fra 2016. Det er heller ikke slik at en kan peke fingeren på enkelte politiske fløyer og hevde at for eksempel venstresiden er skyldig i slikt. Også̊ representanter fra høyresiden, slik som Fremskrittspartiets Christian Tybring-Gjedde, har for eksempel vært motstander av stans av våpeneksport til Saudi-Arabia.

Tidligere hadde jeg en naiv forestilling om at hovedutfordringen ligger i «islams verden», men etter å ha selv drevet med noe opplysningsarbeid, har det blitt oppklart at Vestens naivitet er ganske medskyldig. Responser i form av hets, sverting og scenenekt uttrykker at mange unngår viss informasjon, fordi de vet at det vil kreve en revurdering av strategier når de innser at den islamske verdens problem er svært komplekst. For å bekjempe aggressiv islam må̊ en i første rekke drive opplysning om dens grunnlag og historie. Deretter vil alle andre trusler knyttet til den, falle som dominobrikker før eller seinere.


Innlegget kom først på trykk i Dagbladet (12.10.2020) under tittelen: Hijab er ingen politisk uniform.

Gå til innlegget

Det er mange eksempler fra Mohammeds liv der verre blasfemi enn Koran-brenning skjedde, og som Mohammed tolererte.

Når ikke-voldelige ytringer og markeringer utvikler seg til voldsbruk og bråk, slik som under SIAN-markeringene, blir jeg svært engstelig. Det følgende innlegget er et håp om å mane til sameksistens - på tross av fundamentalt forskjellige ideologiske standpunkt - med grunnlag i islamsk teologi.

Ikkevoldsprinsippet

Ut i fra de primære, islamske rettskildene, har teologer utledet en rekke juridiske prinsipper. Det er dog ett islamsk prinsipp som ikke har blitt gitt spesiell oppmerksomhet, selv om det anvendes i rettslige verk. Enkelt sagt går det ut på å unngå voldsbruk i absolutt forstand: En skal ty til råd, veiledning og forsøk på dialog og fredsstifting. Der situasjonen uheldigvis utvikler seg til fysisk konflikt, skal en for all del unngå blodsutgytelse. Det er mange rettskilder som belyser dette, men av plasshensyn nevner jeg bare noen få eksempler:

Nåde til den onde

Koranen forteller om Moses sitt oppdrag med å redde israelittene. Faraoen hadde begått grusomheter. Han ble møtt med råd som han nektet å ta i mot. For å avskrekke tyrannen ble faraoen vist et mirakel. Teologisk er et mirakel et fenomen med guddommelig innblanding som bryter med naturlige lover og samsvarer med en profets kall, på en måte slik at det fungerer som et bevis på at en profet har rett i sin påstand. Den som bevisst nekter sannheten vil bøte med det i det hinsidige. Moses brakte hele ni mirakler overfor faraoen.

Å insistere på å gå i dialog, og gjentatte ganger å legge frem bevis overfor ens verste fiende, slik Moses gjorde for farao, illustrerer Guds nåde for de verste blant oss. Islam forteller oss altså at man skal elske sin fiende, i den forstand at man skal gjøre gjentatte forsøk på veiledning, helt til det har blitt så klart for fienden hva sannheten er, at vedkommende ikke lenger vil ha en samvittighet fri for byrder.

Gud er allvitende og har gitt profetene kunnskap om fremtiden. Dermed vet en profet på forhånd om en person vil veiledes eller ikke. Profeter har også skapelsesmessig autoritet, altså en kraft gitt fra Gud til å kontrollere skaperverket, som f. eks. å helbrede, å skape, å gi liv o.l. Videre er profeters bønner direkte besvart, fordi de er feilfrie.

Basert på dette kan man spørre seg hvorfor de simpelthen ikke bare ba Gud om å ødelegge sine fiender, men at de snarere ga fiendene sine flere sjanser og viste dem nåde?

Er blasfemi straffbart?

Den mest utbredte meningen blant muslimske rettslærde er at blasfemi skal straffes med døden. Dette temaet er omstridt. Det er dessuten nærmest utelukkende basert på fastlåste tekster fra skriftene som taler i en normativ forstand [8], uten at de tar hensyn til eksterne faktorer. Problemet med en slik tilnærming til blasfemi er hovedsakelig mangelen på realistisk virkelighetsorientering. Ikke minst kan dette skape en farlig naivitet: man tar ikke hensyn til omgivelsene de er sagt i, ei heller leser man dem i konteksten av Mohammeds praktiske tradisjon. Det er nemlig sistnevnte faktorer som hjelper en å forstå i hvilken grad man skal (om i det hele tatt) anvendende disse tekstene. Det er mange eksempler fra Mohammeds liv der verre blasfemi enn Koran-brenning skjedde, og som Mohammed tolererte:

• Etter fredskontrakten med hedningene uttrykket en mann blant muslimene, kalt Ibn Suhak, misnøye og forsøkte å skape intern splid som skulle lede til militante opprør mot Mohammed.

• Etter slaget i Tabuk forsøkte et dusin maskerte menn, ledet av to blant muslimene kalt Atiq og Ibn Suhak, å drepe Mohammed ved å dytte store steiner som skulle skremme hans kamel slik at han falt til sin død fra fjellpasset. 

• En kvinne som levde blant muslimene, kalt Humaira, såret stadig Mohammed og ødela hans rykte, ved at hun beskyldte hans kone for utroskap. Hun beskyldte også Mohammed for å ha glemt koranske åpenbaringer og for å ha vært påvirket av svart magi, og støttet dermed hedningenes anklager. Mohammed uttalte dessuten at denne kvinnen aldri ville slutte å være i fiendskap med ham og hans familie.

En utopisk islamsk stat

Diskusjonen blant muslimske rettslærde rundt implementeringen av en blasfemilov faller under det større premisset om islamismen; ideologien omkring implementeringen av islamsk lov, i en utopisk, islamsk stat. Enda mer begrenset, faller det under premisset om anvendelsen av islamsk straffelov generelt, som også er omstridt blant islamistiske teologer.

Kortfattet, skiller vi altså mellom islamistiske og anti-islamistiske teologer, og videre skiller vi imellom ulike rettslige retninger i førstnevnte gruppe, grunnet uenigheter om graden av (om i det hele tatt) anvendelsen av islamsk straffelov. Særlig gjelder dette i kontrasten mellom straff for kriminalitet mellom mennesker (slik som tyveri, mord o.l.) og straff for synder begått mellom mennesket og Gud (slik som blasfemi, utroskap o.l.).

En fullkommen islamsk stat er umulig

Dannelsen av en islamsk stat i en tid der Guds representant ikke lever blant menneskene, har vært et omstridt teologisk tema i århundrer. Det skyldes at islams primære autoritet er Mohammed og hans utpekte etterfølgere. Dermed er dannelsen av en stat uten dem som overhode, blasfemisk jf. ortodoks islam.

Når klassiske rettsbøker omtaler dannelsen av en islamsk stat, beskrives en balanse mellom individuell moralsk tilstedeværelse, fravær av en regjering, og en økonomi og et samfunn styrt nedenfra. En fullkommen, islamsk stat der islams primære autoritet er fraværende er umulig, fordi islam i seg selv er svært utopisk.

Ja til fri meningsbryting

Jeg forsvarer ikke blasfemi mot egne helligdommer. Det er likevel viktig å understreke at de fleste islamkritikere tror fullt og helt på sine oppfatninger av islam som ondt, mangelfullt o.l. Dette er altså hva de har kommet fram til - uten ønsker om å mislede. Dessuten oppfordrer de ikke til vold mot muslimer. Dette står i motsetning til respekten muslimer i dag har til for eksempel Saladin, som begikk verre grusomheter enn både Breivik og Tarrant.

Ideologiske uenigheter skal i hovedsak løses med ord. Massemedier må være mer fleksible på hvem de slipper til det offentlige ordskiftet og tillate en friere meningsbryting, slik at hver part får sagt sitt. Dersom dette ikke skjer, frykter jeg det vil skape mer polarisering. Det skyldes at sensitive temaer ikke blir tilstrekkelig omtalt, og dermed forblir sensitiviteten der den er, og tar utslag i form av mindre potensial til dialog, økt avstand, uvitenhet, skepsis og dermed hat mellom meningsmotstandere.


Innlegget kom først på trykk i Vårt Land (10.09.2020) under tittelen: Mohammed har tilgitt verre ting.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere