Anonym167 Anonym

Alder: 81
  RSS

Om Anonym167

Følgere

Fattige studenter

Publisert over 11 år siden

Debatten har vært oppe før, men er fortsatt aktuell; hvorfor må studenter i Norge leve under fattigdomsgrensen?!

NAV gir veldig lite støtte til dem som er innenfor det systemet, det er vi kjent med. Men at studenter skal måtte leve på enda mindre enn det "sosialen" betaler, det henger ikke på greip!

Misforstå meg rett. Jeg har full respekt for dem som er avhengige av NAV. Jeg har selv erfaring med det systemet der, og hvor nødvendig det kan være å motta deres hjelp.

Men når folk, enten de er 20 eller 40, ønsker å studere, så bør de få nok økonomisk støtte til å klare å leve et normalt liv! I fjor høst var jeg student. Lånekassen gir deg litt over 6000 kr i måneden å leve på. En leilighet i en storby ligger som regel over denne summen, i det minste rett under.

Men det var aldri meningen at disse pengene kun skulle dekke bolig!! For man trenger faktisk mer enn tak over hodet! Vi trenger mat, klær og sko, penger til kino, cafè og andre ting vanlige folk bruker penger på. Og hva med dem som må betale over tusen kroner i måneden for å pendle, hvis de heller velger å bo billigere utforbi storbyen? Busskort er uansett noe man pleier å investere i.

Det er bare helt uakseptabelt at vi som studerer i verdens rikeste land, skal leve økonomisk som om vi var tiggere på gata! Politikerne kan da ikke mene at vi skal gå i samme bukse og topp et helt år, og leve på gammelt, tørt brød som ikke blir solgt, plus vann fra springen?!

Hvis de skal fortsette å rope om viktigheten av utdanning og kompetanse, så får de virkelig gjøre noe med den økonomiske situasjonen som man må leve med i alt fra ett til seks år!

Gå til innlegget

Framtid og håp?

Publisert over 11 år siden

Livet er urettferdig. De fleste av oss vet det. Hvem har ikke opplevd at noe bra skjer, som vi kan takke Gud for, for deretter å oppleve at en hendelse knuser alt det gode i tusen biter. Og så står vi igjen, og tenker: Hvorfor, Gud?! Hva har jeg gjort for å fortjene dette? Noen tenker kanskje at Gud straffer dem. Andre begriper ikke hvorfor Gud ikke ser at det går en grense for hvor mye et menneske kan tåle av påkjenninger.

I Ungdom i Oppdrag lærte jeg at Gud er trofast til sine løfter, og at Han ikke er en passiv Gud, men en som griper inn. Livet lærte meg motsatt. Løftene ble brutt, og Gud snudde ryggen til.

Jeg snakket med en sykehusprest en gang, som sa til meg: "Silje, det er mange tusen løfter i bibelen. Karismatikerne plukker ut de mest behagelige, og sier at det er Guds løfter til hver enkelt av oss. Dette stemmer ikke. De er skrevet til byer, menigheter, personer.. I bestemte situasjoner, tidsepoker, kulturer osv. Å ta dem til oss personlig, er farlig. Hva skjer da med troen vår når løftene brytes?" Jeg visste svaret så altfor godt.

Hvem har ikke hørt forkynnelse om at Gud har en plan med livet vårt? Hvem har ikke fått sms eller mail med bibelverset fra Jeremia 29,11 -om at Gud ikke har  tanker til ulykke for oss, men tanker om framtid og håp. Dette gir jo trøst! Det gir HÅP om at Gud ser lenger enn oss, og at lenger framme ligger det noe godt for oss.

Men er det et falskt håp? Er det bare menneskeskapte tanker at Gud har en plan? Er bibelen mer en historiebok som skildrer det som har skjedd, enn en bok hvor Gud taler til oss i dag?

Hvis bibelen bare forteller om hva som har skjedd, og hva som skal skje.. Men ikke relaterer til mitt liv her og nå.. Og hvis Gud ikke har noe som helst inngripen i hverdagen min, og det eneste håpet jeg har om å få kjenne Guds kjærlighet, -er når jeg en dag kommer til himmelen..

Da føler jeg hele kristenlivet blir dødt og meningsløst. Akkurat som livet mitt er. Ikke noe håp, -før døden setter meg fri fra livets fengsel.

Hva tenker dere om dette? Har Gud en plan? Taler han til oss gjennom fortidens eldgamle tekster? Er ordet levende, og er Gud virksom i oss gjennom DHÅ? Eller er vi forlatt til vi forlater denne verden, som er omringet av syndefallets makt?

Gå til innlegget

Følelser vs Klippen

Publisert over 11 år siden

Jeg er et menneske veldig preget av følelser. Det skal ikke mye til for at følelsene bobler opp i meg, og fører til at jeg handler på dem. Noen ganger gjør jeg gode valg. Andre ganger dårlige. Ikke alle er like mye preget av følelser. Men en ting er sikkert. Vi har alle mer eller mindre følelser i oss. Gud har skapt oss med følelser, og han har vist oss at vi må erkjenne de følelsene vi bærer på, for å få helbredelse og frihet. Fortrengning av følelser bringer aldri noe godt med seg!

Hver høst kommer depresjonen over meg, og der blir den til vinteren er over. Disse følelsene av håpløshet, tristhet, tomhet, mismodighet osv. påvirker hele livet mitt, og også mitt forhold til Gud. Det påvirker mitt blikk, mine ansiktsuttrykk, min stemme, min måte å relatere til mennesker og Gud på. Mine valg osv. Gud føles fjern, bønner blir ikke besvart, ikke hørt engang. Framtiden er mørk og håpløs, og Gud gir blaffen i meg i mitt liv.

Så kommer våren og sommeren. Depresjonen forsvinner, og følelsene blir nå preget av glede og begeistring! Jeg synger, ja, lovsynger! Jeg smiler, har et fast og lykkelig blikk, og nyter tilværelsen! Jeg snakker med Gud som om han satt like ved min side, og lovsynger ham når jeg kjører bil. Jeg takker for livet, for venner og familie, for hver ny dag! :)

Så forskjellig er vinterhalvåret og sommerhalvåret for meg. Så forskjellig er også mitt forhold til Gud hvert eneste år. Fra klage og gråt til takknemlighet og lovsang.

Tenk hvis mine følelser bestemte hvem Gud var!! Da hadde han virkelig vært en som var vanskelig å forholde seg til! (som jeg ofte er!!).

Heldigvis er ikke Gud basert på mine følelser, og heller ikke på min tro. Gud er Gud, helt uavhengig av om jeg tror at han finnes eller ikke. Det er IKKE min tro, og heller ikke mine følelser, som gjør Gud virkelig. Gud er i går og i dag den samme, ja, til evig tid! Hans kjærlighet er uforanderlig og evig! :)

Gud er Klippen! Han er stødig når alt i livet mitt raser sammen som sand. Da er han fjellet som ikke rokkes ved. Det kan være orkanstorm i livet mitt, men Jesus vil være der, sammen med meg, og stilne stormen. Hans uforanderlighet står fast når det føles som om jeg mister fotfeste, og alt er kaos.

Jeg vet ikke hvordan du har det nå. Kanskje du nettopp er kommet ut av en lang og mørk vinterdepresjon, som meg. Eller kanskje du disse ukene er i ferd med å gå inn i et halvt års depresjon, nå som våren og sommeren kommer. Eller kanskje du er så heldig å ikke slite med sesongavhengig depresjon i det hele tatt! Uansett tror jeg du har flere følelser du kjenner på disse dagene. Og jeg vil bare minne deg på at helt uavhengig av hva disse følelsene forteller deg, så er Gud Gud. Han er den samme. Han er kjærlighet. Han er din Klippe. Ditt stødige fjell.

I et samfunn hvor følelsene dominerer mer og mer, så kan vi få sette våre føtter på denne Klippen. Her finner vi tilbake kontrollen. Fotfestet. Mens samfunnets kaos stormer rundt oss. Med gode og onde hendelser. Så får vi lov å sette føttene våre på denne Klippen, og puste ut. Finne hvile. Og vite at det er noe, Noen, som er uforanderlig. Evig. Og bare god. Helt uavhengig av hva du føler i dag. I morgen. Og resten av ditt liv. Dette er noe du alltid kan ha med deg, uansett hva livet måtte bringe.

Ha en vår med føttene på Klippen, uansett hvilke følelser som er rundt deg. Uansett om de er en sval sommerbris, eller en iskald høstorkan. Han står fast. Uansett. !

Gå til innlegget

Frykt ikke!

Publisert over 11 år siden

Har du en tendens til å bekymre deg? Kanskje du ikke tenker så mye over det.. Men helt seriøst? Er vi ikke veldig flinke til å være redde for hvordan framtiden vil bli? Jeg vet jeg ofte er det.. I går var en sånn dag..

Jeg var ganske lei meg, og følte at framtiden så vanskelig ut, og at alle rundt meg levde sine liv, og alt gikk på skinner.. Mens hos meg hadde alt stoppet opp, og det var ikke så mange tegn til stor bedring. Jeg var frustrert, og da jeg skulle legge meg, snakket jeg med Gud om dette. "Du har lovet framtid og håp! Da jeg var 15 år og konfirmant fikk jeg det verset! Hadde jeg da visst hva som lå foran meg de neste 7 årene.. Så...

Framtid? Håp? Når?!
Mine tanker er ikke deres tanker... ble jeg minnet på.. Tårene rant nedover kinnene mine, og jeg tenkte på alt det gode jeg faktisk har hatt, som har blitt så vondt ... Kjæreste, bestevenner, gode minner med latter og glede.. Hvis jeg bare hadde hatt en kjæreste, Gud.. Hvis jeg bare hadde hatt noen venner.. Hvis bare...
Jeg la meg til å sove, uten flere ord til å uttrykke håpløsheten...

Ca ett minutt senere tok jeg meg selv i å synge inni meg.. En sang jeg ikke har hørt på over ett år.. "You`re all I need... You`re all I need..." Setningen gikk inni meg, på repeat. Og jeg forstod at Gud talte, at Han var der sammen med meg, og at Han så meg. Jeg fikk fred over det hele, og sovnet i visshet om at Gud ikke har glemt meg.

Ønsket bare å minne dere på dette denne påske-helgen. Gud viste virkelig at Han ikke har glemt oss, da Han ble menneske og kom for å sette oss fri fra syndens makt. Men vi har lett for glemme dette som skjedde for så mange år siden. Også i dag ønsker han å la oss vite dette: Frykt ikke!

Han ser din sak. Han forstår. Og han har en plan, når tiden er inne.

"Legg din vei i Herrens hånd. Stol på Ham, så griper Han inn".

God påske!

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere