Anonym167 Anonym

Alder: 81
  RSS

Om Anonym167

Følgere

unge kristne, innenfor?

Publisert rundt 12 år siden

I helgen var jeg på UL i Kongeparken. NLM`s sommerstevne for ungdom. Mesteparten er tenåringer, og som 21-åring kjenner jeg at jeg begynner å bli litt for gammel. Jeg står ikke lenger framme v scenen og hopper, danser og klapper, og synger med for full hals.

Tvert imot. Denne kvelden satt jeg på utkanten av benkeradene, og observerte. Lovsangene. Tekstene. Stemningen. Forkynnelsen. Bønnene. Folkene på scenen, og folkene rundt meg. Løftede hender, lukkede øyne, stille bønner, tårer, smil. Ungdom som får erfare mer av Gud.

Mine fem siste år som tenåring bestod mye av å være på kristne festivaler, ta bibelskole og som de fleste ungdommene som var på UL, -prøve å være en god disippel. Å følge Jesus. Lese i bibelen. Be. Være i forbønn. Lovsang. Tilbringe tid med andre kristne. La mine gjerninger være preget av Herren i livet mitt. For jeg skulle ikke bare være festival-kristen! Åh, nei! Jeg skulle være en av dem som viste Jesus at jeg tok han alvorlig. De rundt meg skulle erfare at jeg tok troen min på alvor.

Så på festivaler har du sett meg som de jeg observerte i helgen. "Helt inni" lovsangen og tilbedelsen, nikkende og ivrig under forkynnelsen, og hengivende i bønnen. Jeg prøvde. Hardt. Å passe inn. Å få kontakt med Gud. Fordi jeg lærte at dette handlet om en relasjon. Og i relasjoner er det ikke monolog, det er dialog. I fem år prøvde jeg. Å få til dette kristenlivet. Jeg ville så gjerne. Jeg lengtet. Desperat.

Men livet knuste troen min i mange tusen biter. Depresjon m.m. gjorde at Gud føltes mer fjern enn tilstede. Det var tårer av sorg og skuffelse, heller enn glede. Det var nedtur etter nedtur, og jeg har ikke tall på tårene som er grått i fortvilelse over instendig søking etter Gud, etterfulgt at tomhet og atter tomhet.

Så denne sommeren, på festivaler, har jeg sittet på sidelinjen. Og observert. Når de andre ler og smiler og viser følelser, så sitter jeg der, med et uttryksløst ansikt. Som en som har gitt opp. Etter fem lange år. Så har det endelig sunket inn. At jeg vil ikke klare å passe inn i denne kulturen av lovsang, tilbedelse og glade Jesus-disipler. Noen lovsanger gjør det ekstra vondt å høre på. Nesten som jeg vil gå ut av rommet. Fordi de bringer tilbake minner hvor jeg ærlig og åpent har søkt Gud av hele mitt hjerte.. Håpefull har jeg ventet.. Igjen og igjen.. Helt til skuffelsen ikke er til å unngå.

Jeg tror denne festival-kulturen betyr mye for mange tenåringer. Men det blir fort farlig hvis denne kulturen blir ensporet, og kun er for dem som klarer å passe inn. Som er glade og ivrige og søkende, slik sunn, frisk ungdom skal være. Ingen legger merke til de få som stille lister seg ut av møtesalen, og går hjem med skuffelse og dype sår, av en Gud som ikke levde opp til forventningene. Noen ungdommer har livserfaringer som stikker dypere enn det vanlige A4. Da er lettvinte, enkle svar for grunne. De leder ikke til et møte med Gud. Tvert imot..

Hvor er tilbudene til disse tenåringene og unge voksne? Hvem vil stille opp for å gi svar til dem som har dype sår som må leges, før et vanlig festival-møte kan føles ok og bra? De oppsøker ikke nødvendigvis presten i kirken hjemme. Det er på festivalene de finnes. Sammen med vennene sine. Og på internett. Jeg er ikke alene om å kjenne på denne opplevelsen. Samfunnet har flere tenåringer og unge voksne med sår etter liv som knuser tro. Og jeg tror vi trenger mer tydelige tilbud til dem. På internett. På festivaler. Menighetene har de kanskje allerede forlatt.

Peter sier som sagt til Jesus.. Hvor ellers skal vi gå? Jeg har repetert dette bibelverset inni meg igjen og igjen. Helt til det gikk opp for meg. Jeg har ikke noe sted å gå. Jesus svarer ikke. Han er der ikke når jeg roper. Bare stillhet. Ekkoet av mine rop. Like fullt, vet jeg at Han er der. Han finnes. Men jeg opplever at han ikke vil ha noe med meg å gjøre. Han har snudd ryggen til, lukket ørene. Bare de på festivalene, de som passer inn.. De får møte ham.. Kjenne hans nærvær. Mens jeg står utenfor og observerer. Ser på. Men lenger kommer jeg ikke. Jeg lengter etter at Han skal rope på meg. Oppdage at jeg sitter der. Men det skjer ikke. Og til slutt gir jeg opp. Og går stille ut av møtesalen. Enda en gang.

Som i en ørken. Hvor alt jeg ser er sand. Og alt jeg har begynt å forvente, er sand. Motvinden er uutholdelig til tider. Men en lengsel har jeg.. At en kilde med levende vann vil dukke opp, der foran meg. Da vil jeg bli minnet på at jeg er husket på, og ikke glemt. At det fortsatt er håp. At han elsker meg også, og ikke bare de andre. Så jeg får fortsette min vandring her i ørkenen. Kanskje i 40 år. Kanskje lenger. Men jeg vil fortsette å gå. I sand og motvind. For jeg lengter så.

Noen ganger kjennes det som om alt er et spill, uten mål
Noen ganger synes det som om sannheten står alene for seg selv
Noen ganger kjennes det som om du ikke ser i min vei
Når jeg roper høres kun ekkoet fra min egen bønn

Hold meg fast!
Jeg glipper, glipper
Ikke la meg gå!

-Rudi Myntevik

Gå til innlegget

Carpe Diem!

Publisert over 12 år siden

I Vårt Land nettutgave liker jeg ofte å lese spalten "Min Tro". Og spesiellt fint var det å lese forrige ukes artikkel, med Jon Schau. Jeg så nemlig han på et tv-program på tv2 i påsken, da han og noen andre var med pastor Egil Svartdahl på Lia Gård. Der fortalte han vitnesbyrdet sitt om å ha vært død, men blitt levende igjen, -og hva han opplevde i mellomtiden. Og ikke minst, -hva dette gjorde med hans syn på livet for livet videre. Jeg vil sitere noe av det han sa som virkelig traff meg, og som også jeg kan se på som noen "grunnpilarer" i livet mitt:

-----------------------------------

"– Jeg lurer på hvorfor vi er så forelsket i hva vi vet. Det går ofte ut på dato fordi det ikke er en egen erfaring i det. Selve opplevelsen av å være menneske går oss hus forbi. Hvordan jeg har opplevd verden går aldri ut på dato."

"Schau vil ikke være kristen, fordi han da måtte velge kirken foran Jesus. Han mener etterfølgerne etter Jesus misforstår. Det gjelder andre religioner også.

– Jeg vet at det provoserer. Jesus gikk rundt og sa hver gang han møtte en prest: Dere misforstår. Dere prøver å lage en lære som ikke er min lære.

Schau mener det viktigste Jesus sa var: Jeg er et menneske. Se på deg selv og se hva et menneske kan gjøre."

"Schau synes kristne ofte legger størst vekt på at Jesus døde for menneskenes synder.

– For meg er hele poenget at han sto opp igjen."

"– Det som gikk opp for meg, er at her vi sitter nå, er bare en lek. Det er ikke meningen å ta det så seriøst som vi gjør."

"Schau er ikke så redd lenger for om han sier og gjør de riktige tingene. Han er mest opptatt av å være helt med der han er. Glipper noen øyeblikk uten at han er med, er det greit, fordi det kommer nye øyeblikk å oppleve.

Om noen skulle true med å drepe ham, er ikke det så farlig, heller. Schau mener vi har misforstått døden. Den er ikke slutten. Den bringer oss bare over i en ny fase.

– Hvis noen sier de kan ta livet ditt, er det bare en påstand. Det kan de ikke. Det er bare tull, sier Jon Schau, høyst levende."

------------------------

Ok, det ble en del sitater :) Men jeg ble så inspirert, og fant ut at han setter ord på mye av mine egne erfaringer i mitt 21-årige liv :)

Jeg tenker at fokuset kanskje burde gå fra å være så seriøs og plitoppfyllende, og stressa hele tiden, fordi du lever enten i fortiden eller i framtiden..

-til å fokusere på å være tilstede i øyeblikket, i nåtiden, og stoppe opp.. Legge merke til. Observere. Være takknemlig, og nyte.

Og dette med å hvile i Gud. Gud elsker oss, og Han har en plan. Verden, og våre liv, ligger i Hans hender. Jesus har sagt vi skal elske hverandre. Vi kan gjøre det på utrolig mange måter! Noen reiser ut i misjon, men det trenger ikke være nøkkelen til å leve et godt liv som kristen og menneske.

Det med å ikke ta livet så seriøst, men gjøre det vi har LYST til å gjøre (og så tenker jeg at hvis vi lever i relasjon til Gud, så vil vi ha lyst til å handle innenfor det som er Hans vilje, og i kjærlighet.)

Så det er egentlig min oppfordring til deg i dag : Stopp opp, og tenk over om du lever det livet du ønsker å se tilbake på når det går mot slutten. Hvorfor gjør du de valgene du gjør, og prioriterer det du gjør? Fordi andre forventer det? Fordi du burde? Føler du må? Eller har du lyst? Er det dette som gir deg mening? Glede?

Carpe diem! Grip dagen! :)

Gå til innlegget

Ned eller Opp?

Publisert over 12 år siden

Som tenåring prøvde jeg så godt jeg kunne å være en god Jesu disippel. Jeg reiste ut i Ungdom i Oppdrag, gikk på ACTA Bibelskole, var aktiv i menighetssammenheng, hadde daglig stund med Gud hvor både bønn, forbønn, lovsang og bibellesing var inkludert. Det handlet mye om å komme seg oppover på rangstigen, trinn for trinn. Jeg svevde, mistet bakkekontakt, og.. Krasjet.. I utbrenthet, depresjon m.m.

Sommeren 2008 var jeg på Skjærgårdsfestivalen, tradisjonen tro, sammen med venner. Jeg var frustrert over at ingen av de jeg var med, ønsket å gå på seminarer, men kun konserter. Så jeg ble gående mye alene. Spesiellt interessant var Nikodemus-teltet, siden jeg er glad i sjelesorg. Jeg fikk vite at det skulle være et møte i Fjellkirken, hvor en som het Erling Rimehaug skulle snakke. Jeg hadde aldri hørt om han, men valgte å gå. Temaet var: Når Gud blir borte. Og det var noe i den setningen som fikk meg til å gå..

Av all min tid i Ungdom i Oppdrag, IMI/ACTA, møter i flere forskjellige menigheter.. De siste 5 årene.. Så var dette det møtet som står på topp-listen min. Her trengte jeg ikke ta på meg noen maske. Jeg trengte ikke prøve å være mest mulig åndelig, eller få stjerner i boka fra Gud. Erling Rimehaug snakket ærlig og ekte om å være kristen og deprimert. Han dekket ikke over.. Han sa ting som de var, og tårene trillet nedover kinnene mine. Det var kø etterpå av ungdommer som ville prate med han, så jeg fikk ikke komme til.

Da jeg kom hjem til Egersund, kjøpte jeg to av bøkene hans. Når Gud blir borte + Tørsten gir lys. Da gikk jeg i møte den verste høsten i mitt liv.. Trodde jeg hadde vært i den dypeste grøften, men nei.. Bøkene hans var som en venn som forstod, og som kunne gi meg trøst og håp i alt det kipe.

En av tingene som virkelig gikk til meg, var fra boka Tørsten gir lys, der han skriver om det å klatre oppover vs. å klatre nedover. Jeg skal ikke sitere fra boka, men anbefaler dere å kjøpe den, og lese selv. Men vi kan jo alle tenke oss litt til hva det går i.. Vi har veldig lett for å opphøye oss selv som kristne, og la disippellivet blir som å klatre oppover på en stige, hvor jeg bare vokser mer og mer. Istedenfor å klatre nedover, trinn for trinn, hvor det blir mindre av meg, og mer rom for en lengsel etter Gud.

Jeg må fortsatt minne meg selv på denne stigen. Det er lett å begynne å klatre oppover igjen.. Samtidig så er det som om hver gang dette skjer, så drar livet meg tilbake, nedover, som for å vise meg at "du klarer ikke dette alene". I deg selv er du ingenting.

Hvordan er ditt liv som kristen? Er du på vei oppover i stigen, eller merker du at du trinn for trinn tar et steg ned?

Gå til innlegget

Du skal elske din neste som deg selv!

Publisert over 12 år siden

Når man bor i verdens rikeste land, er det lett å bli selvsentrert og egoistisk, og kun tenke på seg selv i alt. Jeg selv blir sentrum, ikke Gud. Min tid, mine penger, mine relasjoner --er alt til for å tilfredsstille meg selv og mine behov.

MEN.

Det er faktisk (tro det eller ei, hehe) flere nordmenn som er veldig flinke på dette med nestekjærlighet! De gir av sin tid og sine penger til å engasjere seg i frivillighetsorganisasjoner, menighet m.m. Hvis naboen er syk, tilbys det barnepass og middag. Det er noen av oss som strekker oss langt for å elske vår neste.

Og så glemmer vi helt...

...at vi er kalt til å elske vår neste SOM OSS SELV. Gud ønsker at vi skal bry oss om de rundt oss, men han ønsker også at vi skal ta vare på oss selv! Bare når vi selv har det bra, kan vi gi kjærlighet og glede videre til de rundt oss.

Så dette innlegget er ikke til deg som kjenner deg igjen i det første avsnittet. Men til alle dere som tenker mye på andre, og litt for lite på deg selv:

Ikke ha dårlig samvittighet for å investere litt i deg selv! Gjør noe du har LYST til å gjøre! Uavhengig av hva andre mener. Kos deg! Jeg kjøpte en rosebukett til meg selv i dag. Den kunne vært til mamma, men i dag kjøpte jeg den til meg selv. Så nå står den her på bordet i stuen min, og er en fryd for både syn og luktesans :) Og den gir meg lyst til å dele med andre, og invitere noen venner over på.. Hmm.. Nybakte sjokoladeboller? :)

Ser du hvordan det å være snill med seg selv kan resultere i nestekjærlighet? :) Det var ikke uten grunn at Jesus sa dette; elsk din neste som deg selv!

Lykke til! :)

Gå til innlegget

Fattige studenter i verdens rikeste land

Publisert over 12 år siden

Til høsten skal jeg begynne å studere teologi, for å nå min store drøm: å bli sykehusprest. Jeg er så heldig at jeg allerede har funnet en fin leilighet som jeg leier. Der må jeg betale husleie + tv + strøm + internett. Som student kommer jeg til å pendle, så da må jeg også ha månedskort hver måned. Med disse faste utgiftene har jeg ca 800 kr igjen på konto, som skal dekke mitt forbruk for en måned. 800 kr rekker jo nesten ikke til mat! Jeg må antageligvis avslutte abbonementet mitt på Vårt Land papirutgave. Og hva med andre utgifter som en 21 -årig jente helst trenger penger til? Klær, sko, sminke, frisør, kino, cafè.. Ikke livsnødvendig, jeg kan jo ønske meg dette til jul og bursdag, men..

Jobbe ved siden av studiene? Ja, de fleste gjør det. Men pga helsen min kan jeg ikke ta på meg mer enn fulltids studier. Og NAV har ingen støtteordninger som dekker økonomien min, kun på grunnlag av at jeg ikke har helse til å jobbe utenfor studiene.

Vi bor i verdens rikeste land. Allikevel må studentene leve under fattigdomsgrensen. Jeg har vært 3 måneder i India, og vet hvor heldig jeg er, tross alt.

Men..? Går det ikke an å øke lån og stipend, så det er en økonomi å leve sånn noenlunde normalt av?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere