Andreas Andersen

Alder: 50
  RSS

Om Andreas

Jeg er generalsekretær i Misjonsalliansen, der vi sammen med våre allierte blant verdens fattige bekjemper fattigdom, fremmer rettferdighet og deler tro. Vi skaper jobber og bygger lokalsamfunn, særlig sammen med funksjonshemmede og undertrykte minoriteter i Asia, Sør-Amerika og Afrika.

Følgere

Sats på kvinner. Det lønner seg.

Publisert over 2 år siden

Kjønnsdiskriminering har store konsekvenser uansett hvor det finner sted. Når kvinner ikke får delta i arbeidsmarkedet, mister samfunnet både arbeidskraft og kjøpekraft. Likestilling er ikke bare en kamp for rettigheter; den gir også stor samfunnsøkonomisk gevinst.

Likestilling anses med rette som en avgjørende forutsetning for bærekraftig utvikling og har sitt eget mål (mål 5) i FNs bærekraftsmål fram mot 2030. Både forskning, statusrapporter og indikatorer viser at kvinners liv har bedret seg betraktelig de siste tiårene, men det gjelder ikke for alle kvinner. Det er størst kjønnsforskjeller blant fattige kvinner, selv på områder der det globalt er stor framgang. Vi vet at kvinner utgjør halvparten av verdens befolkning, men statistikker forteller at de også utgjør mer enn 70 % av verdens fattige og er ofte offer for diskriminering, vold, ulikhet og urettferdighet.

Ved det å være både fattig og kvinne befinner mange seg i en sårbar posisjon. I større grad enn menn mangler kvinner fysisk sikkerhet, og mange blir utsatt for vold. Fattige kvinner forteller om skam og ydmykelse knyttet til klær og renslighet og mangel på rent vann. Dessuten arbeider disse kvinnene svært lange dager for å ta seg av sine familier, noe som reduserer mulighetene for betalt arbeid. Alt arbeidet kvinnene utfører knyttet til hjem og barn, graver dem trolig dypere ned i fattigdom. Ofte holdes døtre utenfor skolen for å hjelpe sine mødre med mye av dette ulønnede arbeidet.

Ulikhet mellom menn og kvinner er spesielt synlig når det gjelder hvem som har makt og sitter i lederposisjoner. I de aller fleste samfunn er det færre kvinner enn menn i lederposisjoner. Selv om det har skjedd store fremskritt skjer endringene sakte, og kvinner blir ikke med når viktige avgjørelser skal tas. I 2018 var det kun 20 kvinnelige statsledere i verden, og kun 18 prosent av alle ministre var kvinner.

Misjonsalliansen har også en annen historie å fortelle. Mange kvinner er svært deltakende i arbeidet vårt og er ansvarlige og trofaste medarbeidere der de engasjerer seg. Selv om det er en nær sammenheng mellom fattigdom og mangel på likestilling, ser vi hvordan kvinner tar initiativ og bruker av sin tid i prosjektene våre og er ivrige etter å få lære ny kunnskap. Vi ser det i alle landene vi jobber i, om det er innenfor landbruk, helse eller i spare- og lånegrupper. Tydeligst ser vi det i mikrofinansinstitusjonene, og la meg bruke Ecuador som eksempel.

En ting som er slående med Banco D-MIRO i Ecuador er måten de har fått dyktige kvinner inn i sentrale roller. Mens finanssektoren i Norge sliter med å få kvinner til å jobbe i denne sektoren, og det til tross for alskens insentiver og lokkeordninger, så har banken i Ecuador flust av kompetente kvinnelige medarbeidere. Vårt arbeid er i praksis med på å fremme kvinners stilling i det ecuadorianske samfunnet.

Suksessen kommer ikke av seg selv. Banken har maktet å skape en bedriftskultur og et arbeidsmiljø preget av likhet og muligheter for kvinner til å hevde seg på samme linje som menn.

Banken rekrutterer eller forfremmer ikke kvinner for å fylle opp en kvote, men fordi de ofte er de dyktigste.

Studier viser at mikrofinansbanker med kvinnelige ledere har bedre finansielle resultater, mindre tap og bedre sosiale resultater. Lenin Loyola Vinces, direktøren i Banco D-MIRO bekrefter dette. Halvparten av de 320 ansatte i banken er kvinner, og åtte av fjorten medlemmer i ledergruppa er kvinner. Posisjonen har de fått fordi de fortjener det. «Noen vil mene at menn generelt sett er mer analytiske enn kvinner. Det skal jeg ikke mene noe alt for sterkt om, men kvinner er definitivt mer interessert i mennesker og har mer fokus på menneskelige og hverdagslige behov», sier direktøren. Det kommer godt med i en mikrofinansbank som skal betjene fattige og sårbare kunder.

Misjonsalliansen ser mange av de samme trendene i de andre bankene. Direktøren i Diaconia MDI i Liberia er kvinne og har vært sentral i opprettelsen av banken. I Vietnam betjener mikrofinansinstitusjonen MOM kun kvinnelige kunder, og banken ledes også av kvinner.

Om tre dager er det 8. mars og kvinnedagen. FN uttrykker et av delmålene til mål 5 om likestilling mellom kjønnene slik: Sikre kvinner fullstendig og reell deltakelse og like muligheter til ledende stillinger på alle nivåer i beslutningsprosessene i det politiske, økonomiske og offentlige liv. Dette er vi med på. Vi utruster og legger til rette for at kvinner skal få gode og likeverdige muligheter i livet, og på den måten er vi også med og bygger gode lokal- og storsamfunn i våre prosjektland.

Andreas Andersen, generalsekretær i Misjonsalliansen

Gå til innlegget

Er vi garantister for gode resultater?

Publisert nesten 3 år siden

Kanskje kan små organisasjoner og tiltak som ikke har kapasitet til å bygge opp et skikkelig apparat kanalisere sitt engasjement gjennom seriøse og erfarne aktører?

Å drive misjons- og bistandsarbeid er krevende, og det skal det også være. Det handler om innsamling, om etterrettelighet i alt og om forventningene folk har til at vi driver skikkelig. Givere i Norge skal stole på oss som en troverdig, frivillig organisasjon.

Norsk misjon og utviklingsbistand arbeider i hovedsak i en del av de fattigste landene i verden. Dette er naturlig, men det innebærer ofte et samarbeid med land der korrupsjon er et mønster og en grunnleggende norm. Det kan være en pris å betale for å jobbe i høyrisiko-land, og når slike tilfeller inntrer, kan vi ofte i kommentarfeltene lese innlegg fra mennesker som aldri gir til slike prosjekter og som mener de fikk god bekreftelse for sitt valg.

Misjonsalliansen og andre tilsvarende organisasjoner som oss gjør et viktig og godt arbeid i sårbare og fattige prosjektområder. Vi er resultatfokuserte, og vi ønsker å forvalte pengene fra våre givere på en best mulig måte. Men utearbeid er med årene blitt en svært kompleks øvelse, og faren for å trå feil er alltid til stede. Det er ikke for ingenting det utarbeides manualer og håndbøker med beskrivelse av retningslinjer, prinsipper, metoder for rapportering og evalueringer og om nødvendigheten av revisjon. Vi tilhører en gjennomtestet, gjennomevaluert og svært åpen bransje.

Vi kunne for få uker siden lese historien om predikanten som mente han hadde finansiert 24 barnehjem i India. VG avslørte at det kun gjaldt to barnehjem, og at det på ett av dem kun bodde kuer. Jeg skal ikke spekulere i hans beveggrunner og motiv, heller ikke mene så mye om predikantens ønske om å hjelpe eller om hans kompetanse til å drive utviklings- og bistandsarbeid. Poenget mitt er at denne type arbeid krever en god porsjon faglighet og profesjonalitet og at kvalitetssikring og risikohåndtering er nødvendig kunnskap i enhver administrasjon og organisasjon.

Er administrasjon en uting? Nei, absolutt ikke. God administrasjon er til for å sikre at pengene blir brukt mest mulig effektivt og med best mulig resultater og at de ikke ender i feil lommer. Vi har folk på bakken som kjenner lokalkulturen og som følger prosjektene tett opp, både at de når målene sine og at pengene forvaltes som forutsatt. Innsamlingskontrollen.no gir et godt innsyn i medlemsorganisasjonenes prioriteringer og hva pengene går til. Vil man forsikre seg at pengene går til det de skal, så gi til organisasjoner som gir fullt innsyn og som kan vise til gode nivåer på formåls- og administrasjonsprosent.

Tidligere i år slo økonomiprofessor Kjetil Storesletten et slag for sivilsamfunnsorganisasjonene. Han mente at frivillige organisasjoner driver best og billigst bistandsarbeid - som også gir mindre svinn enn budsjettstøtte til myndighetene. Det er jeg selvsagt ikke uenig i. Sivilt samfunn er viktig for å nå ut til de alle fattigste, og mange sivilsamfunnsorganisasjoner når ut til særlige sårbare grupper som barn, kvinner og mennesker med funksjonsnedsettelser. I fattige områder der statlige institusjoner er fraværende blir sivilt samfunn en viktig leverandør innenfor helse og utdanning, for å nevne noe.

De fleste av de store tradisjonelle misjonsorganisasjonene sliter i motbakke. Normisjon og NMS går også i år mot store underskudd og må gjøre vanskelig valg med innskrenkinger og oppsigelser. Også Misjonsalliansen merker nedgangen i fadderavtaler og reduserte inntekter. Kanskje skal flere av oss som driver i denne bransjen i større grad samarbeide for å få enda bedre kvalitet og mer effekt ut av arbeidet? Kanskje kan små organisasjoner og tiltak som ikke har kapasitet til å bygge opp et skikkelig apparat kanalisere sitt engasjement gjennom seriøse og erfarne aktører?

For organisasjonenes bunntall i regnskapet blir desember måned svært viktig. Mange mennesker i Norge har et stort giverhjerte, noe vi særlig merker i advents- og julestria.

Til alle dere trofaste givere, om det er til Misjonsalliansen eller til andre av våre kolleger og venner i misjonsbransjen, vil jeg si: Dere skal vite at gavene dere gir blir forvaltet på en god og riktig måte. Og ja, vi bestreber oss på å holde administrasjonsutgiftene nede, men samtidig er disse «utgiftene» nettopp en garantist for at gavene og kollektene dere gir blir forvandlet til brønner med rent vann, bedre utdanning for fattige barn, til kompetente menighets- og ungdomsledere, til jobbskapende aktiviteter og bedre lokalsamfunn.

Andreas Andersen, generalsekretær i Misjonsalliansen

Gå til innlegget

Tid for handling

Publisert nesten 3 år siden

For en tid tilbake kom jeg over en tegneseriestripe med følgende dialog:Noen ganger har jeg lyst til å spørre Gud om hvorfor det er så mye urettferdighet i verden. - Hvorfor spør du ham ikke, da? - Nei, jeg er redd han skal spørre meg om det samme.

Å arbeide for rettferdighet handler ikke bare om å være prinsipielt enige i de gode tankene eller å bifalle og applaudere de riktige tiltakene. Vi kommer også til et punkt der vi som kirke og som kristne blir kalt til å handle.

Vi tror at evangeliet som forener oss har en forvandlende kraft på mennesker og på samfunn. Dette står vi som kristne og kirker i Norge sammen om. Misjonsorganisasjonene, som jeg representerer, blankpusser misjonsbefalingen og jobber både med fattigdomsbekjempelse og gode bistandsprosjekter. Men når det er sagt, tror jeg også vi nå må reise oss i protest mot urettferdigheten i verden. Vi må kjempe en modig kamp for sosial endring for fattige og sårbare mennesker, og vi må våge å endre egne liv i forsvar for vår lidende klode.

Om få uker, fredag 9. november, skal Rettferdskonferansen 2018 sette dette på agendaen. Urettferdigheten i verden angår oss alle! Flere kirkesamfunn, misjonsorganisasjoner og trosbaserte aktører i bistands- og utviklingsarbeid vil med én stemme utfordre til handling. Vi ønsker at Rettferdskonferansen skal bli starten på en økumenisk fellesbevegelse for rettferdighet som mobiliserer til rettferdighetsfremmende handling, lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

Lukk opp din munn for den som ikke selv kan tale, før saken for dem som nær bukker under. Lukk opp din munn og døm rettferdig, la hjelpeløse og fattige få sin rett, sier Salomos ordspråk 31, 8-9. Hva forventer vi å høre i kirken? Det som klør oss i øret? Neppe. Riktignok handler Bibelens budskap om grenseløs forsoning og forvandlende kjærlighet, men samtidig utfordrer den oss. Gud er ikke en jovial Gud som kun vil skape balanse og fred. Gud blir noen ganger svært nærgående og konfronterende.

Kjell Nordstokke, professor emeritus ved VID og som vil delta på Rettferdskonferansen i Sentralen i Oslo, har i flere årtier vært opptatt av temaet vårt. Han mener vi trenger en handlingsorientert teologi som kommer nedenfra, en teologi for de fattige og som sammenfatter både bønn og kamp for rettferdighet. Teologi læres ikke bare; den gjøres.

Urettferdigheten møter oss overalt, og den forårsakes av mennesker, grupper og av politiske systemer. Mennesker lider på grunn av urettferdighet, enten det er fattigdom, kriminalitet, mobbing eller forsømmelser – eller av vårt selvødeleggende overforbruk. Men vi tror på og vil tjene en Gud som handler og som identifiserer seg med menneskers smerte og nød og med alle dem som får sitt menneskeverd krenket, og vi som Guds folk skal følge ham og respondere på den urettferdigheten og de behovene vi ser.

Å sitte tafatte og handlingsløse kan ikke være et gyldig alternativ. Kristen nestekjærlighet handler om å synliggjøre Gud i en brutt og ødelagt verden og må føre til at vi reiser oss - og noen ganger tale, protestere og handle på vegne av mennesker som ikke har noen stemme. Rettferdighet handler om hele spekteret fra milde gaver til arbeidet for å endre politiske strukturer. Det handler om det nære så vel som det globale. Spillereglene i verden gjør de rike rikere og de fattige enda fattigere, men vi som har penger, ytringsfrihet og alle valgmuligheter – og som er troens folk - må gjøre vårt for at de som ikke har, også får.

Rettferdighet er mer enn arbeidsvilkår. Det er ikke særlig rettferdig at de som har minst skyld i klimaendringene i verden (og som ofte er de aller fattigste) er de som sliter mest med konsekvensene. Dette skulle utfordre vårt levesett og vår livsstil og påvirke mange av valgene våre.

Og vi vil tale høyt og tydelig mot moderne slaveri og menneskehandel! Prostitusjon og tvangsarbeid er alvorlige brudd på menneskerettighetene og rammer som oftest kvinner og barn. Mennesker blir fratatt juridiske og arbeidsmessige rettigheter, og det skjer både på tvers av landegrenser og innenfor et land.

På rettferdskonferansen skal vi også våge å snakke konstruktivt om økonomisk ulikhet. Verden er ikke fattig, men den er urettferdig, og vi må ansvarliggjøres og gjøre tiltak for å sikre like muligheter for alle og begrense økonomisk og sosial ulikhet.
Vi tror på en rettferdig verden! Nå er det på tide at vi som tror møtes for å snakke om veien dit!

 

Arrangementskomiteen for Rettferdskonferansen 2018 – ved Andreas Andersen, generalsekretær i Misjonsalliansen

Gå til innlegget

På parti med grasrota

Publisert rundt 3 år siden

Noen land går under medienes radar her hjemme. Kambodsja er ett av dem. Her er en liten oppdatering om landet med den blodige og konfliktfylte fortiden.

Det synes ofte vanskelig å kommunisere fakta om god langsiktig bistand og om endringer som gjør verden stadig litt bedre. Jeg representerer en organisasjon som på mange måter jobber i det stille, og vi jobber i land som ikke får så mye oppmerksomhet i mediene.

Et av landene vi har høyt på prioriteringslisten er Kambodsja. Landet har en konfliktfylt og blodig historie i nær fortid og har måttet arbeide seg oppover mot mange odds og har hatt både oppturer og nedturer i prosessen mot å bli en demokratisk nasjon. Midt i denne sårbare og skjebnetunge kulturen og i møte med nasjonale myndigheter som ikke har hatt de beste forutsetninger for å lykkes, arbeider vi.

Kambodsja har nettopp gjennomført valg på ny nasjonalforsamling. Ikke uventet var det regjeringspartiet til Hun Sen, Cambodia People’s Party (CPP), som gikk av med seieren og fikk litt over ¾ av stemmene. Valgoppmøtet var offisielt på over 83 %, skjønt mange mener at valglokalene ikke var så travle som de var under valget for fem år siden.

Det var 20 ulike partier på stemmeseddelen, men mange av disse partiene var kun noen få måneder gamle. «Ildfluepartier» blir de kalt - partier som flammer opp rett før valget, for så å forsvinne inn i mørket når det er over. Noen av dem er blitt anklaget for å ha blitt startet opp av CPP for å skape et inntrykk av et levende flerpartisystem. I tillegg vil de kunne stjele stemmer fra reelle opposisjonspartier.

Det nest største partiet etter valget fikk under 6 % av stemmene, og på grunn av valgordningen blir det bare CPP som blir representert i nasjonalforsamlingen.

Alle som stemmer får blekk på fingrene, så det er lett å se hvem som har gjort borgerplikten sin. Men det har også gjort det lett å se hvem som hadde fulgt oppfordringen fra opposisjonspolitikerne i eksil om å boikotte valget. Arbeiderne på de mange klesfabrikkene ble gjort oppmerksomme på at de kunne miste jobben om de ikke stemte, og statsministeren kalte slike for «landssvikere». En måte å boikotte valget på var å møte opp i stemmelokalet, plassere et stort kryss over stemmeseddelen eller å stemme på alle partiene for på den måten å gjøre stemmeseddelen ugyldig. Nesten 10 % gjorde dette.

At seieren var gitt på forhånd var i stor grad et resultat av at hovedopposisjonspartiet CNRP ble oppløst og erklært ulovlig i november i fjor. Ved lokalvalget i fjor fikk de nesten halvparten av stemmene. På grunn av dette og at sentrale opposisjonspolitikere enten er fengslet eller i eksil kuttet både USA og EU støtten til valgkomiteen. Men valget ble gjennomført med støtte fra Kina og Japan. At Kina har bidratt til økonomisk vekst er hevet over enhver tvil. Spørsmålet er om prisen for denne veksten er et svekket demokrati og redusert handlingsrom for det sivile samfunn.

Tiltak for å hjelpe de fattige i Kambodsja har kanskje gjort situasjonen deres bedre enn for 20 år siden, men forskjellen mellom fattige og rike har økt. Fattige bønder står stadig i fare for å miste jorda si til en rik forretningsmann med de rette kontaktene, og finansieringsmodeller har ført til at mange familier på bygda sliter med gjeld de aldri vil klare å betale tilbake uten å måtte selge jorda eller sende barna ut i arbeid.

Det er lett å skylde på dårlig styring og manglende politisk vilje når en ser på problem som korrupsjon, brudd på menneskerettigheter og økt forskjell mellom folk, men giverorganisasjoner må ta sin del av ansvaret. Fordi Kambodsja er avhengig av utenlandsk hjelp, har det vært lite behov for å gjøre noe med landets egen økonomiske politikk. Innbyggere som ikke betaler skatt har ikke noen insentiv for å holde myndighetene ansvarlige. Bistand kan altså være med på å legge til rette for korrupsjon.

Men det er fremdeles plass for NGO-er i Kambodsja. Mange vestlige land og organisasjoner har forsøkt å knytte bistand til krav om sosiale reformer, demokratisering, miljøtiltak og menneskerettigheter, men med Kinas dype lommer og fraværende kritiske spørsmål er det vanskelig.

I en slik politisk og kulturell kontekst jobber Misjonsalliansen med grasrota i landet. Vi er med på å skape og utvikle lokale ledere, og noen av våre lokale prosjektledere har gått inn i politikken. Vi er med på å skape møteplasser mellom lokalbefolkning og styresmakter. Fra neste år vil vi også fokusere mer på etniske minoriteter - de som er mest avhengige av naturen og dermed mest sårbare for klimaendringer. Dette er kanskje også de som har minst utdanning og dermed er et lettere offer for landrøveri og maktmisbruk fra myndighetene og fra de få pengesterke.

I det stille og uten de store overskriftene skal Misjonsalliansen være med og skape varige endringer, og vi gjør det sammen med lokalsamfunnet på grasrota.

Andreas Andersen

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere