Andreas Andersen

Alder: 50
  RSS

Om Andreas

Jeg er generalsekretær i Misjonsalliansen, der vi sammen med våre allierte blant verdens fattige bekjemper fattigdom, fremmer rettferdighet og deler tro. Vi skaper jobber og bygger lokalsamfunn, særlig sammen med funksjonshemmede og undertrykte minoriteter i Asia, Sør-Amerika og Afrika.

Følgere

Trengs bistand i «rikere» land?

Publisert 7 måneder siden

Det kan være fristende å tenke at bistand ikke trengs i land som Brasil, Ecuador, Bolivia, Filippinene og Vietnam – altså andre land enn de aller fattigste. Pandemien illustrerer farene ved den konklusjonen.

Misjonsalliansen, og andre som driver med bistandsarbeid og internasjonal diakoni har som mål å gjøre oss selv overflødige. Vi jobber for at lokale myndigheter skal følge opp ansvaret de har for å levere grunnleggende tjenester og like rettigheter til hele befolkningen. Når stater blir rikere og har større kapasitet, skal vi trekke oss ut. Det må derimot ikke skje for tidlig – selv om trendene, særlig for statlig bistand, med god grunn går i den retning.

Vi jobber med fattige mennesker fordelt på ti land, hvorav to er lavinntektsland og åtte er mellominntektsland i Verdensbankens kategorisering. I flere av de sistnevnte jobber vi i dag utelukkende med midler fra private givere. Selv om inntekten per innbygger i slike land er høyere enn i de aller fattigste landene, så huser mellominntektslandene fortsatt langt over halvparten av verdens fattige. Også disse menneskene må settes i stand til å kjempe seg ut av fattigdom, for deres egen del og dersom verden skal nå bærekraftsmålene innen 2030.

Støtte fra slike private aktører gjør det mulig for oss å stå i land over tid. Til å møte tilliten vi blir vist med trofasthet.

En viktig årsak til å bli værende er at rikere stater ikke nødvendigvis betyr mer rettferdige samfunn. Som eksempel kan vi ta Brasil, der menneskene i favelaen har fått dårligere helsetilbud enn andre under pandemien og urfolk systematisk behandles dårligere. En annen er at forbedringer i livssituasjonen til svært fattige mennesker er svært sårbare. For enkeltfamilier kan det være at motorsykkelen som endelig gjorde det mulig å selge varer på markedet i byen bryter sammen, at man ikke har råd til en ny og derfor er tilbake i ekstrem fattigdom.

Dette ser vi nå ser på samfunnsnivå, der pandemien gjør at vi for første gang på flere tiår får flere fattige i verden, med 110 til 150 millioner nye mennesker i ekstrem fattigdom, ifølge verdensbanken. Mange av disse nye fattige bor i mellominntektsland, som Ola Nafstad i Norfund nylig skrev om i Aftenposten. Mange av dem er mennesker som har flyttet til storbyer på jakt etter arbeid, og som nå har måttet selge det lille de hadde bygget seg opp, i jakt på mat og medisiner.

Et eksempel på hva som skjer er at jobbmulighetene i Latin-Amerika, et område med mange mellominntektsland, har blitt satt 10 år tilbake. Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) estimerer at hele 30 millioner arbeidssøkere der nå ikke finner jobb, en økning på 5,4 millioner. I tillegg har nye 23 millioner valgt å gi helt opp å finne arbeid. For de sårbare gruppene blant disse, som ungdom, kvinner og funksjonshemmede, er det særlig vanskelig.

Sammenlignet med de fattige har de som har fått helsehjelp, vaksine, hatt hjemmeskole og beholdt jobben derimot klart seg ganske bra. Resultatet er en enorm økning i ulikhetene i verden, et gap mellom fattig og rik som blir vår felles oppgave å tette i årene som kommer.

De mange som nå har mistet jobb og annen inntekt i lokalt næringsliv trenger midler som gjør det mulig å starte på nytt.

Folk trenger nå å gjenoppbygge trygghet og sosiale sikkerhetsnett i sine lokalsamfunn. Der kan vi for eksempel bidra gjennom lokale organisasjoner og kirker – personer som har den tillitten som trengs for å binde folk sammen på tvers av det som skiller dem, og tale lokalsamfunnets felles sak i møte med myndigheter og sterke private interesser.

De mange som nå har mistet jobb og annen inntekt i lokalt næringsliv trenger midler som gjør det mulig å starte på nytt. Til det trengs sterke mikrofinansbanker som kan tilby smålån. Mens det for de bedriftene som har overlevd krisen og nå kan skape jobber, trengs investeringer og kunnskap så de kan ta steget fra lovende til vellykket.

Norske investorer, menigheter, bedrifter og andre støttespillere kan her spille nøkkelroller. Støtte fra slike private aktører gjør det mulig for oss å stå i land over tid. Til å møte tilliten vi blir vist med trofasthet. Til å stille opp når krisen rammer. Til å bidra til å bygge lokalsamfunn og skape jobber – til å forandre tusenvis av menneskeliv.

På trykk i Dagen, 19. januar 2021

Gå til innlegget

Det som forandret alt

Publisert 7 måneder siden

Koronapandemien minner oss om vår egen sårbarhet. Den bør også minne oss om at det ville vært så mye verre uten tilgang på rent vann og hygienekunnskap – og at det fortsatt er tilfelle for mange i verden.

På trykk i avisen Dagen, 15. desember 2020

Da spanskesyken herjet i Norge på starten av 1900-tallet hadde arbeiderklassen i Kristiania 30 prosent større sjanse for å dø enn middelklassen og borgerskapet ifølge SSB. Årsakene er uklare, men at det fantes smittevernplakater der det sto «Spytt ikke på gulvet inne» sier i hvert fall at det sto dårligere til med hygienekunnskapen hos noen enn hos andre.

Tilsvarende har Nasjonalbiblioteket beskrevet hvordan man under 1800-tallets koleraepidemi – en sykdom som smitter gjennom kloakkforurenset vann – så at de rikere lagene av befolkningen ikke ble like hardt rammet som de fattige. Da gjerne fordi de hadde vask og eget toalett med innlagt vann, eller tjenere som tok inn vann til dem. De fattige hadde derimot store fellestoaletter og hentet vann fra forurensede vannkilder.

I Norge er heldigvis de store forskjellene mellom fattig og rik fjern fortid, selv om også Covid-19 avslører ulikheter, for eksempel ved at det sprer seg lettere i trangbodde deler av befolkningen. I verden ellers er forskjellene annerledes.

Ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) dør over 1,2 millioner mennesker årlig av diaré og andre sykdommer grunnet mangel på rent vann, trygge sanitærforhold og god hygiene. Smitte og infeksjoner skjer hjemme, men også på viktige institusjoner som skoler og sykehus, der man egentlig bør kunne føle seg ekstra trygg.

På verdensbasis estimerer WHO at minst to milliarder mennesker ikke har annet valg enn å benytte vannkilder forurenset med avføring, og at 785 millioner mangler en trygg vannkilde som kan nås i løpet av en halvtime unna der de bor.

Siden 2015 har for eksempel 80.000 mennesker fått tilgang til rent vann bare gjennom Misjonsalliansen sine prosjekter.

Det er heller ikke slik alle steder at det er lite vann i området der folk bor. Liberia, et av landene der Misjonsalliansen jobber, er et tropisk land med god tilgang på vann. Likevel har borgerkrigene på 80-, 90- og tidlig 2000-tallet sørget for at befolkningens tilgang på vann er dårlig. Heldigvis har det bedret seg de siste årene, etter stort fokus på problemet både fra myndighetene i landet, FN og andre organisasjoner. Siden 2015 har for eksempel 80.000 mennesker fått tilgang til rent vann bare gjennom Misjonsalliansen sine prosjekter.

Det nytter altså å gjøre noe med problemet, men det tar tid. Fortsatt står store deler av befolkningen i Liberia uten tilgang på rent og trygt drikkevann, særlig på landsbygda. De siste tallene, samlet inn av UNICEF og WHO i 2017, tyder for eksempel på at bare ti prosent av befolkningen har tilgang på trygt oppbevart drikkevann og latriner.

Under koronapandemien har vi sett effekten god hygienekunnskap kan ha. I Norge har vi stoppet to smittebølger. I Liberia stoppet man Ebola, selv om det tok tid og møysommelig arbeid å spre kunnskapen og kulturen som trengtes for å knekke smitten. De kirkelige nettverkene vi samarbeider med i landet viste den gangen virkelig deres potensiale som holdningsskapere, da de var viktige i å fjerne frykten om at man var straffet av Gud for onde handlinger dersom man ble smittet. Slike religiøse ledere, og andre lokale aktører er essensielle i å spre kunnskap om hvordan bruken av rent vann virkelig kan forandre alt.

Når vi nå nærmer oss jul håper jeg at vi klarer å se forbi vår egen hverdag. At de av oss som opplever ubehag, husker på dem som fortsatt har livet på spill. At de av oss som har sluppet unna, husker på dem som har mistet sine kjære. Måtte de av oss som har beholdt jobben, huske på dem som går en uviss fremtid i møte, enten de bor i Norge eller i Liberia.

La de av oss som må avlyse store juleselskaper, huske på dem som må feire jul alene. De av oss som må feire jul hjemme i karantene, huske på dem som ikke har noe hjem. Når frykten og egoismen tar overhånd i verden, la oss velge nestekjærlighet. Mens vi venter på den befriende vaksinen, la oss følge kallet til omsorg fra ham som fødtes i en stall.

Gå til innlegget

En tro med konsekvenser

Publisert 10 måneder siden

Verden er urettferdig. Som kristne er vi sendt til å bekjempe den uretten.

I et land preget av velstand, der velferdsstaten leverer, rettsstaten regjerer og demokratiet fungerer, føles urettferdighet ofte langt borte.

I Liberia protesterer nå befolkningen og trygler om hjelp etter at antall voldtekter har skutt i været under korona-pandemien. Landets president har sagt at landet opplever en «epidemi» av voldtekter under korona-pandemien, særlig rettet mot unge kvinner og barn.

På Filippinene hører vi tilsvarende rapporter, og Redd Barna har meldt en økning på over 200 prosent i antall tilfeller av vold og misbruk mot barn og kvinner. Etter at våre ansatte har skrevet og fortalt om denne økningen på våre nettsider og på sosiale medier, har de fått flere henvendelser fra Filippinske kontakter som mistenker overgrep i sin omgangskrets.

I møte med slik urett er det åpenbart at det er et akutt behov for å handle. Misjonsalliansen bruker vårt nettverk av kristne menigheter og organisasjoner til å snakke om overgrep, ikke hysje det ned. Vi viser omsorg og gir hjelp til ofre, uten å påføre dem skam for det de har vært igjennom.

Urett skjer også i Norge. Noe av det med direkte konsekvenser for mennesker i andre land. I noen tilfeller er sammenhengene tydelige og direkte, mens andre er mer subtile.

Det er for eksempel en helt tydelig og direkte kobling mellom vestlige overgripere og ofre fra fattige land i tilfeller der overgrep finansieres av vestlige kjøpere som betaler foreldre for å sende overgrep over internett. En av de typene overgrep som Misjonsalliansen på Filippinene bidrar til å bekjempe.

Mennesker hentes også fysisk fra fattige land til vesten som slaver, utnyttet av menneskesmuglere og menneskehandlere. Dette er et problem som det er vanskelig å vite omfanget av, men ifølge Global Slavery Index er over 40 millioner i verden i en eller annen form for slaveri. Bufdir beskriver også hvordan barn fra andre land, eller enslige mindreårige asylsøkere som allerede har komme til Norge har blitt offer for menneskehandel her.

Uten en fast trygg omsorgsperson har barn blitt lette mål for en menneskehandler som tilbyr fast inntekt, et sted å bo, mat, materielle goder og beskyttelse.

Men ikke alle barn som utsettes for overgrep i rike land er opprinnelig fra den fattige delen av verden. I USA indikerer for eksempel FBI sine tall fra menneskehandel-ofre at et flertall av barna er amerikanske barn som kommer fra ustabile hjem og har vært innom barnevernet. Eksempelvis rekrutterer menneskehandlere der direkte fra hjem der de vet at det bor flere barn. Uten en fast trygg omsorgsperson har barn blitt lette mål for en menneskehandler som tilbyr fast inntekt, et sted å bo, mat, materielle goder og beskyttelse.

Selv om det å bli offer i menneskehandel ikke virker å være en utfordring for norske barnevernsbarn, og OsloMet har vist at mange av dem greier seg bedre enn barnevernsbarn i andre land, så får barnevernsbarn likevel flere problemer senere i livet enn befolkningen ellers i Norge. En nylig undersøkelse ved NTNU viser for eksempel at mange ikke fullfører videregående, har problemer med å få jobb, at det er flere som mottar trygdeytelser, at de har få venner og en vanskelig økonomi.

Det er positivt at regjeringen har økt aldersgrensen for hvor lenge barnevernsbarn tilbys hjelp etter de blir voksne, fra 23 til 25 år, men her kan vi alle spille en viktig rolle. Det sier seg nemlig selv at det å få en trygg fosterfamilie kan være redningen for mange av disse barna. Man får et nettverk og i mange tilfeller en familie som man kan spille på livet ut, med besteforeldre, tanter og onkler. Denne positive effekten av fosterhjem fant også NOVA støtte for i en stor undersøkelse fra 2014.

Det står i dag mange barn i kø for å få et trygt hjem. I Oslo trengs det for eksempel hvert år ca. 60 trygge fosterhjem, i Akershus ca. 100 og lignende i resten av landet. Du kan lese en beskrivelse av barn i ditt område som trenger en familie på Bufetat sine nettsider.

Kanskje er ikke urettferdigheten så langt borte likevel?

Trykket i Dagen, tirsdag 6. oktober

Gå til innlegget

En jobb å gå til

Publisert 10 måneder siden

For mennesker i fattige land kan fast jobb i en stabil bedrift gi fast inntekt og trygghet – potensielt for en hel familie. Koronakrisa tar nå knekken på jobber over hele verden, og kaster mennesker ut i usikkerhet, ustabilitet og fattigdom. Norske investorer kan bidra til å redde dem.

Små og mellomstore bedrifter er nøkkelen

Verdensbanken beskrev tilbake i 2017 hvordan små og mellomstore bedrifter (SMB) utgjør mer enn 95 prosent av verdens bedrifter og står for rundt halvparten av jobbene våre. De fleste nye jobber skapes av dem, de skaper en bredere og mer stabil økonomi, de fremmer innovasjon, hjelper de fattigste og kan inkludere kvinner og ungdom i arbeidsmarkedet på en god måte. I fremvoksende markeder «mangler» derimot mange av disse bedriftene.

Problemer for jobbskapingen – også før korona

Verdensbanken har funnet at mellom 55 og 68 prosent av SMB-ene i fremvoksende markeder enten står helt uten ekstern finansiering eller mangler finansiering for å kunne vokse. De mangler i tillegg kunnskap og nettverk til å utvikle seg. Når vi vet at verden trenger å skape 600 millioner nye jobber innen 2030, er det tydelig at vi må satse på å bygge opp de små og mellomstore bedriftene, ofte kalt «the missing middle» i fremvoksende markeder.

Ikke ungdommene som er problemet, men mangel på jobber

Tidligere i høst publiserte Brookings instituttet en analyse av hvordan verden frem til nå har snakket om hvordan disse jobbene skal skapes, da særlig i Afrika. Der konkluderer de med at det forståelige fokuset på ungdom – gitt at 60 prosent av befolkningen på kontinentet er under 25 år – i for stor grad også har preget analysen av problemet.

Verdens ledere har i stor grad fokusert på å bygge opp mer kvalifiserte ungdommer gjennom yrkesfaglig utdanning og opplæring i gründerskap. Problemet, sier forskerne, er bare det at utfordringen ikke primært ligger i ungdom sine manglende evner og kunnskap, men i en generell mangel på jobber – for alle.

I landene der vi i Misjonsalliansen jobber har man i liten grad råd til å betale ut statlig støtte.

Effekten av korona

Over hele verden har små og mellomstore bedrifter blitt hardt rammet av Covid-19 og tiltakene ulike myndigheter har satt inn for å stoppe smitten. I de landene som har hatt råd til det har man betalt ut store summer for at disse skal kunne betale lånene sine, på tross av at inntektene har forsvunnet helt eller delvis.

I landene der vi i Misjonsalliansen jobber har man i liten grad råd til å betale ut statlig støtte. I tillegg er færre av jobbene der mulige å gjennomføre hjemmefra, noe som har vært redningen for mange bedrifter i rike land. Dette siste øker ifølge en nylig IMF-analyse ulikheten mellom fattige og rike også internt i land, da det er de fattige som mister jobben først. Faktisk i så stor grad at vi risikerer at alt verden har fått til i kampen mot ulikhet de siste 10 årene kan bli reversert.

For å sikre finansiering og skape jobber må vi satse på de bedriftene som viser potensial til å bli det vi kan kalle «samfunnsbyggende motorer»

Hva vi bør gjøre

Det er åpenbart at koronakrisen gjør behovet for kapital og investeringer enda større enn det var da verdensbanken skrev om «the missing middle» for tre år siden. Samtidig er det voksende interesse blant personer og institusjoner i rike land etter å tjene penger samtidig som de gjør en forskjell i menneskers liv, eksempelvis gjennom det som kalles impact investeringer.

For å sikre finansiering og skape jobber må vi satse på de bedriftene som viser potensial til å bli det vi kan kalle «samfunnsbyggende motorer» – ved at de skaper jobber, frembringer inntekt for eierne og betaler skatt til sine lokale fellesskap.

Hva vi kan gjøre

Misjonsalliansen har støttet titusenvis av små bedrifter med lån, forsikringer, sparing, opplæring, forretningsutvikling, klimatilpasning og mye annet. Vi har skapt levebrød for flere hundre tusen mennesker.

For å nå enda bredere ut og bidra til å bygge de små og mellomstore bedriftene har vi nå også startet Mission Alliance Business Development, et arbeid der vi sammen med norske investorer, skal finne selskaper med stort potensial for grønn vekst og jobbskaping. Et nybrottsarbeid der vi sammen utvikler bedrifter gjennom frisk kapital og storsatsning på økt kunnskap hos bedriftslederne.

Slik skaper vi flere jobber og bygger verdier – en bedrift av gangen.

Trykket i avisen Dagen, 10. november 2020

Gå til innlegget

Når kristen tro misbrukes

Publisert rundt 1 år siden

Kristen tro misbrukes til urettferdighet og maktmisbruk. Hvor er troverdigheten vår hvis vi ikke gjør alt vi kan for å si imot?

Mange har fått med seg den svenske dokumentarserien Drap i Knutby. Tarjei Gilje advarte i en kommentar i Dagen at Knutby kan skje hos oss der han blant annet skrev at: «Frykten for å bli assosiert med slike miljø kan føre til at man tar for lett på den kontinuerlige oppgaven det er å sikre åpenhet og respekt for den enkelte, og for standpunkter som bryter med dem som det til enhver tid sittende lederskap ønsker å fremme». Dilemmaet gjelder oss alle, uansett hvilken type miljø man er en del av, også vi som arbeider i andre land rundt om i verden.

I vår hadde eksempelvis VG en artikkel om hvordan evangeliske gjenger forfølger minoriteter i Bolsonaros Brasil, med et eksempel der et tempel fra den tradisjonelle afrikanske religionen Candomble ble brent ned. Artikkelen beskriver det Misjonsalliansens folk i landet også har fortalt om siden Bolsonaro kom til makten i 2018: At han tilegner seg makt ved å la minoriteter bli syndebukker for landets problemer og lar åpenlys diskriminering fortsette, samtidig som han bruker sin kristne tro aktivt i å rekruttere velgere.

Et valg som selvsagt står i grell kontrast til det budskapet og eksempelet som Jesus selv satte for oss. Han inviterte seg selv hjem til tolleren Sakkeus – uglesett av hele folket. Han var nær dem som andre ikke vil ta i – de syke og «urene». Han kom «…for å forkynne for fanger at de skal få frihet og for blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte fri, for å forkynne et nådens år fra Herren». Hans kamp mot urettferdighet er også vår kamp i dagens verden, både åndelig og fysisk.

Da hun ble spurt om hvorfor de samlet inn penger og selv valgte å hjelpe til i arbeidet svarte hun: «Hvis de i Kristi navn ødelegger, i Kristi navn vil vi gjenoppbygge».

Heldigvis er det kristne stemmer som sier ifra. I tilfellet som VG trakk frem fra Brasil – dersom man googler tempelet som ble utsatt for angrep – så domineres de øverste treffene man får ikke av historien om forfølgelsen, men om det som skjedde etterpå. Gjenoppbyggingen etter brannen ble nemlig gjort sammen med en evangelisk luthersk pastor. Da hun ble spurt om hvorfor de samlet inn penger og selv valgte å hjelpe til i arbeidet svarte hun: «Hvis de i Kristi navn ødelegger, i Kristi navn vil vi gjenoppbygge».

Fra Misjonsalliansens arbeid i favelaene i Brasil vet vi at dette ikke er et enkelttilfelle. Mange evangelikale, og andre kristne protesterer og ytrer sin misnøye mot Bolsonaro – også blant våre egne ansatte og frivillige. De kjemper mot urettferdighet og den spliden han søker å skape mellom grupper i samfunnet. I deres øyne er hans mål for samfunnet i strid med evangeliet.

Disse evangelikale ser Bolsenaro som det motsatte av et kristent forbilde. De mener han oppmuntrer til vold og intoleranse, og til angrep på alle som tenker annerledes. Hans bruk av religion gjør tro til et krigsinstrument. Det motsatte av det budskapet om nåde, kjærlighet, respekt og barmhjertighet til alle mennesker som er kjernen i evangeliet.

Når statsledere tar i bruk kristen tro til å fremme seg selv og sine egne mål – stikk i strid med det nåde- og rettferdighetsbudskapet som Jesus selv kom for å gi – kan det være fristende «å jatte med». Man kan for eksempel gi statslederen en plattform på sine egne arrangementer for å nå kristne velgere, i bytte mot større innpass i landet og mulighet til å nå flere med evangeliet.

Vi håper kristne organisasjoner – oss selv inkludert – våger å gjøre det motsatte. Å si ifra når man mener at troen blir misbrukt. Å stå opp når mennesker undertrykkes eller diskrimineres. Selv når det koster – ja, kanskje særlig da.

Trykket i Dagen, den 1. september 2020

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere