Andreas Andersen

Alder: 50
  RSS

Om Andreas

Jeg er generalsekretær i Misjonsalliansen, der vi sammen med våre allierte blant verdens fattige bekjemper fattigdom, fremmer rettferdighet og deler tro. Vi skaper jobber og bygger lokalsamfunn, særlig sammen med funksjonshemmede og undertrykte minoriteter i Asia, Sør-Amerika og Afrika.

Følgere

Et forstørrelsesglass på sårbarhet

Publisert rundt 1 måned siden

Pandemien har satt et forstørrelsesglass på hva det vil si å være sårbar. Den dyrekjøpte lærdommen må få konsekvenser for prioriteringer – for Norge, for misjon og for oss alle.

Alle kan bli smittet av korona, men noen grupper er mer utsatt og blir sykere enn andre. Alle kan miste inntekt, men noen rammes hardere når det skjer. Den sårbarheten som var teoretisk før ble så altfor konkret og brutal når krisen rammet.

Barn og unge har blitt rammet hardt. Her hjemme har deres fysiske form dalt som følge av mye stillesitting og deres psykiske helse har forverret seg. Norske barn generelt sett er likevel heldigvis lite rammet sammenlignet med barn som vokser opp i de landene som fortsatt trenger internasjonal bistand.

Et eksempel er hvordan FN-undersøkelser av barns avhengighet av skolemat har vist at stengte skoler sannsynligvis har ført til underernæring og mulig sult hos svært mange barn. Et annet er hvordan 830 millioner barn ikke hadde tilgang på datamaskin hjemme da skolene stengte i fjor, og at 463 millioner av disse heller ikke kunne bli nådd med TV eller radiosendinger.


De barna som nå har mistet muligheten til utdanning – i mange tilfeller, for alltid – er kanskje dem som egentlig trenger det aller mest. Vanskeligst er det for jentene, der svært mange dessverre heller ikke vil returnere til skolen fordi de er blitt giftet bort eller har blitt gravide.

Tidligere har vi i Misjonsalliansen skrevet om hvordan kvinner rammes hardt av koronapandemien, både ved at de i større grad mister inntekten og at de utsettes for vold i hjemmet. Mennesker med funksjonsnedsettelser rammes også særlig hardt, for eksempel fordi behandlingstilbudet som holder smertene tilbake blir stengt på grunn av smittevern. Ungdom rammes også særlig hardt fordi de er blant de første som mister jobben når bedrifter må kutte og ofte har en type jobber som rammes hardt av nedstengninger.

Den sårbarheten som forstørres av pandemien, hos disse og andre grupper, er selvsagt et problem i seg selv, fordi de menneskene det gjelder opplever å miste livsgrunnlag og håp. Men det er også et problem fordi det skaper sosiale utfordringer og frustrasjon, som på sikt kan rive lokalsamfunn ifra hverandre og skape konflikt mellom nasjoner.

Det vi ikke kan gjøre er å glemme dem som rammes hardere enn oss selv.

Her i Norge kan vi glede oss over vaksiner og at økonomien er i bedring. I lavinntektsland, som ifølge FN innen april kun hadde fått tildelt 0,3% av vaksinedosene, er tilbakeslaget så stort at det kan ta svært lang tid før de er tilbake på nivået før pandemien.

Vi i Norge rammes ikke i like stor grad som andre. Men at andre er mer sårbare enn oss selv betyr ikke at vi skal ha dårlig samvittighet. Vi skal fryde oss over friheten landet vårt nå virker å kunne få nyte i sommer. Det vi ikke kan gjøre er å glemme dem som rammes hardere enn oss selv. I stedet må vi bruke vår rikdom på en måte som gir reell hjelp til dem som trenger det.

For norske myndigheter betyr det at sårbare grupper sine behov må vektlegges når vi nå skal gjenoppbygge etter pandemien. For organisasjoner som Misjonsalliansen betyr det at vi må ha særlig fokus på disse gruppene i arbeidet vårt.

Vi må for eksempel jobbe knallhardt for å få alle barn inn i skolen og gjøre opp for tapt undervisning. Vi må gi mikrofinanskundene våre, hvorav en stor andel er kvinner, sjansen til å komme seg tilbake på beina gjennom amnesti og rabatt. Og vi må sørge for at mikrofinansbankene våre – de fattiges banker – er der med sine livsviktige tjenester også etter at krisen er over.

Vi kan alle bidra ved å gi penger til de organisasjonene som jobber med rettigheter og hjelp for sårbare grupper. Men også i hverdagen vår, ved å ha et særlig øye for dem som er sårbare rundt oss og bidra med de ressursene vi har til å gjøre hverdagen bedre.

Det er bra og viktig å ha omtanke for vår neste og be for dem som er sårbare, men noen må også lytte til kallet om å være Jesu hender og føtter. Noen må være det bønnesvaret som andre lengter etter.

Først trykket i Dagen den 8. juni 2021.

Noen må være det bønnesvaret som andre lengter etter.
Gå til innlegget

Vilje til å dele

Publisert 3 måneder siden

På tross av økt økonomisk usikkerhet har bistanden blitt opprettholdt og giverne ikke sviktet sin hjertesak – det står det enorm respekt av. Dessverre vil fremtiden kreve enda mer av oss.

Da korona traff verden var spådommene tidlig dystre for bistanden til verdens fattige og marginaliserte. Mange advarte mot at de økte helseutgiftene og økonomiske krisene i verdens rike land ville gjøre det vanskelig for både politikere og privatpersoner å prioritere penger til andre. I Misjonsalliansen forberedte vi oss også på en reduksjon i størrelsen på gaver til arbeidet og kanskje et stort bortfall av antall fastgivere.

Fasit er derimot mye lystigere lesning. Verdens land gav i fjor ifølge tall fra OECD til sammen 161,2 milliarder amerikanske dollar i bistand, opp 3,5 prosent fra 2019. Norge og utviklingsminister Dag Inge Ulstein økte bidraget med 1,7 milliarder, til 39,5 milliarder – det høyeste beløpet noensinne.

Analyser fra Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor viser at også giverviljen til vanlige nordmenn har blitt opprettholdt. I Misjonsalliansens tilfelle har det gått bedre enn vi fryktet – med gaveinntekter på samme nivå som i 2019. Det er utrolig gledelig og imponerende at det norske folk gir til sin hjertesak, også når usikkerheten i Norge øker!

Advarslene om redusert bistand slo ikke til, men det som slo til var varslene om økt sykdom og nød blant verdens fattige. Vi var mange som varslet om faren for stor smittespredning i trangbodde strøk og økning i fattigdom og sult fordi man også mistet inntekten sin. Selv om det ikke gikk like fort som vi fryktet, så har Covid-19 nå rammet verdens fattige hardt – særlig etter at nye mutanter har spredt seg i slumområder i Brasil, Sør-Afrika og India. Ifølge verdensbanken kastes ca. 150 millioner mennesker ut i ekstrem fattigdom som følge av pandemien.

Bistands- og misjonsorganisasjoner har også opplevd at pandemien har påvirket arbeidet direkte. Den umiddelbare nøden har vært så stor at flere har flyttet penger til utdeling av mat og medisiner. Det gjør at mye langsiktig bistandsarbeid har blitt satt på pause – et etterslep vi må veie opp for når pandemien er over.

I mikrofinansbanker har mange bankkunder vært ute av stand til å betale lånene sine. Det skaper problemer for bankene, som blir sittende med regningen. Bedrifter som egentlig var klare for å satse gjennom investeringer i nyansettelser og nye produksjonslinjer har måttet sette arbeidet på vent, eller i verste fall legge ned. Næringsliv, mikrofinansbanker og godt bistandsarbeid trenger kapital for å komme i gang igjen når det er mulig å gjenåpne samfunnet.

Selv om behovet for kapital har økt ytterligere som følge av korona, er det ikke noe nytt at det er behov for friske midler. I bærekraftsmålene som verdens ledere vedtok tilbake i 2015 er både behovet for «ytterligere finansielle ressurser til utviklingslandene» og «flere investeringer i de minst utviklede landene» del av mål nummer 17.

Viljen og nestekjærligheten er allerede til stede!

Som svar på det er det to interessante muligheter på menyen – et som bare noen få av oss har tilgjengelig, og et vi alle har mulighet til å ta i bruk.

Det første er det som kalles impact investment. Det innebærer at de som har mye penger investerer dem i bedrifter som skaper jobber blant verdens fattige. At det skjer i begrenset grad i dag tror vi ikke handler om manglende vilje, men en mangel på muligheter for å investere trygt. De mulighetene må vi gi dem – gjennom trygge og gode løsninger som fører sammen gründere og investorer.

Det andre verktøyet er noe som gjelder oss alle sammen. For selv om 65 prosent av oss nordmenn gir penger til en eller flere hjertesaker sånn til vanlig (CAF), så er det ifølge en rapport fra Høyskolen Kristiania kun 0,4 prosent av befolkningen som lar det hjertet banke videre etter sin død – i form av en testamentarisk gave. I Sverige er det 6 prosent som gir en slik gave, mens 19 prosent av nordmenn sier at de kunne tenke seg å gjøre det. Også her handler det for mange om mulighet og informasjon – viljen og nestekjærligheten er allerede til stede!

Trykket i Dagen den 3. mai.

Gå til innlegget

Et bankende misjonshjerte

Publisert 3 måneder siden

Ny misjonsmodell skal gjøre samarbeid bedre og flytte arbeidet ute i feltet enda nærmere. Resultatet kan bli bedre for alle.

Vårt Land meldte mandag 12. april om at Agder og Telemark bispedømme er bekymret for at misjonen skal bli taperen av den nye SMM-modellen. Vi i Misjonsalliansen har tro på at endringen blir god, både for misjonen og for menighetene. Grunnen til at vi kjenner oss trygge er menighetene og kirkens bankende misjonshjerte og det gjensidige ønsket om samarbeid.

Misjonsrådgiverne som i dag løfter frem misjonens sak i den norske kirke gjør en kjempeviktig jobb. For misjonsorganisasjonene og for den kirken der de er ansatt. Det er heldigvis alle enige om. I tillegg har den norske kirke som helhet et tydelig misjonsengasjement, som beskrevet i saken Den norske kirkes globale oppdrag som skal opp på kirkemøtet:

«Kirken er til for å dele evangeliet om Jesus Kristus i ord og handling. Dette målet må være bestemmende for hvordan vi er kirke lokalt og globalt. Vi trenger å integrere dette utadrettede perspektivet i alt menigheten og kirken gjør, i trosopplæring, gudstjeneste og annet arbeid. Vi trenger å bygge en kultur og en grunnholdning som løfter blikket utover, ser, oppsøker og inviterer.»

SMM som en arena for samarbeid er det heller ingen uenighet om. Snarere er det håp og ønske om en stadig bedre dialog til det beste for prosjektene ute i felt, noe den nylige inkluderingen av SMM i mellomkirkelig råd er et eksempel på. Et annet er misjonsaksjonen Sammen som kirke i hele verden – som startet som en ide i nettopp Agder og Telemark bispedømme.

Den aller største kilden til tro på at kirken også selv vil prioritere misjon handler likevel om det bankende misjonshjertet som vi opplever når vi er ute på besøk hos lokalmenighetene som gir. Som da vi besøkte Hovin menighet, og kirka der hadde gjort en formidabel innsats for å stelle i stand en misjonsdag.

Barnearbeideren var med på å sette opp en bønnestasjon, der barn skrev bønner på båter som fløt i vannet med tente lys. I tillegg var det mulighet å sveive opp vann de kunne drikke fra en brønn – som var satt opp i kirkerommet. De fikk også kaste svamper på prester, hoppe i hoppeslott, bryte med sumodrakter, klovnemaling og til og med hesteridning. Det var også en kafé der for de eldre – med lodd og lykkehjul.

Det engasjementet har vi troen på at kan styrke seg enda mer med et tydeligere eierskap til arbeidet med misjon i egen kirke. Fra Misjonsalliansens side skal vi også gjøre vårt, for eksempel ved å øke vår innsats i å gi menighetene informasjon og oppfølging om prosjektene de bidrar til.

Vi gleder oss til nye misjonsdager – og tror det blir mange av dem!


Gå til innlegget

Kvinner rammes – gi dem jobb

Publisert 4 måneder siden

Kvinner faller ut av arbeidslivet under korona og utsettes for vold. Ny jobb og inntekt for verdens kvinner må nå prioriteres enda høyere.

Av Andreas Andersen, generalsekretær i Misjonsalliansen

Selv om det er flere menn enn kvinner som dør av Covid-19 dersom de blir syke, så er det mye som tyder på at det er kvinner som likevel rammes hardest.

Her hjemme i Norge så vi det for eksempel i at det var de lavest lønte, ansatte i handel, servering og tjenestenæringer, som mistet jobben først – yrker der kvinner ofte er i flertall. Vi så også en tøff belastning på dem i disse yrkene som har fått beholde jobben, der de i mange tilfeller har stått i et hardt arbeidspress. Det samme gjelder helsearbeidere, en jobb der hele 83 prosent her i Norge er kvinner. Ute i verden er det tallet 70 prosent, så også der er det flest kvinner som bærer den tunge byrden med lange vakter og økt fare for egen helse.

Kvinner har generelt sett i større grad enn menn mistet jobben under korona

En nylig FN-rapport fra Ecuador, et av landene som vi i Misjonsalliansen kjenner best, forteller at hushjelper der har lignende «doble utfordringer» – bare i mer ekstrem forstand. Der har denne kvinnedominerte gruppen hatt hele 80 prosent arbeidsledighet, mens de som har hatt jobb blir tvunget til å pleie syke arbeidsgivere. Et konkret eksempel på dette leste nok mange av oss om i starten av pandemien i Brasil – da det første dødsfallet fra Covid-19 var en hushjelp som ble smittet av sin rike arbeidsgiver.

Dette danner et mønster. Kvinner har generelt sett i større grad enn menn mistet jobben under korona, det konkluderer den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO). Ifølge dem har 5 prosent av kvinnene i verden mistet jobben, mens tallet blant menn er 3,9 prosent.

At kvinner mister jobben er negativt for dem, men det har også en effekt på hele familier, da kvinner ofte er aleneforsørgere. I Latin-Amerika er det for eksempel like vanlig med single mødre som med gifte mødre. Nå under koronapandemien i Brasil har vi fått varsler om at nettopp alenemødre er blant dem som har det aller tøffest. De har mistet den lille inntekten de hadde, samtidig som de gjerne har flere barn å forsørge.

Et annet funn fra FN-rapporten i Ecuador er at vold i hjemmet og «femicide» – forsettlig drap på kvinner – har økt. I 2020 var det rapportert et slik drap hver tredje dag. Landets kvinner har måttet ty til emojier og andre koder til naboer og nødetater, så ikke deres voldelige partner skulle skjønne at de ba om hjelp. I Liberia melder partnerne våre om lignende trender. Der responderte kvinner med å demonstrere i gatene og gå kledd i svart i flere uker for å presse myndighetene til å håndheve loven om forbud mot seksuell og kjønnsbasert vold bedre.

En løsning er å prioritere bistand, politikk og investeringer som gjør kvinner mer økonomisk uavhengige når vi nå skal gjenoppbygge.

Vold mot kvinner er dessverre ikke et ukjent fenomen fra før pandemien heller. Erfaringene tilsier at kvinner er svært utsatt for seksuell og kjønnsbasert vold dersom de er økonomisk avhengige av andre. I lys av dette, er det at flere kvinner mister jobben under korona enda mer alvorlig; det gjør mange mer bundet til en voldelig partner.

En løsning er å prioritere bistand, politikk og investeringer som gjør kvinner mer økonomisk uavhengige når vi nå skal gjenoppbygge. For de aller fattigste handler det ofte om å få mulighet til å bruke sine evner til å selge noe som andre trenger – såpe, blomster, melk eller lignende. Blant dem som allerede er økonomisk aktive kan et lån i en mikrofinansbank gjøre det mulig å skape en enda tryggere fast inntekt – i våre banker har vi lenge sett dette skje i praksis og har kvinner som hele 64 prosent av kundemassen.

Blant de kvinnene som allerede har kommet i gang med en bedrift ligger et enormt potensial i investeringer som gjør det mulig å ekspandere; å ansette flere og skape merverdi hos underleverandører. Da handler det om å koble disse lovende gründerne med investorer som er villige til å ta en risiko på en umoden bedrift i et omskiftelig marked.

Koronakrisen har kastet kvinner ut i arbeidsledighet, nå må vi få dem tilbake inn i trygge jobber.

Trykket i Dagen, tirsdag 30. mars 2021


Gå til innlegget

«Landet vårt trenger å puste»

Publisert 4 måneder siden

I Brasil dør over 1000 personer av korona hver dag. Det bør bekymre oss alle.

Presidenten i Brasil, Jair Bolsonaro, har blitt verdenskjent for å ha kalt Covid-19 en «liten influensa». Nylig ble hans håndtering av koronapandemien utpekt som den dårligste i verden. Det reflekteres også i antall døde, der over 240.000 menneskeliv har gått tap, nest flest av alle – og trenden er økende.

Bolsonaro er kjent for å ha støtte fra mange kristne miljøer på den politiske høyresiden. Han kan derimot også sies å misbruke kristen tro, eksempelvis når han utnytter og forsterker konflikter mellom grupper i samfunnet til egen vinning. Det viktigste for ham virker å fremstå som sterk og å holde på makten – ikke å føre en politikk til beste for befolkningen.

Nå har 380 kristne ledere fra ulike kirkesamfunn og kristne organisasjoner i landet, deriblant Misjonsalliansens landdirektør, valgt å ta den risikoen det er å underskrive en anmodning om at landets president stilles for riksrett. Deres klare budskap er: «Det er nok nå, landet vårt trenger å puste» – en referanse til at landets sykehus nylig gikk tom for oksygen. Som årsak til brevet oppgir de «et totalt fravær av initiativer fra regjeringens side for å redusere og begrense virkningen av Covid-19-pandemien».

Hvert enkelt av de mange dødsfallene er en tragedie i seg selv, men det er gode grunner til at resten av verden bør være bekymret og engasjere seg i situasjonen. En av dem er at det måtte eksportsmitte til Japan til før Brasil ble oppmerksomme på at de hadde en ny mutasjon av viruset. En mutasjon som hadde fått spre seg ubemerket i Amazonas-regionen siden november i fjor. Resultatet er at helsevesenet i byen fryktes å bli overveldet, for tredje gang under koronapandemien og at det fryktes spredning til hele landet.

"Ingen er trygge før alle er trygge"

Det bør bekymre oss alle at myndighetene i landet virker å ha så liten oversikt over oppblomstring av nye mutasjoner av viruset. Med nær ti prosent av påviste tilfeller i verden vil det utvikle seg mange mutasjoner. Dersom disse får spre seg, nærmest uten hindringer i et land med så mange innbyggere er faren stor for spredning til resten av verden.

En annen grunn til bekymring er at dette foregår nettopp i Amazonas. Der sårbare urfolk i regnskogen nå mister sine eldre – ledere som bærer kulturhistorien til hele lokalsamfunn på sine skuldre. Når vi vet hvor viktig urfolk er i å ta vare på regnskogen i kampen mot klimaendringene, gir dette en ekstra bekymring for oss alle.

Utviklingen i Brasil er nok et eksempel som understreker viktigheten av det blant annet påtroppende WTO-sjef Ngozi Okonjo-Iweala har sagt: «Ingen er trygge før alle er trygge». Alle mennesker må vaksineres og alle land i verden må ha fungerende helsesystemer som plukker opp nye trusler dersom vi skal ha et fungerende forsvar mot pandemier. Det gjør at såkalt «vaksinasjonsnasjonalisme» ikke bare er umoralsk, men uklokt også om man kun er opptatt av egne interesser.

Utfordringen til å dele vaksiner med andre land går til våre politiske ledere, men her er det ikke bare dem som kan utgjøre en forskjell. Alle kan bidra – ved å kjempe mot vår egen frykt for det usannsynlige, til fordel for våre medmenneskers smerte i møte med det uunngåelige. Vi kan minne våre politikere på viktigheten av internasjonal solidaritet, og vi kan forvalte pengene våre bevisst.

For Misjonsalliansens del, som vanligvis driver med langsiktig bistand, har vi valgt å flytte mye innsats og midler i de hardest rammede landene til utdeling av mat og andre varer. Om vi på sikt skal kunne bygge arbeidsplasser og tryggere lokalsamfunn, må vi først sørge for at de vi jobber sammen med overlever koronakrisa. I Brasil har eksempelvis tusenvis av nye familier blitt avhengig av den maten de daglig kan få utdelt i det som lokalt kalles «sultkøer».

Til dem kan vi vise at vi bryr oss – ved å gi av det vi har og si imot den politikken som har bidratt til den brasilianske tragedien – en politikk der egne interesser blir viktigere enn å hjelpe de mest sårbare iblant oss.

På trykk i avisen Dagen, 22. februar

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere