Andreas Andersen

Alder: 50
  RSS

Om Andreas

Jeg er generalsekretær i Misjonsalliansen, der vi sammen med våre allierte blant verdens fattige bekjemper fattigdom, fremmer rettferdighet og deler tro. Vi skaper jobber og bygger lokalsamfunn, særlig sammen med funksjonshemmede og undertrykte minoriteter i Asia, Sør-Amerika og Afrika.

Følgere

Et bankende misjonshjerte

Publisert 3 dager siden

Ny misjonsmodell skal gjøre samarbeid bedre og flytte arbeidet ute i feltet enda nærmere. Resultatet kan bli bedre for alle.

Vårt Land meldte mandag 12. april om at Agder og Telemark bispedømme er bekymret for at misjonen skal bli taperen av den nye SMM-modellen. Vi i Misjonsalliansen har tro på at endringen blir god, både for misjonen og for menighetene. Grunnen til at vi kjenner oss trygge er menighetene og kirkens bankende misjonshjerte og det gjensidige ønsket om samarbeid.

Misjonsrådgiverne som i dag løfter frem misjonens sak i den norske kirke gjør en kjempeviktig jobb. For misjonsorganisasjonene og for den kirken der de er ansatt. Det er heldigvis alle enige om. I tillegg har den norske kirke som helhet et tydelig misjonsengasjement, som beskrevet i saken Den norske kirkes globale oppdrag som skal opp på kirkemøtet:

«Kirken er til for å dele evangeliet om Jesus Kristus i ord og handling. Dette målet må være bestemmende for hvordan vi er kirke lokalt og globalt. Vi trenger å integrere dette utadrettede perspektivet i alt menigheten og kirken gjør, i trosopplæring, gudstjeneste og annet arbeid. Vi trenger å bygge en kultur og en grunnholdning som løfter blikket utover, ser, oppsøker og inviterer.»

SMM som en arena for samarbeid er det heller ingen uenighet om. Snarere er det håp og ønske om en stadig bedre dialog til det beste for prosjektene ute i felt, noe den nylige inkluderingen av SMM i mellomkirkelig råd er et eksempel på. Et annet er misjonsaksjonen Sammen som kirke i hele verden – som startet som en ide i nettopp Agder og Telemark bispedømme.

Den aller største kilden til tro på at kirken også selv vil prioritere misjon handler likevel om det bankende misjonshjertet som vi opplever når vi er ute på besøk hos lokalmenighetene som gir. Som da vi besøkte Hovin menighet, og kirka der hadde gjort en formidabel innsats for å stelle i stand en misjonsdag.

Barnearbeideren var med på å sette opp en bønnestasjon, der barn skrev bønner på båter som fløt i vannet med tente lys. I tillegg var det mulighet å sveive opp vann de kunne drikke fra en brønn – som var satt opp i kirkerommet. De fikk også kaste svamper på prester, hoppe i hoppeslott, bryte med sumodrakter, klovnemaling og til og med hesteridning. Det var også en kafé der for de eldre – med lodd og lykkehjul.

Det engasjementet har vi troen på at kan styrke seg enda mer med et tydeligere eierskap til arbeidet med misjon i egen kirke. Fra Misjonsalliansens side skal vi også gjøre vårt, for eksempel ved å øke vår innsats i å gi menighetene informasjon og oppfølging om prosjektene de bidrar til.

Vi gleder oss til nye misjonsdager – og tror det blir mange av dem!


Gå til innlegget

Kvinner rammes – gi dem jobb

Publisert 11 dager siden

Kvinner faller ut av arbeidslivet under korona og utsettes for vold. Ny jobb og inntekt for verdens kvinner må nå prioriteres enda høyere.

Av Andreas Andersen, generalsekretær i Misjonsalliansen

Selv om det er flere menn enn kvinner som dør av Covid-19 dersom de blir syke, så er det mye som tyder på at det er kvinner som likevel rammes hardest.

Her hjemme i Norge så vi det for eksempel i at det var de lavest lønte, ansatte i handel, servering og tjenestenæringer, som mistet jobben først – yrker der kvinner ofte er i flertall. Vi så også en tøff belastning på dem i disse yrkene som har fått beholde jobben, der de i mange tilfeller har stått i et hardt arbeidspress. Det samme gjelder helsearbeidere, en jobb der hele 83 prosent her i Norge er kvinner. Ute i verden er det tallet 70 prosent, så også der er det flest kvinner som bærer den tunge byrden med lange vakter og økt fare for egen helse.

Kvinner har generelt sett i større grad enn menn mistet jobben under korona

En nylig FN-rapport fra Ecuador, et av landene som vi i Misjonsalliansen kjenner best, forteller at hushjelper der har lignende «doble utfordringer» – bare i mer ekstrem forstand. Der har denne kvinnedominerte gruppen hatt hele 80 prosent arbeidsledighet, mens de som har hatt jobb blir tvunget til å pleie syke arbeidsgivere. Et konkret eksempel på dette leste nok mange av oss om i starten av pandemien i Brasil – da det første dødsfallet fra Covid-19 var en hushjelp som ble smittet av sin rike arbeidsgiver.

Dette danner et mønster. Kvinner har generelt sett i større grad enn menn mistet jobben under korona, det konkluderer den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO). Ifølge dem har 5 prosent av kvinnene i verden mistet jobben, mens tallet blant menn er 3,9 prosent.

At kvinner mister jobben er negativt for dem, men det har også en effekt på hele familier, da kvinner ofte er aleneforsørgere. I Latin-Amerika er det for eksempel like vanlig med single mødre som med gifte mødre. Nå under koronapandemien i Brasil har vi fått varsler om at nettopp alenemødre er blant dem som har det aller tøffest. De har mistet den lille inntekten de hadde, samtidig som de gjerne har flere barn å forsørge.

Et annet funn fra FN-rapporten i Ecuador er at vold i hjemmet og «femicide» – forsettlig drap på kvinner – har økt. I 2020 var det rapportert et slik drap hver tredje dag. Landets kvinner har måttet ty til emojier og andre koder til naboer og nødetater, så ikke deres voldelige partner skulle skjønne at de ba om hjelp. I Liberia melder partnerne våre om lignende trender. Der responderte kvinner med å demonstrere i gatene og gå kledd i svart i flere uker for å presse myndighetene til å håndheve loven om forbud mot seksuell og kjønnsbasert vold bedre.

En løsning er å prioritere bistand, politikk og investeringer som gjør kvinner mer økonomisk uavhengige når vi nå skal gjenoppbygge.

Vold mot kvinner er dessverre ikke et ukjent fenomen fra før pandemien heller. Erfaringene tilsier at kvinner er svært utsatt for seksuell og kjønnsbasert vold dersom de er økonomisk avhengige av andre. I lys av dette, er det at flere kvinner mister jobben under korona enda mer alvorlig; det gjør mange mer bundet til en voldelig partner.

En løsning er å prioritere bistand, politikk og investeringer som gjør kvinner mer økonomisk uavhengige når vi nå skal gjenoppbygge. For de aller fattigste handler det ofte om å få mulighet til å bruke sine evner til å selge noe som andre trenger – såpe, blomster, melk eller lignende. Blant dem som allerede er økonomisk aktive kan et lån i en mikrofinansbank gjøre det mulig å skape en enda tryggere fast inntekt – i våre banker har vi lenge sett dette skje i praksis og har kvinner som hele 64 prosent av kundemassen.

Blant de kvinnene som allerede har kommet i gang med en bedrift ligger et enormt potensial i investeringer som gjør det mulig å ekspandere; å ansette flere og skape merverdi hos underleverandører. Da handler det om å koble disse lovende gründerne med investorer som er villige til å ta en risiko på en umoden bedrift i et omskiftelig marked.

Koronakrisen har kastet kvinner ut i arbeidsledighet, nå må vi få dem tilbake inn i trygge jobber.

Trykket i Dagen, tirsdag 30. mars 2021


Gå til innlegget

«Landet vårt trenger å puste»

Publisert rundt 1 måned siden

I Brasil dør over 1000 personer av korona hver dag. Det bør bekymre oss alle.

Presidenten i Brasil, Jair Bolsonaro, har blitt verdenskjent for å ha kalt Covid-19 en «liten influensa». Nylig ble hans håndtering av koronapandemien utpekt som den dårligste i verden. Det reflekteres også i antall døde, der over 240.000 menneskeliv har gått tap, nest flest av alle – og trenden er økende.

Bolsonaro er kjent for å ha støtte fra mange kristne miljøer på den politiske høyresiden. Han kan derimot også sies å misbruke kristen tro, eksempelvis når han utnytter og forsterker konflikter mellom grupper i samfunnet til egen vinning. Det viktigste for ham virker å fremstå som sterk og å holde på makten – ikke å føre en politikk til beste for befolkningen.

Nå har 380 kristne ledere fra ulike kirkesamfunn og kristne organisasjoner i landet, deriblant Misjonsalliansens landdirektør, valgt å ta den risikoen det er å underskrive en anmodning om at landets president stilles for riksrett. Deres klare budskap er: «Det er nok nå, landet vårt trenger å puste» – en referanse til at landets sykehus nylig gikk tom for oksygen. Som årsak til brevet oppgir de «et totalt fravær av initiativer fra regjeringens side for å redusere og begrense virkningen av Covid-19-pandemien».

Hvert enkelt av de mange dødsfallene er en tragedie i seg selv, men det er gode grunner til at resten av verden bør være bekymret og engasjere seg i situasjonen. En av dem er at det måtte eksportsmitte til Japan til før Brasil ble oppmerksomme på at de hadde en ny mutasjon av viruset. En mutasjon som hadde fått spre seg ubemerket i Amazonas-regionen siden november i fjor. Resultatet er at helsevesenet i byen fryktes å bli overveldet, for tredje gang under koronapandemien og at det fryktes spredning til hele landet.

"Ingen er trygge før alle er trygge"

Det bør bekymre oss alle at myndighetene i landet virker å ha så liten oversikt over oppblomstring av nye mutasjoner av viruset. Med nær ti prosent av påviste tilfeller i verden vil det utvikle seg mange mutasjoner. Dersom disse får spre seg, nærmest uten hindringer i et land med så mange innbyggere er faren stor for spredning til resten av verden.

En annen grunn til bekymring er at dette foregår nettopp i Amazonas. Der sårbare urfolk i regnskogen nå mister sine eldre – ledere som bærer kulturhistorien til hele lokalsamfunn på sine skuldre. Når vi vet hvor viktig urfolk er i å ta vare på regnskogen i kampen mot klimaendringene, gir dette en ekstra bekymring for oss alle.

Utviklingen i Brasil er nok et eksempel som understreker viktigheten av det blant annet påtroppende WTO-sjef Ngozi Okonjo-Iweala har sagt: «Ingen er trygge før alle er trygge». Alle mennesker må vaksineres og alle land i verden må ha fungerende helsesystemer som plukker opp nye trusler dersom vi skal ha et fungerende forsvar mot pandemier. Det gjør at såkalt «vaksinasjonsnasjonalisme» ikke bare er umoralsk, men uklokt også om man kun er opptatt av egne interesser.

Utfordringen til å dele vaksiner med andre land går til våre politiske ledere, men her er det ikke bare dem som kan utgjøre en forskjell. Alle kan bidra – ved å kjempe mot vår egen frykt for det usannsynlige, til fordel for våre medmenneskers smerte i møte med det uunngåelige. Vi kan minne våre politikere på viktigheten av internasjonal solidaritet, og vi kan forvalte pengene våre bevisst.

For Misjonsalliansens del, som vanligvis driver med langsiktig bistand, har vi valgt å flytte mye innsats og midler i de hardest rammede landene til utdeling av mat og andre varer. Om vi på sikt skal kunne bygge arbeidsplasser og tryggere lokalsamfunn, må vi først sørge for at de vi jobber sammen med overlever koronakrisa. I Brasil har eksempelvis tusenvis av nye familier blitt avhengig av den maten de daglig kan få utdelt i det som lokalt kalles «sultkøer».

Til dem kan vi vise at vi bryr oss – ved å gi av det vi har og si imot den politikken som har bidratt til den brasilianske tragedien – en politikk der egne interesser blir viktigere enn å hjelpe de mest sårbare iblant oss.

På trykk i avisen Dagen, 22. februar

Gå til innlegget

Trengs bistand i «rikere» land?

Publisert 2 måneder siden

Det kan være fristende å tenke at bistand ikke trengs i land som Brasil, Ecuador, Bolivia, Filippinene og Vietnam – altså andre land enn de aller fattigste. Pandemien illustrerer farene ved den konklusjonen.

Misjonsalliansen, og andre som driver med bistandsarbeid og internasjonal diakoni har som mål å gjøre oss selv overflødige. Vi jobber for at lokale myndigheter skal følge opp ansvaret de har for å levere grunnleggende tjenester og like rettigheter til hele befolkningen. Når stater blir rikere og har større kapasitet, skal vi trekke oss ut. Det må derimot ikke skje for tidlig – selv om trendene, særlig for statlig bistand, med god grunn går i den retning.

Vi jobber med fattige mennesker fordelt på ti land, hvorav to er lavinntektsland og åtte er mellominntektsland i Verdensbankens kategorisering. I flere av de sistnevnte jobber vi i dag utelukkende med midler fra private givere. Selv om inntekten per innbygger i slike land er høyere enn i de aller fattigste landene, så huser mellominntektslandene fortsatt langt over halvparten av verdens fattige. Også disse menneskene må settes i stand til å kjempe seg ut av fattigdom, for deres egen del og dersom verden skal nå bærekraftsmålene innen 2030.

Støtte fra slike private aktører gjør det mulig for oss å stå i land over tid. Til å møte tilliten vi blir vist med trofasthet.

En viktig årsak til å bli værende er at rikere stater ikke nødvendigvis betyr mer rettferdige samfunn. Som eksempel kan vi ta Brasil, der menneskene i favelaen har fått dårligere helsetilbud enn andre under pandemien og urfolk systematisk behandles dårligere. En annen er at forbedringer i livssituasjonen til svært fattige mennesker er svært sårbare. For enkeltfamilier kan det være at motorsykkelen som endelig gjorde det mulig å selge varer på markedet i byen bryter sammen, at man ikke har råd til en ny og derfor er tilbake i ekstrem fattigdom.

Dette ser vi nå ser på samfunnsnivå, der pandemien gjør at vi for første gang på flere tiår får flere fattige i verden, med 110 til 150 millioner nye mennesker i ekstrem fattigdom, ifølge verdensbanken. Mange av disse nye fattige bor i mellominntektsland, som Ola Nafstad i Norfund nylig skrev om i Aftenposten. Mange av dem er mennesker som har flyttet til storbyer på jakt etter arbeid, og som nå har måttet selge det lille de hadde bygget seg opp, i jakt på mat og medisiner.

Et eksempel på hva som skjer er at jobbmulighetene i Latin-Amerika, et område med mange mellominntektsland, har blitt satt 10 år tilbake. Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) estimerer at hele 30 millioner arbeidssøkere der nå ikke finner jobb, en økning på 5,4 millioner. I tillegg har nye 23 millioner valgt å gi helt opp å finne arbeid. For de sårbare gruppene blant disse, som ungdom, kvinner og funksjonshemmede, er det særlig vanskelig.

Sammenlignet med de fattige har de som har fått helsehjelp, vaksine, hatt hjemmeskole og beholdt jobben derimot klart seg ganske bra. Resultatet er en enorm økning i ulikhetene i verden, et gap mellom fattig og rik som blir vår felles oppgave å tette i årene som kommer.

De mange som nå har mistet jobb og annen inntekt i lokalt næringsliv trenger midler som gjør det mulig å starte på nytt.

Folk trenger nå å gjenoppbygge trygghet og sosiale sikkerhetsnett i sine lokalsamfunn. Der kan vi for eksempel bidra gjennom lokale organisasjoner og kirker – personer som har den tillitten som trengs for å binde folk sammen på tvers av det som skiller dem, og tale lokalsamfunnets felles sak i møte med myndigheter og sterke private interesser.

De mange som nå har mistet jobb og annen inntekt i lokalt næringsliv trenger midler som gjør det mulig å starte på nytt. Til det trengs sterke mikrofinansbanker som kan tilby smålån. Mens det for de bedriftene som har overlevd krisen og nå kan skape jobber, trengs investeringer og kunnskap så de kan ta steget fra lovende til vellykket.

Norske investorer, menigheter, bedrifter og andre støttespillere kan her spille nøkkelroller. Støtte fra slike private aktører gjør det mulig for oss å stå i land over tid. Til å møte tilliten vi blir vist med trofasthet. Til å stille opp når krisen rammer. Til å bidra til å bygge lokalsamfunn og skape jobber – til å forandre tusenvis av menneskeliv.

På trykk i Dagen, 19. januar 2021

Gå til innlegget

Det som forandret alt

Publisert 2 måneder siden

Koronapandemien minner oss om vår egen sårbarhet. Den bør også minne oss om at det ville vært så mye verre uten tilgang på rent vann og hygienekunnskap – og at det fortsatt er tilfelle for mange i verden.

På trykk i avisen Dagen, 15. desember 2020

Da spanskesyken herjet i Norge på starten av 1900-tallet hadde arbeiderklassen i Kristiania 30 prosent større sjanse for å dø enn middelklassen og borgerskapet ifølge SSB. Årsakene er uklare, men at det fantes smittevernplakater der det sto «Spytt ikke på gulvet inne» sier i hvert fall at det sto dårligere til med hygienekunnskapen hos noen enn hos andre.

Tilsvarende har Nasjonalbiblioteket beskrevet hvordan man under 1800-tallets koleraepidemi – en sykdom som smitter gjennom kloakkforurenset vann – så at de rikere lagene av befolkningen ikke ble like hardt rammet som de fattige. Da gjerne fordi de hadde vask og eget toalett med innlagt vann, eller tjenere som tok inn vann til dem. De fattige hadde derimot store fellestoaletter og hentet vann fra forurensede vannkilder.

I Norge er heldigvis de store forskjellene mellom fattig og rik fjern fortid, selv om også Covid-19 avslører ulikheter, for eksempel ved at det sprer seg lettere i trangbodde deler av befolkningen. I verden ellers er forskjellene annerledes.

Ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) dør over 1,2 millioner mennesker årlig av diaré og andre sykdommer grunnet mangel på rent vann, trygge sanitærforhold og god hygiene. Smitte og infeksjoner skjer hjemme, men også på viktige institusjoner som skoler og sykehus, der man egentlig bør kunne føle seg ekstra trygg.

På verdensbasis estimerer WHO at minst to milliarder mennesker ikke har annet valg enn å benytte vannkilder forurenset med avføring, og at 785 millioner mangler en trygg vannkilde som kan nås i løpet av en halvtime unna der de bor.

Siden 2015 har for eksempel 80.000 mennesker fått tilgang til rent vann bare gjennom Misjonsalliansen sine prosjekter.

Det er heller ikke slik alle steder at det er lite vann i området der folk bor. Liberia, et av landene der Misjonsalliansen jobber, er et tropisk land med god tilgang på vann. Likevel har borgerkrigene på 80-, 90- og tidlig 2000-tallet sørget for at befolkningens tilgang på vann er dårlig. Heldigvis har det bedret seg de siste årene, etter stort fokus på problemet både fra myndighetene i landet, FN og andre organisasjoner. Siden 2015 har for eksempel 80.000 mennesker fått tilgang til rent vann bare gjennom Misjonsalliansen sine prosjekter.

Det nytter altså å gjøre noe med problemet, men det tar tid. Fortsatt står store deler av befolkningen i Liberia uten tilgang på rent og trygt drikkevann, særlig på landsbygda. De siste tallene, samlet inn av UNICEF og WHO i 2017, tyder for eksempel på at bare ti prosent av befolkningen har tilgang på trygt oppbevart drikkevann og latriner.

Under koronapandemien har vi sett effekten god hygienekunnskap kan ha. I Norge har vi stoppet to smittebølger. I Liberia stoppet man Ebola, selv om det tok tid og møysommelig arbeid å spre kunnskapen og kulturen som trengtes for å knekke smitten. De kirkelige nettverkene vi samarbeider med i landet viste den gangen virkelig deres potensiale som holdningsskapere, da de var viktige i å fjerne frykten om at man var straffet av Gud for onde handlinger dersom man ble smittet. Slike religiøse ledere, og andre lokale aktører er essensielle i å spre kunnskap om hvordan bruken av rent vann virkelig kan forandre alt.

Når vi nå nærmer oss jul håper jeg at vi klarer å se forbi vår egen hverdag. At de av oss som opplever ubehag, husker på dem som fortsatt har livet på spill. At de av oss som har sluppet unna, husker på dem som har mistet sine kjære. Måtte de av oss som har beholdt jobben, huske på dem som går en uviss fremtid i møte, enten de bor i Norge eller i Liberia.

La de av oss som må avlyse store juleselskaper, huske på dem som må feire jul alene. De av oss som må feire jul hjemme i karantene, huske på dem som ikke har noe hjem. Når frykten og egoismen tar overhånd i verden, la oss velge nestekjærlighet. Mens vi venter på den befriende vaksinen, la oss følge kallet til omsorg fra ham som fødtes i en stall.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere