Birger Løvlie

Alder:
  RSS

Om Birger

Følgere

Hans Nielsen Hauges testamente

Publisert rundt 1 måned siden

Året 2021 kommer til å handle mye om Hans Nielsen Hauge. Ikke bare er det 250 år siden han blei født. Det er også 200 år siden han skreiv sitt testamente, med særlig omsorg for at etterfølgerne skulle bevare sin kristne identitet og særpreg.

   Før vi er kommet i gang med å jubilere, griper teologer til pennen for å advare mot å dyrke myter omkring Hauge. Oftestad og Norseth vil i stedet «se på Hauge ut fra den historiske bakgrunnen, den samtidige konteksten og de nære ettervirkningene». De hevder at protestantisk forkynnelse i dag står langt fra Hauges botsforkynnelse, uten å gjøre det klart hva det har med jubileet å gjøre. Mest overraskende er likevel påstanden om at Hauge fant seg til rette innenfor de statskirkelige strukturene.

   Dette er det selvsagt lov å hevde, men holder ikke som den eneste faglig baserte vurderingen. Det kan med like stor rett sies at Hauge var både anarkistisk og revolusjonær med basis i sin kristendomsforståelse, slik blant andre historikeren Kåre Lunden hevder.

   I det perspektivet kan vi lese Hauges testamente. Da han skrev testamentet, var det gått sju år siden han slapp ut av fengselet. Der hadde han vært mer eller mindre fra 1804 til 1813. Etter det levde han et tilbaketrukket liv, men fortsatte å skrive. Testamentet, datert 7. mars 1821, har to hovedsaker. Det gir råd om hvordan vennene skal forholde seg til hverandre som trossøsken, og om hvordan de skal forholde seg som gode borgere til statens offentlige religion. De måtte nemlig forholde seg til den. Det var ikke noe «utenfor» statsreligionen. Kvekerne prøvde det, og fikk svi for det.

   Hauge ville spare sine tilhengere for det han sjøl – og kvekerne – fikk lide. Han oppgraderte vennesamfunnet til en selvbevisst forsamling av troende. Kirka, statens offentlige religion, var i hans øyne redusert til en geistlig innretning som forvalta det som hørte med til god orden. Hauges venner fikk nå høre at de burde delta i det som prestene var satt til å forvalte; sakramentene, vielse, jordpåkastelse. Dette var en oppsummering av de religiøse pliktene som loven påla borgere av riket, og neppe noe mer.

   Testamentet retta seg mot vennesamfunnet, med revolusjonær autoritet: Alle gode råd blei gitt «i Gud Faders, Guds sønn og Gud den Helligånds navn». Hauge så på forholdet mellom seg og vennene som forholdet mellom profetene Elia og Elisja: Hauge ville at den åndsdimensjonen han representerte, skulle være over vennene. Og den eneste organiseringa han anbefalte, handla om tillitsbasert autoritet.

   Det han videre skrev, kan samles i tre punkter: Det handlet om hvordan tillit skapes, hvordan veiledning skal praktiseres og hva den tillitsbaserte myndigheten skal beskytte mot.

   Det jeg har kalt tillitsbasert myndighet, omtalte Hauge med den mye enklere betegnelsen «eldste». Han tok i bruk en nytestamentlig tittel, og presiserte at det ikke handler om alder, ikke om hvor mange år er gått etter omvendelsen, men om tro, kjærlighet, rettferdighet, samt åndelig erfaring og visdom. Selv om alder ikke er avgjørende, bør den som vil undervise andre, ikke være nybegynner. Selv når man er i sannhet omvendt og viser omvendelsens frukter, skal man stå under tilsyn og prøves. Den som farer vill skal tales til rette, og hører han ikke, skal han kalles en vantro, skreiv Hauge og viste til Matt 18.

   Veiledning var særlig viktig med tanke på at vennene var «lesere». Hauges egne skrifter var viktige i den jevne oppbyggelsesvirksomheten, men Hauge sørget også for at andre pålitelige predikanters bøker blei utgitt på nytt. I testamentet poengterte han at bøker som stemmer overens med Skriften og barnelærdommen, skal leses med tillit. Andre bøker måtte møtes med forbehold, og prøves under bønn om opplysning fra Gud. Bøkene skulle lære sann tro på Jesus Kristus og hans frelsesverk, som gjør at de troende er flyttet fra Satans rike til Guds rike, der de tjener i rettferdighet, uskyld og salighet.

   Bøkenes oppbyggelige sikte skulle være tydelig: de skulle føre til en sann og dyp erkjennelse av synd, til omvendelse og gjenfødelse, til å elske Gud og følge i Jesu fotspor, men også om den smale vei, fristelser og kamp mot synd.

   Hauge skreiv for å bygge opp et vern mot å komme på avveier. Han brukte Paulus’ ord i Apg 20, 30 for å advare mot falske lærere som vil jage etter egen ære, slike som gir inntrykk av å være erfarne, men som ikke eier ånd og liv. Hauge uttrykte tillit til vennene sine, men neste generasjon måtte advares. Forførere måtte ikke få råderett; predikantene måtte prøves. De som viste sin tro i gudelig liv, gode gjerninger og kjennskap til Guds ord, holdt mål.

Hauge nekta vennene å trykke egne eller andres skrifter på egen hånd. Eldre og yngre som Gud har gitt lys, skal prøve slike skrifter. Selv om skriftene viser seg å være gode, skal vedkommende refses for å ha handlet på egen hånd, og bøkene skal ikke anbefales. Er bøkene dårlige, skal utgiveren refses og vennene advares mot å lese dem.

   Det som lå Hauge særlig på hjertet var faren for lunkenhet, sikkerhet, stolthet og ukjærlighet, salighetens fiender. Når slike holdninger dukker opp, blir det behov for brodertukt. Haugianerne hadde ikke et reglement for tukt og straff, slik statens offentlige religion hadde på den tida. Tukten besto primært i å tale til rette og undervise om synd. De som leve i åpenbar synd, og ikke ville forbedre seg, måtte få høre at de mistet tillit. Slik tukt må det være, men slik at den som angrer, skal bli gjenopptatt i brodersamfunnet. Den som ikke viser anger og vilje til å gjøre opp for seg, bør ikke gjenopptas i brodersamfunnet.

   Hauge skapte ingen sentral organisasjon, men han bygde lokale forsamlinger så langt loven tillot. Han knytta band mellom dem med sine skrifter, og han la vekt på at de skulle stå sammen i vern om den evangelisk-lutherske bekjennelsen. Med utgangspunkt i bekjennelsen kunne de av praktiske grunner forholde seg til statsreligionen, men for åndelige formål var vennesamfunnet deres kirke.

   Jeg tror Hauge 2021 blir bra!

Gå til innlegget

Katolsk mistillit

Publisert over 2 år siden

Krisa i Den katolske kirke har vel med sølibatet å gjøre?

I Klassekampen 13. september fant jeg en kommentar, som var uvanlig tankevekkende. Med utgangspunkt i nye avsløringer om katolske geistliges overgrep mot mindreårige, beskriver Eivor Oftestad en grunnleggende tillitskrise i denne kirken. Årsaken til krisa er ikke bare at så mange overgrep har funnet sted, men like mye avsløringene av dekkoperasjoner. Oftestad forteller om protester i andre land der det kreves at alle biskoper må gå av. Tillitskrisa gjelder helt til topps, og forholdet mellom geistlige og lekfolk kan nå sammenliknes med utroskap i et parforhold. Oftestad mener krisa bare kan overvinnes med systemendringer der lekfolket får medinnflytelse på alt fra økonomi til prestevalg. Lekfolket må ta makt fra en geistlighet som har fått legitimert sin makt gjennom 1000 år. I realiteten sier Oftestad at geistliges seksuelle bruk av mindreårige ikke er et unntak i den katolske kirke. Det er en del av normalen, i den forstand at den er en del av systemet. 

Det måtte nok bli en kvinne som sa det. Men den katolske tillitskrisa er i høyeste grad mannens problem, og jeg vil gjerne gi mine katolske brødre en anledning til å kommentere det. Det kan de gjøre på mange måter, men jeg skulle gjerne sett at noen tar bladet fra munnen og aksjonerer for en opphevelse av sølibatet. Det misbruket som er rullet opp for oss, er så uhyrlig det er ikke nok å si at man er lei for det. Særlig ikke når denne kirkens ledelse legger til at man må ha tillit til at biskopene, som er apostlenes etterfølgere, rydder opp. I de kretsene trumfer kravet om sølibat de unge kandidatenes kall, ser det ut til for den som leste VL lørdag 13. oktober. Jeg har undret meg lenge over forskjellen mellom det jeg leste der og det jeg tidligere hadde lest i Klassekampen, og et spørsmål tvang seg fram: Må man ha barn selv for å ta uhyrlighetene inn over seg?

Gå til innlegget

Objektiv, subjektiv eller klassisk?

Publisert rundt 3 år siden

Det er lett å gå seg vill i dypsindige forsoningsteorier. Luther kan være til hjelp.

Jeg prøver å følge med i de mange innleggene om hvordan man skal tolke Jesu døds betydning. Innimellom undres jeg på hvor lenge lutherske teologer kan drive på med dette før noen tar fram den lutherske bekjennelsens tolkning. Den finner vi i Den lille katekisme, i forklaringen til den artikkelen i trosbekjennelsen som omhandler Jesu person og gjerning: «Han er min Herre, som har gjenløst meg fortapte og fordømte menneske, kjøpt meg og fridd meg fra alle synder, fra døden og djevelens makt, ikke med sølv eller gull, men med sitt hellige, dyre blod og sin uskyldige lidelse og død. Dette har han gjort for at jeg skal være hans egen, leve under ham i hans rike...». I sitt mest geniale skrift (ifølge Schilling) forklarer Luther på denne måten korsets betydning. Jeg er ikke overbevist om at de mange innleggene i VL tilfører oss noe mer.

Skulle dette sitatet trenge en tolkning, ligger den nærmeste mulighet i Den store katekisme. Der slår Luther fast at hovedinnholdet ligger i ordet Herre. som ganske enkelt betyr en frelser, som har ført oss fra djevelen til Gud, fra døden til livet, fra synd til rettferdighet. Luther kjente selvsagt til de mest dypsindige teorier, men nøyde seg med en enkel utlegging av Kol 1, 13-14. Gud har med sin forløsende handling satt oss over i sin elskede sønns rike.

Dette kalte Luther barnelærdom, altså alt vi trenger å vite, ikke minst for å slippe å gå oss vill i forsoningsteorier.

Gå til innlegget

En ny reformasjon

Publisert nesten 4 år siden

Professor Henriksens innlegg i VL 4/3 tyder på at han vil gå i bresjen for en ny reformasjon. Det er en tanke som gjerne kan drøftes, siden kirken alltid må reformeres.

Det kan bli spennende, men før jeg slutter meg til ønsket hans, bør han nok komme opp med noen teser. Mindre enn 96 holder ikke. Tesene må gjerne være provoserende, både for kirke og samfunnet. Jeg støtter meg til Pannenbergs utsagn om at en samfunnstilpasset kirke før eller senere vil bli helt unødvendig.

Foreløpig kan Henriksens innlegg leses slik at noen teser avtegner seg:

1 Det reformatoriske prinsipp om nåden alene skal forkynnes uten bot, omvendelse og overgivelse til Jesus Kristus, min Herre. En slik tese er på kollisjonskurs med den første av Luthers 95 teser, med CA XII, og med Luthers forklaring til 2. trosartikkel, som kan leses i Den lille katekisme.

2 Lydighet mot Bibelen står i motsetning til dens evangeliske budskap. Litt underlig siden ordet evangelium betyr Det nye testamentes Kristus-budskap. Ulydighet mot evangeliet er i Det nye testamente forstått som ulydighet mot det profetiske budskapet (Rom 10,16).

3 Forholdet mellom sentralt og usentralt i Det nye testamente tilsvarer det vi er forpliktet på og det vi kan glemme. Samlivsformer og kjønn hører ikke med til det sentrale. Det kan oppstå mistanke om at Henriksen ikke kjenner katekismenes syn på dette. I Den store katekisme slår Luther fast at vi skal forstå ektestanden som prydet og helliget ved Guds ord. I Den lille katekisme uttrykkes det enda enklere: Å holde ekteskapet i ære begynner med at vi frykter og elsker Gud. Det er han som har gitt oss denne «usentrale» ordningen.

4 Fordi samlivsformer og kjønn hører med til det usentrale, kan kjærligheten mellom mennesker omtales og forstås uavhengig av familien. Siden dette nå har fått gjennomslag i liturgien, skal jeg ikke kommentere det. Jeg har lagt merke til at professor Aadnanes ble møtt med taushet da han problematiserte dette (Vårt Land 6/2). Aadnanes må visst rope høyere.

5 Ukritisk og lydig lesning av Bibelen kan føre til dyrking, eller tilbedelse, av Bibelen, og gjøre det vanskeligere for leseren å oppnå det som hører med til et godt liv. Den mest nærliggende konsekvens av en slik tese må være at Bibelselskapet bør innføre en vurdering av skikkethet og intelligens før Bibelen overlates til en leser som ikke er teolog. En fare med det er at det kan vise seg at den ulærde leser er like klok og intelligent som teologen.

6 Behovet for en ny reformasjon blir synlig ved at noen viser seg myndige nok til å forlate Den norske kirke. De svikter reformasjonens viktigste prinsipper. Det tror jeg er feil. Man bør ikke dømme lutherske kristne for at de tar på alvor det reformatorene faktisk sa. Det er nemlig lett å etterlate tvil om at man noen gang har studert Luthers katekismer.

Dette er noe av det jeg lurer på etter å ha lest Henriksen. I tillegg lurer jeg på om han har forstått ordet re-formasjon? Det virker nokså opplagt at ordet er hentet fra krigens terminologi. Når en hær var truet av oppløsning, ble det gjort en tilbaketrekning for å finne tilbake til en opprinnelig formasjon. Henriksen har gjort et forsøk på å vise hva vi skal reformeres fra, men hva vi skal reformeres tilbake til er ennå litt for porøst. Noen få teser forslår ikke i et jubileumsår.

Gå til innlegget

Skal staten betale for tro?

Publisert nesten 5 år siden

Er den sekulære velferdsstaten pålitelig som finansieringskilde for tros- og livssynssamfunnene i Norge?

Tradisjonen for at staten helt eller delvis finansierer trossamfunn er blitt satt under debatt. Flere av de som uttaler seg, synes å gå ut fra at ordningen er en del av rausheten i den norske velferdsstaten. Når politikere tenker slik, kan de også tenke at ordningen kan fjernes. I alle fall merkes det at ordningen blir utsatt for press i en tid da vi ikke lenger er sikre på at staten kan bære slike utgifter. Når journalister tenker i samme baner, blir resultatet ymse. Aftenpostens Ingunn Økland konkluderer med at alle trossamfunn, inklusive Den norske kirke, i framtida bør eller må finansiere seg selv. Trygve W. Jordheim i Vårt Land argumenterer (15. mars) for statlig finansiering av trossamfunnene på linje med at staten finansierer kunst, idrett og helsevesen. Sånn er det vi gjør det i Norge.

Det er forståelig at det tenkes slik. Da Bakkevig-utvalget la fram sin innstilling i 2002, ble det lagt til grunn at staten skal ha en aktivt støttende religionspolitikk og forholde seg likt til ulike tros- og livssynssamfunn. Dette ble gjentatt i det mandatet som Stålsett-utvalget skulle arbeide etter. Einar Førdes tanke om statskirken som åndelig velferd lever videre. Det problematiske ved å basere seg på velferdsstatens toleranse, er at religiøs overbevisning kan kollidere med andre verdier. Politisk korrekte medlemmer av Stålsett-utvalget demonstrerte dette ved å foreslå kriterier for statsstøtte. Etter disse kriteriene ville både muslimene og katolikkene falle utenfor ordningen.

Økonomisk likebehandling av tros- og livssynssamfunn er ikke noe velferdsstaten har funnet på. Allerede i Dissenterloven av 1845 ble det slått fast som en konsekvens av religionsfrihetsprinsippet at dissentere skulle være fritatt for ytelser til Statskirken. Dissenterlovkomiteen av 1957 drøftet på nytt dissenternes hevdvunne rett til slippe å bidra til utgiftene til statskirken, og spurte: Skal ikke alle innbyggere kunne yte til statens religiøse formål, akkurat som til idrett og kunst? Jordheims sammenlikning er altså ikke ny, men komiteen la religions- og samvittighetsfriheten til grunn for sine anbefalinger. Det er en fastere grunnvoll enn velferdsstaten.

Økland er ikke helt etterrettelig når hun hevder at dagens ordning kom i stand i 1969, etter «påtrykk fra kristne frikirker». Prinsippet om fritak fra å betale for driften av statskirken var allerede den gang mer enn 100 år gammel, men på 1800-tallet var dissenterne ganske få. I 1969 var de blitt så mange at likningsmyndighetene fikk stadig mer bry med ordningen, og i stedet kom ordningen med skatterefusjon. Ordningen kom ikke etter press fra de frikirkelige, slik Økland skriver, men som en enklere løsning for den demokratiske stat. Faktisk hadde den nye ordningen vært praktisert lenge i mange kommuner.

Økland har likevel et viktig poeng. Hun tar sekulariseringen av statsmakten på alvor. Den ordningen vi har hatt, var den konfesjonelle stats løsning på sitt dilemma; å holde seg med en offentlig religion, uten å diskriminere de som ikke hører til den. Den velferdsstaten som Jordheim støtter seg til, kan skifte ansikt og karakter, men den er og blir sekulær. Og den kan komme til å bli passiv i forhold til religion og livssyn. Det betyr ikke en mer negativ stat, bare at tros- og livssynssamfunnene må klare seg selv i større grad. Fra en frikirkelig synsvinkel er dette faktisk ønskelig, men ikke noe man kan arbeide aktivt for så lenge Den norske kirke ikke er klar for den endringen. Men det fortoner seg som ganske hasardiøst å basere økonomien til landets største trossamfunn på den sekulære statens gode vilje. Jeg vil gjerne slippe å se at Den norske kirke er den som roper høyest i budsjettdebatten i framtida.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere