Verdidebatt

Fjodor M. Dostojevskij - en av verden fremste forfattere

Et innlegg på VD tar opp sider ved Tolstoj og hans problemer med å tro. Som svært tik og berømt kjempet han for å kunne tro og fant ut da han kom til tro at det er troen som gir livet mening. Nedenfor et lite innlegg om en annen russisk forfatter nemlig Fjodor M. Dosojevskij.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Fjodor M. Dostojevskij en av verden fremste forfattere er inne på det samme som Tolstoj - at det er troen som gir livet mening.

Det er stor forskjell på de to.  Tolstoj med en enorm mareiell rikdom, mens Dostojevskij overlevde fangeleirene i Gulag.

Dostojevskij ble sendt dit etter å ha blitt stilt foran pelotongen og fikk høre at han var dødsdømt fordi han hadde bedrevet høytlesning av litteratur og diskutert reformer i Russland.

Det hele var et skuespill iverksatt av tsarens politi på ordre fra tsaren.  En av fangene som ble ført vekk fra retterstedet uten at et skudd var blitt utløst, ble sinnsyk i løpet av de minuttene farsen sto på.

Dostojevskij hadde imidlertid egenskaper som gjorde han i stand til å forvandle tsarens straff til et erfaringsmateriale.  Han satt 4 år i tukthus og tjenestegjorde i et strafferegiment  i ytterligere 5 år.

Dostojevskij var prøvet og hadde overlevd.

I Brødrene Karamasov kritiserer Dostojevskij den rasjonelle humanismen, og setter kritikken inn i et teologisk og kosmologisk perspektiv.

Han vier romanen  Brødrene Karamasov til et forsvar for troen på Gud. Han setter munken Sosimas ord om den absolutte og uforbeholdne kjærligheten og viser at det kun er kjærligheten som åpner sinnet for Sannheten - som åpner for troen.

Dostojevskij har en grunnleggende tro på mennesket.  Troen på mennesket bringer han til å tro - tro på Gud.

Hans gudstro blir uløselig knyttet til det onde og lidelsens problem - ettersom det hører mennesket til og det er menneskets vesen ikke bare å gjøre det gode.  Mennesket gjør også det onde.

Den russiske filosofen Nikolaj Berdjajev oppsummer denne paradoksale troen slik:

"Det ondes eksistens er et bevis på Guds eksistens. Hvis verden ene og alene besto av godhet og rettferdighet, ville det ikke være nødvendig med Gud, da ville verden være Gud. Og det betyr at Gud er fordi det onde er.  Og det betyr at Gud er  fordi friheten er."

Dostojevskij hadde i tukthuset mistet det lille snev av tro på rasjonalistisk humanisme som han hadde hatt som ung.  Tukthuset hadde lært ham at mennesket alene er en skapning som er henvist til det onde.

Troen hans på mennesket begrenset seg ikke til vår rasjonalitet eller vår fornuft.  Han trodde på mennesket fordi mennesket i ett og alt var et fritt individ, en størrelse med absolutt verdi, uansertt målestokk.

Kjellermennesket opplever han at samtidens sosialisme var en bevegelse som kunne tilintetgjøre kulturen og det menneskelige individet.  Han skriver:

Jeg har tatt utgangspunkt i menneskets ubegrensede frihet - men havner desverre i den ubegrensede depotisme.

I Brødrene  Karamasov kritiserer han den rasjonelle humanismen. Storinkvisitoren, i vår tid ateistene, anklager Kristus i boken, fordi de, menneskene, de har forbedret hans lære.  Etter 2000 år vet menneskene mye mer mer enn Gud.  Mennesket har overtatt lederskapet. Storinkvisitoren refser Jesus og sier:

"Du ønsket menneskets frie kjærlighet for at de skulle følge deg å tro på deg, men du stilte for høye krav. Du lokket dem med at mennesket istedenfor å følge den gamle Loven, så skulle mennesket selv med fritt hjerte bestemme hva som var godt og hva som var ondt.  Denne friheten makter ikke mennesket,  hevder Storinkvistoren  De vil ha brød og autoritet framfor  selvstendighet og ansvar.  "

Dette har nå kirken sørget for at de har fått ifølge Storinkvisitoren.  Og videre viser Storinkvisitoren til at da må det kristne budskapet og mysteriets forbannelse skjules.  Skjules for at menneskeheten skal bli lykkelig.  Da kommer mennesket til slutt å trygle:

Gjør oss heller til treller, men gi oss mat.  De vil til slutt forstå at det ikke er frihet og brød nok på jorda - begge deler sammen er utenkelig.

Ateismen kan altså ikke tro på Gud.  Ateisten kan ikke anerkjenne en gud som tillater lidelse i frihetens navn.

I neste kommenar litt om det han skriver i Bødrene Karamasow forsvaret av troen på Gud.  

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt