Tolstojs spørsmål: Er livet meningsløst?

‘ Kan livet ha mening uten Gud?’ spurte jeg i et innlegg som Vårt Land trykket 10. juli.

Gode spørsmål fortjener gode refleksjoner. Derfor er det gledelig at Andreas Wahl Blomkvist svarte på utfordringen. Han argumenter for at Gud har lite å bidra med i spørsmålet om livets mening. Vi bør heller søke svar gjennom fornuft, mener Wahl Blomkvist.

For min del ser jeg ingen motsetning mellom Gud og fornuft, og jeg mener Gud fremdeles bør inkluderes i samtalen om meningen med livet.

Tolstojs meningsløshet.

Forfatteren Lev Tolstoj (1828-1910) viser hva som står på spill når vi diskuterer livets mening.

I en alder av femti år opplevde han en tung livskrise. Krisen skjedde da mye var på plass i livet – han var velstående, hadde god helse og elsket familien sin. Tolstoj var også anerkjent og berømt for forfatterskapet sitt. ­Likevel klarte han ikke unnslippe tanken på at alt var meningsløst.

I boken Skriftemål beskriver forfatteren hvordan enkle spørsmål ledet ham inn i dyp fortvilelse. Livet hadde gått på autopilot i en årrekke, helt til Tolstoj så på tilværelsen og spurte: «Hva er hensikten? Og hva så?»

Disse spørsmålene fulgte i alt han foretok seg. Livet stagnerte. Det kan høres banalt ut, men uten svar ble det umulig for han å utføre de minste gjøremål. «Før jeg beskjeftiger meg med mitt gods i Samara, min sønns oppdragelse, med å skrive bøker, må jeg vite hensikten med å gjøre dette.» sa han – og mente det.

Hensikt før handling.

Den samme tankegangen er kjent for oss fra hverdagen. Før man starter et nytt prosjekt på arbeidsplassen definerer man gjerne hensikten med prosjektet. Det er heldigvis få kommuner som graver hull i bakken uten mål og mening. Før fotballspillerne går ut på banen, er de kjent med spillets hensikt. Var det dumt at keeperen sparket ballen i eget mål? Bare hvis hensikten er å vinne over motstanderen.

Kan man si det samme om tilværelsen i sin helhet? Tolstoj ser ut til å mene det. For å ta stilling til hvordan vi bør leve, må man ta stilling til hva som er hensikten med livet. Uten en hensikt å måle opp mot kan man aldri vite om man gjør fremskritt eller tilbakeskritt. Man er «lik en mann som driver omkring i en båt for vær og vind og unnlater å svare på spørsmålet om hvor han skal styre­ og isteden svarer: ‘Vi driver vel et eller annet sted.’» skriver han.

For Tolstoj ble det ikke bedre av å tenke på livets avslutning. Om man gjør godt eller vondt mot andre har ingen betydning for det endelige utfallet – alt ender uansett i død. Dermed er det likegyldig hvordan vi lever livene våre.

Konklusjonen hans var brutal:

«Hverken en eneste handling eller hele mitt liv kunne jeg gi noen som helst fornuftig mening. (…) Mine verker, hvor store de enn var, ville alle bli glemt – før eller senere, og selv skulle jeg også dø. Hvorfor skulle man så anstrenge seg?»

Er det så viktig? 

For mange kan Tolstoj høres litt ut som den firkantede byråkraten som nekter deg passering fordi du fylte ut feil skjema. Folk flest har en enklere tilnærming. Livet stopper ikke fordi den grunnleggende hensikten med tilværelsen er ukjent for oss, eller fordi man en dag skal dø. Verden tilbyr en rekke formål som det oppleves meningsfullt å leve etter.

Er ikke dette godt nok? Trenger vi en grunnleggende hensikt?

På dette punktet har Andreas Wahl Blomkvist flere gode poenger. Han argumenterer for at opplevelsen av mening er reell, uavhengig av om grunnleggende mening eksisterer. Han sammenlikner dette med blåfarge. Det finnes ikke en grunnleggende blåhet i universet, men mennesker kan oppfatte blåfarge når elektromagnetisk stråling treffer netthinnen.

«Vi har altså ‘opplevd blå’, uten ‘grunnleggende blåhet’. På samme måte som gode relasjoner, kunst, musikk, kjærlighet, arbeid kan gi opplevelse av mening, uten at disse i seg selv består i en dypere relasjon til noe som grunnlegger den meningen.» skriver han.

I vår opplevelse. 

Mening finnes i vår opplevelse – det er vi helt enige om. Det er ingen logisk umulighet at behovet for, og opplevelsen av mening eksisterer hos oss mennesker, selv om den grunnleggende hensikten Tolstoj etterlyser ikke eksisterer. At hjernene våre tolker omstendigheter som meningsfulle kan ganske enkelt være et produkt av evolusjonen.

Men hva blir konsekvensen dersom mening bare eksisterer i vår opplevelse?

Å ta konsekvensene på alvor.

Problemet til Tolstoj var ikke først og fremst mangel på opplevd mening. I så fall kunne man gitt ham et pragmatisk råd. «Bruk tid på det som gjør deg lykkelig». «Vær takknemlig». «Kjøp en hund».

Tolstoj så seg selv som dypt forpliktet til svarene fornuften ga ham. Uten mening kunne han ikke leve. Siden all fornuft pekte mot at livet ikke hadde noen grunnleggende hensikt, kastet det et ubehagelig lys over livet.

«Man kan bare leve så lenge man er beruset av livet; men så fort man blir edru, er det umulig å la være å se at alt dette bare er et bedrag, og et dumt bedrag!»

Det blir litt som den tilbakevendende dagdrømmen jeg ofte har, der jeg er Batman som hamler opp med Jokeren. Dagdrømmen eksisterer. Men innholdet i dagdrømmen er en fantasi. På samme måte blir det med opplevelsen av mening. Det er sant at vi opplever mening. Men å tro på innholdet i opplevelsen, at livet faktisk har mening, det er et selvbedrag. Å bygge livet sitt på en opplevelse av mening, uten at dette er en virkelig mening, det er å basere livet sitt på en løgn.

Mening i det gudløse universet. 

Har Tolstoj rett? Bedrar vi oss selv når vi sier at livet har mening?

Mange vil svare med et rungende «nei». Folk flest opplever virkeligheten som meningsfull og at livene våre synes å ha reell betydning. Skal vi kjempe for miljøet, eller ødelegge planeten? Skal vi behandle medmennesker med verdighet og respekt, eller kappes om å krenke hverandre? Skal man realisere seg selv og følge drømmene sine eller la det være? De færreste vil gå med på at svarene man gir slike spørsmål er meningsløse og likegyldige.

Men i så fall må man gi en rasjonell begrunnelse for at livet har en grunnleggende hensikt. Finner vi det?

Fortellingen om den russiske forfatteren viser at svarene blir annerledes med og uten Gud. I ung alder hadde Tolstoj forlatt troen på Gud. Da han gransket det gudløse universet ved hjelp av vitenskap og filosofi, ble det tydelig for ham at livet verken har hensikt eller betydning.

Samme konklusjon. 

Mange tenkere har kommet til samme konklusjon. Ateisten Richard Dawkins mener eksempelvis at vi lever i et materielt univers som i bunn og grunn har «Ingen design, ingen mening, ingen ondskap, ingen godhet, intet annet enn blind bunnløs likegyldighet.» Eksistensfilosofer som Jean Paul Sartre og Albert Camus ville sagt seg enige. Vi står ansikt til ansikt med et meningsløst univers uten grunnleggende hensikter eller verdier. Hvis mening skal finnes, da må vi skape det selv.

Er det et problem at livet ikke har en grunnleggende hensikt? Både ja og nei. De fleste lever videre som om livet er meningsfullt uansett. Det blir ikke et problem før man gjør som Tolstoj, som tenkte grundig gjennom de logiske konsekvensene. Han tok dem inn over seg, og først da endte han i dyp fortvilelse.

Hjelper det å bruke fornuften? Tolstoj sitt eksempel viser det motsatte: Jo mer han brukte fornuften og tenkte konsekvent på livets mening uten Gud, jo mer meningsløst og ubetydelig ble livet.

Det kristne alternativet.

Etter mange runder med fortvilt sannhetssøken ble Leo Tolstoj en kristen – selv om troen hans riktignok utviklet seg i en uortodoks retning i senere tid.

«Jeg hadde vendt tilbake til troen på Gud, på en moralsk fullkommengjørelse og på overleveringen som overbringer livets mening», skriver han.

Forfatterens trosreise illustrerer at Guds eksistens gir andre forutsetninger for å diskutere livets mening. Jeg vil påstå at Tolstojs spørsmål blir besvart på en mer tilfredsstillende måte i rammen av det kristne livssynet. «Hva er hensikten? Og hva så?»

For det første bekrefter kristendommen at opplevelsen av mening bunner i en grunnleggende hensikt. Alle mennesker er ønsket inn i verden. Det er ikke likegyldig at vi er her, men det ligger en intensjon bak livene våre. Dessuten insisterer Bibelen på at det finnes en evighet – livene våre blir ikke visket ut av døden.

Hensikt. 

Hvis det kristne livssynet er sant, da finnes det også en hensikt som vi er skapt for å leve etter. Dette rommer for eksempel det dobbelte kjærlighetsbud, «å elske Gud og elske mennesker». Kjærlighet er ikke resultatet av en tilfeldig utvikling i naturen. Det er forankret i universets første årsak. Gud er kjærlighet – kjærlighet er uløselig knyttet til hans identitet. Siden Gud skapte mennesket for å gjenspeile sitt eget vesen, er kjærlighet en grunnleggende del av hensikten vår. I tillegg til kreativitet, fornuft, rettferdighet og andre egenskaper ved Gud som mennesket er skapt for å gjenspeile.

Jeg mener ikke at dette beviser Guds eksistens. Men om Gud finnes, gir det andre premisser for virkeligheten enn hvis Gud ikke finnes. Jo mer rasjonelt og konsekvent man tenker som ateist, desto vanskeligere ser det ut til å være å finne et fundament for livets mening. Desto mer man tenker rasjonelt ut ifra kristendommens forutsetninger, jo tydeligere blir det at livene våre har hensikt og betydning.

Ikke monopol.

Jeg sier ikke dermed at man må tro på Gud og være kristen for å ha et meningsfullt liv, slik professor Jarl Giske synes å tro at jeg skriver (Se Vårt Land 12. juli). Det vil være å tenke for smalt om den meningen Gud har skapt mennesket for. Kristne har selvsagt ikke monopol på å være kreative, leve i kjærlighet – eller simpelthen å puste. Og hvis den kristne meningen med livet rommer dette, da betyr det at alle mennesker lever liv som til dels harmonerer med livets mening – uavhengig av hva man tror på. Å tro at Gud finnes gir imidlertid et fundament for denne meningen, et rungende «ja» til at livet på jorden virkelig har en grunnleggende hensikt.

Trykket i Vårt Land 16. juli 2018.

Dette innlegget ble opprinnelig publisert på Religioner.no