Ingen mening med Gud

I sitt innlegg i Vårt Land 10. juli stiller Morten Marius Larsen seg tvilende til at spørsmålet om livets mening kan besvares uten at Gud eksisterer (se faksimile s.19). Han introduserer et skille mellom det lille spørsmålet og det store spørsmålet. Det lille spørsmålet er hva som gjør at livet føle­s meningsfylt, mens det store spørsmålet går et skritt videre og spør: hva er poenget med alt? Har livet en grunnleggende betydning, og i så fall hvordan får livet det? Uten Gud står vi igjen med et upersonlig og likegyldig univers styrt av naturlige prosesser - og her finnes det ingen mening utover den vi konstruerer selv, ifølge Larsen.

Mening. Vi kan starte med å skille mellom den subjektive følelse­n av en mening med livet, som vi kan kalle opplevd mening,­ og den mer «grunnleggende mening­», som det store spørsmålet sikter til. Larsen ser ut til å hevde at opplevd mening i en virkelighet uten grunnleggende mening ikke «henger på greip», og at den kristne Gud, gjennom skapelsen, er en god forklaring på eksistensen av grunnleggende mening.

Larsens argument er at siden så mange mennesker (88 prosent av nordmenn) beskriver sine liv med opplevd mening, så må det «da være mer enn noe vi finner på». Men det er ingenting selvmotsigende med opplevd mening­ i et univers uten grunnleggende mening – her blander Larsen kortene. Foruten de som er fargeblinde, så har mennesker den fenomenologiske opplevelsen av blått, uten at det finnes en grunnleggende blåhet i universet. Blåfargen korresponderer til hjernens tolkning av en type elektromagnetisk stråling, men selve strålingen er ikke blå. Vi har altså opplevd blå, uten at en grunnleggende blåhet eksisterer. På samme måte kan gode relasjoner, musikk, kjærlighet og karriere gi opplevelse av mening, uten at disse i seg selv består i relasjon til noe som grunnlegger den meningen.

Lite konkret. Larsen er dessuten lite konkret om hva «grunnleggende mening» ontologisk sett er, men virker å hevde at uten den, så er ikke et liv med opplevd mening meningsfylt. På en side kan dette sies å være sant; en blå blomst er ikke egentlig blå, den bare oppleves slik. Dette gjør derimot ikke blå eller mening mindre reelt: det er tross alt i vår opplevelse, at den blir aktualisert. En verden uten opplevd mening, men med grunnleggende mening, ville vært for alle bevisste aktører per definisjon helt meningsløs. Så det er ikke bare slik at Larsen ikke har et godt argument for at grunnleggende mening finnes, han har heller ikke vist hvorfor den er nødvendig for å si at et liv er meningsfylt.

Og hvis vi aksepterer at det finnes en grunnleggende mening, så er det ikke klart hva den kristne Gud skal bringe på bordet. Larsens kandidat til livets grunnleggende mening er å «leve som mennesker i relasjon til hverandre, til skaperverket - og dypest sett til Gud selv», og at det er i skapelsen at forklaring på opplevd mening finnes. Et humanistisk alternativ kunne vært å «leve som mennesker i relasjon til hverandre, til naturen - og dypes­t sett til vår felles virkelighet», og at det er i evolusjon av liv at forklaringen på opplevd mening finnes. Denne versjonen er filosofisk mer sparsommelig (den postulerer ingen entiteter som ikke lar seg empirisk bekrefte) og er vitenskapelig konsistent.

Realiseres. Den hevder dessuten at opplevd mening evolverte og realiserte seg i vår psykologi i kraft av omstendigheter som hjernen tolker som meningsfylt. Den verken avkrefter eller bekrefter­ eksistensen av grunnleggende mening, men med Larsens definisjon, så trenger vi bare å bytte ut skaperverket og Gud med naturen og naturlov, så har den også plass til en slik definisjon.

Det kristne alternativet, derimot, hevder at universet og våre liv ble skapt med en hensikt – et formål – og derfor kan det sies at selve skaperverket har en mening. Bortsett fra at lite peker på at vi lever i et slikt univers, så gir ikke alternativet noe mer adekvat svar på Larsens store spørsmål enn det humanistiske alternativet.

Eksperiment. I den kristne virkelighet blir mennesker objekter i et eksperiment, hvis sin mening er å bestå en test: kan du tro på Gud? Hvis du, framfor alle ting, holder fast på den felles kristne tro, så kan du bli salig. Hvis ikke, vil du uten tvil gå evig fortapt. Det spiller ingen rolle om du lever et moralsk godt og fullbårent liv, eller er forkastelig på alle plan, Litmus-testen for ditt liv er hva du ender opp med å tro. I et forsøk på å svare på Larsens spørsmål - «Hva er poenget?» – har ikke skaperen bak et slikt eksperiment noe bedre svar enn «fordi jeg ønsket det slik». Svaret er ikke bare dypt utilfredsstillende, men også tom for mening.

Det finnes intet enkelt svar på det store spørsmålet vi alle har stilt ved vår tilværelse, men det finnes en metode for å finne svaret. For allerede ved å stille spørsmålet slik Larsen gjør, søker­ han grunner til sin overbevisning, og han er derfor forpliktet til fornuften for å oppdage og rettferdiggjøre hva som er meningen med livet. Og det er gjennom fornuften, ikke åpenbaringer eller skapt mening, vi kanskje kan finne et tilfredsstillende svar.

En lengre versjon av dette innlegget ble opprinnelig publisert på Religioner.no. Trykket i Vårt Land 12. juli 2018.